Redigerer Carcassonne (avsnitt)

== Historie ==
Første tegn på bosetting i området er datert til rundt 3500 f.Kr. På 500-tallet f.Kr. ble en befestet by ''([[oppidum]])'' med det [[Keltere|keltiske]] stedsnavnet ''Carsac'' etablert to kilometer syd for dagens Carcassonne. Den hadde trolig en [[iberere|iberisk]] befolkning. Byen ble et viktig handelssted for områdene fra Aude til Middelhavet. 
[[Fil:2005-08-24-Carcassonne-Tours gallo-romaines.jpg|thumb|Tårn fra gallo-romersk tid.]]

=== Gallo-romersk periode ===
Det [[Gallia|galliske]] folket ''[[Volcae|Volcae Tectosages]]'' fra Sentral-[[Europa]] tok over byen rundt 300 f.Kr. De bekjempet byens befolkning, og slo seg ned der Carcassonne ligger i dag.

Rundt 120 f.Kr. ble byen en del av den [[Romerriket|romerske]] provinsen ''Gallia Transalpina'', senere omdøpt til [[Gallia Narbonensis]]. Byens strategiske beliggenhet førte til at romerne befestet bakketoppen og gjorde byen til ''[[colonia]]'' av ''Julia Carsaco'', senere ''Carcasum''. De eldste murene i Carcassonne og mesteparten av de nederste steinrekkene på [[bymur]]en mot nord dateres til [[gallo-romersk kultur|galloromersk]] tid.

Denne perioden karakteriseres av murer som strekker seg mellom ganske tett plasserte runde eller kvadratiske tårn. Begge deler er laget for å motstå angrep. Murene mellom tårnene går i «sikksakk», fordi rette murer var mer sårbare. Av over 30 gallo-romerske tårn, er kun tre bevart: ''Moulin du Connétable, Moulin du Vieulas'' og ''Marquière''. Disse tårnene dominerer nordfasaden. Marquière-tårnet er mest autentisk, de to andre tårnene fikk de øverste delene ombygd på [[1200-tallet]].

=== Vestgotisk periode ===
I [[462]] overga romerne offisielt den vestre delen av Gallia Narbonensis, [[Septimania]], til den [[Vestgotere|vestgotiske]] kong [[Teoderik II av vestgoterne|Teoderik II]], som hadde beleiret Carcasum siden [[453]]. Han fortsatte utbyggingen av festningsverkene i byen, nå kalt ''Carcasona'', som forble en grenseby mot nord. Vestgoterne kopierte den gallo-romerske arkitekturen, og det er vanskelig å skille deres byggearbeider fra de eldre konstruksjonene. Mye av det de bygde står fremdeles. Teoderik skal også ha påbegynt byggingen av [[basilika]]en som nå er viet til St. Nazarius. Tidlig på [[500-tallet]], antagelig i [[533]] eller kort tid etter, ble Carcasona [[bispesete]] sammen med [[Agde]] og [[Villeneuve-lès-Maguelone|Maguelone]]. Det skal ha blitt bygget en vestgotisk katedral, men den fins det ikke spor etter i dag. Den første biskopen hvis navn er bevart kjent for ettertiden, var ''Sergius'' (kildebelagt  589).

=== Sarasensk og frankisk periode ===
I [[508]] slo vestgoterne tilbake angrep fra den [[Frankerne|frankiske]] kong [[Klodvig I]]. I [[725]] inntok imidlertid [[islam|muslimske]] [[sarasenere]] fra [[Barcelona]] Carcassonne, og byen fikk navnet ''Carchachouna''. Den frankiske kong [[Pipin den yngre]] drev sarasenerne bort i [[759]]. I [[760]] hadde Pipin tatt mesteparten av Syd-Frankrike, men han var ikke i stand til å innta den ugjennomtrengelige festningen i Carcassonne.

Legenden om ''Dame Carcas'' oppsto under disse begivenhetene: Enken etter saraseneren ''Balaak'' brukte krigslist for å forsvare Carcasona mot [[Karl den store]]s tropper. Hun ga ordre om å kaste en velfødd gris ut fra ringmuren, for å gi inntrykk av at byen hadde masse mat og velfylte lagre. Det sies at angriperne skal ha gitt opp og forlatt byen umiddelbart etter dette. For å kunngjøre og spre disse gode nyhetene, ''ringte'' (fransk: ''sonner)'' Dame Carcas med byklokkene. Legenden sier at det er slik bynavnet ''Carcas sonne'' har oppstått. Legenden har imidlertid en kronologisk feil, siden Karl den store (Pipins sønn) overtok tronen lenge etter disse begivenhetene.

[[Fil:Carcassonne-vignes.jpg|thumb|left|300px|Middelalderbyen Carcassonne.]] 
=== Middelalderen ===

==== Trencaveldynastiet ====
Etter Karl den stores død tok [[føydalsystem]]et over i det oppstykkede landet. I [[1067]] ble eiendommen Carcassonne overført til [[Ermengard av Carcassonne|Ermengard]], vicomtesse av [[Agde]] og [[Béziers]]. Hun var gift med [[Raimond Bernard Trencavel]], vicomte av [[Albi]] og [[Nîmes]] (vicomt er egentlig ''vicecomte'', det vil si visegreve på norsk, også kalt borggreve). I [[1082]] ble Trencavel myrdet, og sønnen, [[Bernard Aton Trencavel]], utropte seg selv til vicomte  av Carcassonne i tillegg til Albi, Nîmes og Béziers. Carcassonne var underlagt Trencaveldynastiet fram til [[1209]], og denne perioden var fylt med velstand og stor innflytelse. [[Skatt]]er fra handel førte med seg gode inntekter for byen og vicomten. Byen ble delt inn i 16 ''châtellenies'' med hver sin [[vasall]] som hadde ansvar for forsvar av sin del av byen. Trencavelfamilien var hele tiden utsatt for rivalisering mellom de to mektige naboene, [[Barcelona]] og [[Toulouse]], og inngikk allianser med hver av dem etter tur.

