Redigerer Carlo Gesualdo (avsnitt)

== Mottakelseshistorikk ==
Gesualdo fikk begrenset innflytelse i sin egen tid, men napolitanske madrigalkomponister imiterte stilen hans til ut på 1620-tallet.<ref name="Mann">Brian Mann, ''The madrigals of Michelangelo Rossi'', University of Chicago Press, 2002, s. 10</ref> Komponister som [[Sigismondo d'India]], [[Antonio Cifra]],<ref>Lorenzo Bianconi. «Gesualdo, Carlo, Prince of Venosa, Count of Conza»,  ''Grove Music Online. Oxford Music Online'', http://www.oxfordmusiconline.com/subscriber/article/grove/music/10994 (abonnementstilgang, besøkt 19. mars 2010).</ref> [[Michelangelo Rossi]],<ref name="Mann" /> [[Giovanni de Macque]],<ref name= BrownStein>Howard Mayer Brown, Louise K. Stein, ''Music in the Renaissance'', Prentice Hall, s. 350</ref> [[Scipione Dentice]]<ref name= BrownStein /> og [[Girolamo Frescobaldi]]<ref>Denis Arnold, ''The New Grove Italian baroque masters: Monteverdi, Frescobaldi, Cavalli, Corelli, A. Scarlatti, Vivaldi, D. Scarlatti'', Macmillan, 1984, s. 85</ref> skrev polyfone madrigaler i en imiterende Gesualdo-stil.

Gesualdos verk forble akseptert i hoffkretser og akademiske miljøer i noen tiår etter hans død, men interessen forsvant da operaen gjorde sitt seiersrike inntog.

Gjennom århundrene har mordene vært bestemmende for mye av oppmerksomheten rundt Gesualdos liv og musikk. Eksempelvis fortalte {{Ikkerød|Giacinto Andrea Cicognini}} historien opp igjen i den barokke tragedien ''Il tradimento per l'onore'' (1664) ved hjelp av en fiktiv personkonstellasjon. Romanene ''Melodien oder Nachträge zum quecksilbernen Zeitalter'' (1993) av [[Helmut Krausser]] og ''Madrigal'' (1968) av [[Laszlo Passuth]] inneholder lengre gjenfortellinger av Gesualdos livsløp

På 1900-tallet gjorde den dristige stemmeføringen og [[harmonikk]]en at madrigalene igjen ble sett på som interessante, og en rekke komponister studerte Gesualdo. For eksempel bearbeidet [[Igor Stravinskij]] tre madrigaler i ''Momentum pro Gesualdo di Venosa ad CD annum. Three Madrigals recomposed for instruments'' (1960). Stravinskij skrev om Gesualdo i ''Themes and Conclusions'': ''«... as Gesualdo’s mode of expression is dramatic, highly intimate, and very much in earnest, he weights the traditional madrigal of poised sentiments and conceits, of amorous delicacies and indelicacies, with a heavy load.»''

I 1990-årene kom det enda en bølge av interesse for den historiske figuren Gesualdo og hans musikk. Det franske vokalensembelet ''Les Jeunes Solistes'' gav [[Klaus Huber]] i oppdrag å komponere de manglende ''Lamentationes'' til Gesualdos langfredagsresponsorier. I 1993 la han med ''Quia clamavi ad te: Miserere'' fram ''Lectio prima''. Besetningen ligner den Gesualdo brukte i sine responsorier: ''cantus'', ''sextus'', ''altus'', ''tenor'', ''quintus'' og ''bassus''. Jeunes Solistes urframførte under festivalen ''Wittener Tage für neue Kammermusik'' i 1997 den fullstendige serien ''Lamentationes''. Samlingen bærer tittelen ''Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi''.<ref>Detaljer om ''Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi'' i {{Språkikon|de|tysk}} [http://www.klaushuber.com/dsp_wk.php?lg=de&op=111 Klaus Hubers verkkommentarer] {{Wayback|url=http://www.klaushuber.com/dsp_wk.php?lg=de&op=111 |date=20120412210448 }}.</ref>

Den italienske komponisten [[Salvatore Sciarrino]] har ved siden av madrigalbearbeidelser, eksempelvis ''Le voci sottovetro'' for ensemble og stemme (1998), skrevet en burleske i den sicilianske dokketeatertradisjonen, ''Terribile e spaventosa storia del Principe da Venosa et della bella Maria'' for mezzosopran, saksofonkvartett og slagverk (1999) og operaen ''Luci mie traditrici'' (1996–1998, «Den dødelige blomsten»).

Andre bearbeidelser av Gesualdo-materiale for operascenen er [[Alfred Schnittke]]s ''Gesualdo'', opera i syv bilder, en prolog og en epilog (1994) og [[Franz Hummel]]s ''Gesualdo'', opera i to akter (1996). I 1995 kom [[Werner Herzog]]s film ''Tod für fünf Stimmen''.{{Tr}} Den 9.&nbsp;oktober 2010 ble operaen ''Gesualdo'' med musikk av [[Marc-André Dalbavie]] og libretto av [[Richard Millet]] uroppført på [[Opernhaus Zürich]] som oppdragsverk av operahuset.