Redigerer Carl I. Hagen (avsnitt)

== Fra Anders Langes Parti til Fremskrittspartiet via Reformpartiet ==
=== ALP blir til ===
{|class="wikitable" style="float:right;  width:350px; border: 1px solid #aaa; margin:5px; font-size: 85%;"
|{{center|'''<big>VI ER LEI AV</big>'''<br />
'''å bli utbyttet av statskapitalismen'''}}
* '''Vi er lei av''' å betale 70 prosent av våre inntekter i skatter, avgifter, moms.[…]
* '''Vi er lei av''' friske folk som henter trygdene sine i drosjer.
* '''Vi er lei av''' tvungen u-hjelp til stater som bruker til sammen 38 milliarder dollars til rustninger
* '''Vi er lei av''' politikere som tror de eier våre penger.
* '''Vi er lei av''' å betraktes som umyndige barn som ikke selv kan stelle sine egne penger
----
[[Anders Lange]] lanserte i 1973 tretten «vi er lei av»-punkter (hvorav et utdrag er gjengitt ovenfor) og inviterte til et protestmøte på [[Saga kino]]. Hagen kjente seg umiddelbart igjen i punktene, og gav allerede på møtet sin underskrift til en ny partidannelse – [[Anders Langes Parti]] (ALP).<ref name="Moen-45-52" />
|}

Hagens interesse var i 1973 fanget av et møte annonsert i avisene. Møteinnkalleren, [[Anders Lange]], hadde publisert en liste med 13 «vi er lei av»-punkter og oppfordret folk til å møte på [[Saga kino]] den 8. april. Hagen hadde alltid stemt [[Høyre]], men var de siste årene blitt skuffet over partiet, blant annet på grunn av [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|nederlaget i EF-saken]] og manglende vilje til å sette ned skatter og avgifter. Han kjente seg umiddelbart igjen i Langes punkter og møtte ivrig opp på Saga.

Foran 1&nbsp;400 tilhørere gikk Lange til harde angrep mot [[Utviklingshjelp|u-hjelpen]], [[Arbeiderpartiet]], offentlig byråkrati og skatter og avgifter, samtidig som han beskyldte Høyre for å «forråde velgerne». På slutten av møtet oppfordret Lange tilhørerne til å være med på å danne et nytt politisk parti, og Hagen gav straks underskriften sin til den nye partidannelsen.<ref name="Moen-45-52" />

Hagen sendte snart et brev til høyesterettsadvokat [[Erik Gjems-Onstad]] der han tilbød sin hjelp i å få det nye partiet i gang. Hagen ble raskt tatt inn i den innerste kretsen rundt Lange, selv om Lange og Hagen allerede fra starten av var uenige i spørsmålet om partiets oppbygning: Der Hagen ønsket vedtekter, en formell organisasjon og et partiprogram mente Lange det klarte seg lenge med hans personlige egenskaper og «vi er lei av»-plakaten.<ref name="Moen-54-55" />

Kun få uker etter Saga-møtet var Hagen blitt utpekt av Lange til partisekretær. Han ble også satt på tredjeplass på stortingslisten i Oslo etter en svært uformell nominasjonsprosess. [[Anders Langes Parti]] (ALP) fikk raskt over fem prosent oppslutning på meningsmålingene og ble oppfattet som en trussel blant de etablerte partiene. Partiet ble under Lange styrt som et «énmannsshow», noe som utløste mye kritikk i pressen. Da Hagen igjen forsøkte å ymte frempå til Lange om at de måtte ha vedtekter og valg av formann, skal Lange ha blitt rasende, noe som ble et vendepunkt i forholdet mellom Lange og Hagen.<ref name="Moen-56-62" />

ALP fikk fire stortingsrepresentanter ved [[Stortingsvalget 1973|valget i 1973]]. At en protestbevegelse på få måneder fikk fem prosent og fire mandater, var på mange måter uventet, men Hagen var likevel skuffet over at det ble bare ble to mandater i Oslo – Lange og Gjems-Onstad. Hagen arbeidet imidlertid videre for at den løse bevegelsen skulle bli et mer normalt parti, og på partiets første ordinære landsmøte fikk han gjennomslag – mot Langes vilje – for at partiet skulle få vedtekter. Det forverret forholdet til Lange, som uttalte i et intervju at «min bitreste fiende er direktøren i sukkerfirmaet Tate & Lyle, Carl I. Hagen». Hagen tok så ordet på landsmøtet og kritiserte partiformannen direkte. Etter at forholdet de to imellom bedret seg noe på nyåret, blusset konflikten opp igjen sommeren 1974, og i juni sendte Hagen et 35-siders brev til Lange der han oppfordret formannen til å trekke seg tilbake. Kort tid etterpå meldte Hagen seg ut av ALP.<ref name="Moen-66-74" />

