Redigerer Carlo Urbani (avsnitt)

===Karriere===
I 1987 dro Urbani til Etiopia for en måned. I 1989 var han ved avdelingen for smittsomme sykdommer i [[Macerata]] i Italia. Etter flere år med virke innen [[epidemiologi|epidemisk medisin]], ble han i 1993 ekstern rådgiver for [[Verdens helseorganisasjon]].

Han ble så engasjert i den italienske avdelingen av [[Leger uten grenser]] og flyttet med sin familie til [[Phnom Penh]] i [[Kambodsja]] for et år. Han var i en periode avdelingens president. Hav var med på å starte en kampanje mot multinasjonale farmasøytiske selskaper som holder prisnivået høyt for uunnværlige legemidler mot [[aids]], [[malaria]] og [[tuberkulose]]. Han var blant dem som på vegne av organisasjonen mottok [[Nobels fredspris]] i [[Oslo]] i 1999. Urbani bestemte seg for å bruke pengeprisen til å skape et fond til fremme av en intenasjonal kampanje for tilgang til essensielle medisiner i verdens fattigste befolkningsbrupper.

Urbani arbeidet for [[Verdens helseorganisasjon|WHO]] i Sørøst-Asia og virket der for det meste i [[Hanoi]] ([[Vietnam]]). Han var i september 2002 sannsynligvis den aller første<ref>https://www.thelancet.com/pdfs/journals/lancet/PIIS0140673603131078.pdf</ref> som ved sin undersøkelse av den kinesisk-amerikanske pasienten Johnny Chen i slutten av februar 2003 oppdaget og klassifiserte luftveissykdommen [[SARS]]. Han advarte WHO omdet han mente å ha oppdaget. Dette utløste en respons til epidemien (hovedsakelig isolasjons- og karantene-tiltak) som skulle overvinne sykdommen i løpet av fem måneder.<ref name="who_2004_04_21">{{cite web|url=https://www.who.int/csr/sars/country/table2004_04_21/en/index.html|title=Summary of probable SARS cases with onset of illness from 1 November 2002 to 31 July 2003 |date=31. desember 2003 |publisher=[[World Health Organization]] (WHO) |access-date=31. oktober 2008}}</ref>

For å stanse spredningen fikk han de vietnamesiske myndigheter til å innføre karantene rundt [[Hôpital français de Hanoï]] (Det franske hospital i Hanoi), der den første SARS-pasienten var blitt innlagt og ble behandlet av ham, og der en rekke andre, blant dem helsepersonell, begynte å få samme sykdomssymptomer. Urbani fikk selv sykdommen, og ble fløyet ut fra Vietnam til [[Bangkok]] den 11. mars. Hans rom på sykehuset i Bangkok ble en improvisert isolasjonsenhet, og kommunikasjon fant sted ved intercom. Som lungene hans ble svakere, ble han lagt i respirator.