=== Reformpartiet og stortingsdebut ===
[[File:Carl I. Hagen 2009 3.jpg|thumb|left|Hagen på Stortingets talerstol (2009). Hagen kom for første gang inn på Stortinget ved [[Anders Lange]]s bortgang i 1974, men da som uavhengig representant. I løpet av perioden lyktes Hagen i å slå sammen sitt eget miniparti [[Reformpartiet (1974–1975)|Reformpartiet]] med [[Anders Langes Parti|ALP]], som han hadde forlatt etter uenigheter med Lange. {{Byline|Lars Røed Hansen}}]]
 
Da Anders Lange døde i oktober 1974, rykket Carl I. Hagen opp som stortingsrepresentant. På denne tiden var [[Abort i Norge|abortsaken]] svært omstridt. Stortinget var delt på midten med Hagen på vippen. Hagen stilte opp i et intervju med [[Geir Helljesen]] i ''Dagsrevyen'' og sa at han kom til å stemme imot selvbestemt abort.<ref name="Snoen-64-65" /> Hagen har i ettertid beskrevet det som en bortkastet mulighet til å bli kjent for et stort publikum, noe som bare var «til å grine av».<ref name="Hagen-56" />

På Stortinget tok Hagen plass i [[Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité|Administrasjonskomiteen]]. Han begynte tidlig å benytte seg av [[Stortingets spørretime]] til å konfrontere regjeringen stort sett hver eneste uke, og de borgerlige ble angrepet gjennom en nyoppfunnet teknikk der Hagen stadig fremmet tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag. For eksempel hadde de borgerlige partiene samlet stemt for et massivt nedsalg i statseide selskaper i 1974, men da Hagen fremmet et ordrett likt forslag året etter, stemte mange imot. [[Senterpartiet]]s [[Sverre Helland]] uttalte i den sammenheng at «eg vil berre seia at sjølv om eg var med på eit framlegg i fjor, finn eg ingen grunn til å røysta for Carl I. Hagens forslag», og også mange i Høyre hadde snudd siden året før. Saken vakte oppmerksomhet i mediene, og det tok seg dårlig ut at mange i Høyres stortingsgruppe syntes forslagsstilleren var viktigere enn forslaget.<ref name="Snoen-66-68" />

Etter bruddet med Anders Lange hadde Hagen stiftet [[Reformpartiet (1974–1975)|Reformpartiet]] sammen med gamle allierte fra ALP. Etter at Hagen var kommet inn på Stortinget, hadde han mistet interessen for å danne et nytt parti, og han ønsket nå å slå Reformpartiet sammen med ALP. ALPs parlamentariske leder Gjems-Onstad var interessert i forslaget, mens Reformpartiets formann [[Kristoffer Almås]] var sterkt imot. Hagen gikk derfor i gang med å kontakte sentrale ALP-ere uten å fortelle det til Almås, og ved ALPs landsmøte 1975 ble det valgt et landsstyre under [[Arve Lønnum]] som var for en sammenslåing.

Hagen vant etterhvert også frem i styret i Reformpartiet – mot Almås' vilje – og fikk vedtatt sammenslåingen. Siste hinder var imidlertid Oslo ALP, der fylkesformann Sigmund Simonsen var en innbitt motstander av en sammenslåing. For å skaffe flertall i Oslo, sørget Hagen og Lønnum for å omdefinere sammenslåingen til en «sammensmelting» – noe som betydde at alle Reformpartiets medlemmer skulle få stemmerett på ALP-møtet som skulle avgjøre saken. Simonsen sørget imidlertid for å nekte Reformpartiets medlemmer inngang til møtet, og Hagen selv fikk med nød og neppe lov til å holde et innlegg. Sammensmeltingen ble deretter vedtatt med et knapt flertall, og Simonsen ble kastet som formann.<ref name="Moen-88-92" />

=== Hagen overtar Fremskrittspartiet ===
Hagen var i 1976 klar til å bli kvitt Gjems-Onstad som parlamentarisk leder for ALP. Han mente det ville være ødeleggende å ha Gjems-Onstad på topp før [[stortingsvalget 1977]] og fikk overtalt stortingskollega [[Harald Slettebø]] og partiformann Lønnum til å være med på planen. Hagen ville gjerne overta som parlamentarisk leder selv, men godtok de andre partitoppenes plan om å fronte Slettebø. Gjems-Onstad ble overrasket og svarte med å skjelle ut alle ALPs tillitsvalgte og gå ut i media og oppfordre velgerne til å stemme Høyre. Kort tid etter ble Gjems-Onstad ekskludert fra partiet og stortingsgruppen.<ref name="Snoen-83-85" />

I 1977 vedtok ALPs landsmøte et navneskifte til Fremskrittspartiet (FrP), etter modell av [[Mogens Glistrup]]s [[Fremskridtspartiet|danske Fremskridtspartiet]]. Dette var en viktig symbolsak for Hagen, som ønsket å legge arven etter Lange bak seg. Et halvt år før valget lå FrP på 1,2 prosent i en meningsmåling. Hagen fikk imidlertid hjelp av finansminister [[Per Kleppe]]. [[Trygve Hegnar]] avslørte i mars at Kleppe tok med seg hele familien på ferietur på regjeringens [[Scandinavian Airlines System|SAS]]-kort – og det uten å oppgi det til skattemyndighetene. Hagen og FrP kjørte saken hardt i Stortinget, og ordningen med SAS-kort ble avskaffet. Likevel var [[NRK]] i liten grad interessert i saken, noe som fikk Hagen til å omtale kringkastingsselskapet for ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Også skattemyndighetene var passive. Etter at Hagen en tid senere ble ilagt en straffeskatt på 5&nbsp;000 kr etter å ha unnlatt å innrapportere et styrehonorar, erklærte han at han ikke kom til å levere inn [[selvangivelse]] før Kleppe var gått av. Den manglende selvangivelsen førte til at Hagen ble skjønnslignet, og han oppnådde noe mediaoppmerksomhet med det han mente var manglende likhet for skattelovene.<ref name="Snoen-86-87" />

Kleppe-saken var imidlertid ikke nok til at FrP kom i medvind igjen, og etter en rekke svake TV-opptredener av Lønnum fikk Fremskrittspartiet kun 1,9 prosent i valget. Alle partiets stortingsmandater røk, og Hagen havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. I årene som fulgte arbeidet han som rådgiver for utenlandske oljeselskaper og fortsatte å være i stortingsmiljøet som [[lobbyist]]. Samtidig jobbet han for å styrke sin posisjon innad i partiet, og da Lønnum gikk av i 1978 ble Hagen ny formann etter å ha slått motkandidaten [[Jens Marcussen]] 33–14.<ref name="Snoen-87-97" />

Som nyvalgt partiformann gikk Hagen straks i gang med å gjenreise partiet frem mot kommunevalget i 1979. Før valget krevde NRK at alle partier som skulle representeres i TV-debattene måtte stille liste i alle fylker og i minst 114 kommuner, noe Fremskrittspartiet tilsynelatende klarte. På tross av at NRK trakk antallet godkjente valglister i tvil, fikk Hagen lov til å stille opp hos Geir Heljesen og [[Lars Jacob Krogh]].<ref name="Snoen-98-99" /> Under utspørringen kom Hagen med enkle, klare svar, noe som passet TV-formatet godt. Under den påfølgende partilederdebatten unngikk han å lese fra notater, men så hele tiden rett i kamera.<ref name="Snoen-99-100" /> Senere viste det seg at FrP kun stilte gyldige lister i 98 kommuner, og dermed ikke skulle ha vært med på NRK-debattene. Selv om Hagen brukte sin taletid på rikspolitiske spørsmål som utenrikspolitikk, individuell frihet og et økende byråkrati, bidro TV-opptredenene til et godt valg for Fremskrittspartiet med 4,6 prosent på landsbasis. Hagen fikk også 5&nbsp;000 personlige stemmer i Oslo, mer enn noen andre som stilte til valg. Både ''VG'' og ''Dagbladet'' slo opp Hagen som valgets store vinner, og med plass i Oslo formannskap og FrP i vippeposisjon i bystyret stod Hagen i en posisjon til å vinne tilbake plassen ved neste stortingsvalg.<ref name="Snoen-98-103-106" />