[[Fil:Plan.carcassonne.XIIIe.siecle.png|thumb|Plan over Cité de Carcassonne på 1200-tallet.]]
Denne perioden ble det satt opp flere nye bygninger og mange av de eldre konstruksjonene ble restaurert. Grunnsteinene til [[katedral]]en ''St. Nazarius'' ble velsignet av Pave [[Urban II]] i [[1096]]. Paven hadde da reist til Carcassonne for å overbevise Bernard de Trencavel om å slutte seg til det [[korstog]] som på den tid ble organisert.

Katedralen skulle være en [[bastion]] mot byens mange [[kjetter]]e (ordet ''kjetter'' kommer fra ordet ''kathar'' av [[gresk]] ''katharos'', som betyr ''ren''). Trencavelfamilien bygde også slottet ''Château Comtal'', som ble påbegynt i [[1130]]. De vestgotiske tårnene og de gallo-romerske murene, som var i dårlig forfatning etter mange angrep opp igjennom århundrene, ble restaurert og tårnene ble forhøyet.

==== Den katolske kirke og katarene ====
På 1100-tallet ble [[katarer|katarismen]] sterkt utbredt i områdene i og rundt Carcassonne. Katarismen var en [[religion|religiøs]] bevegelse basert på [[dualisme|dualistisk]] kristen tro. På begynnelsen av 1200-tallet var Carcassonne preget av velstand og var sterkt befolket, den hadde rundt 4000 innbyggere. Det var flere forsteder utenfor murene, ''St. Vincent'' og ''St. Michel'', med sitt [[jøde|jødiske]] samfunn. Den unge vicomte [[Raymond Roger Trencavel]] ([[1185]] – [[10. november]] [[1209]]) beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som [[albigensere]], etter byen [[Albi]].

Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I [[1204]] utnevnte [[pave Innocens III]] tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under [[abbed]] [[Arnaud Amaury]] av [[Cîteaux]]. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire, [[cistercienserne|cisterciensermunken]] [[Pierre de Castelnau]] tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Men den spanske prest [[Dominikus]] ([[dominikanerordenen]]s grunnlegger) overtalte legatene til heller å ta i bruk kjetternes metoder, som var langt mer effektive. Ved å gi avkall på all pomp og prakt som hittil hadde omgitt dem og heller være et eksempel på evangelisk fattigdom, oppnådde de straks langt større resultater.
[[Fil:Cathars expelled.JPG|thumb|[[Katarer]] blir drevet ut av Carcassonne i [[1209]].]]
Carcassonne ble kjent for sin skjebne under [[albigenserkorstoget]], beordret av pave Innocens III. Det kom i stand foranlediget av at en tjener av grev [[Raymond VI av Toulouse]] (Raymond Trencavels onkel) på grevens ordre skal ha drept legaten Pierre de Castelnau den [[15. januar]] [[1208]].

Innocens III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raymond, og erklærte i juli [[1209]] hellig krig eller kjetter[[korstog]] mot dem etter å ha erklært katarene som satanister. Etter å ha inntatt [[Béziers]] og massakrert de 20 000 innbyggerne der, tvang korstogshæren til [[Simon de Montfort]] innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg [[15. august]] [[1209]], etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, ''«kun medbringende sine synders last»'', og de øvrige 400 ble brent eller hengt.

Etter å ha tatt Trencavel til fange og latt ham dø i sitt eget [[fengsel]] kort tid etter, tok Montfort selv over byen og vicomtetittelen. Han forsterket festningsverkene og Carcassonne ble nå en grenseby mellom Frankrike og [[Kongeriket Aragón|Aragón]].

==== Underlagt den franske kronen ====
I [[1240]] forsøkte Trencavels sønn å gjenerobre sine eiendommer, men det var nytteløst. Han ble tvunget til å gi avkall på sin rett til eiendommen i [[1246]]. Året etter ble Trencavels eiendommer, deriblant Carcassonne, konfiskert og underlagt den franske kongen, [[Ludvig IX av Frankrike|Ludvig IX]]. Han og etterfølgeren [[Filip III av Frankrike|Filip III]] forsterket festningen kraftig, sammen med fem andre festninger langs grensen mot Aragón (i dagens [[Spania]]). Disse festningene kalles ''Cascassonnes fem sønner''. Byggingen av en ytre ringmur med tårn ble igangsatt i [[1248]]. Filip fikk laget en hovedport i den indre muren i Cité, ''Narbonnaiseporten'', i tillegg til ''St. Nazariusporten'' med innhegning, ''Trésautårnet'' og et vakttårn på slottet som ikke finnes i dag. Han fikk også restaurert flere av de gallo-romerske tårnene.

Et opprør mot kronen i [[1262]] ble straffet med at en del av Carcassonnes innbyggere ble drevet ut av byen. Disse fikk etterpå lov til å bosette seg på Audes venstre bredd, og kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen ''«Bastide Saint-Louis»'', som nå er en del av Ville Basse.

Festningen ble på denne tiden ansett som uangripelig. I [[1355]], under [[hundreårskrigen]] mislyktes [[Edward, den svarte prinsen]], å ta byen, selv om troppene hans ødela og brente den lavereliggende bydelen. Den ble gjenoppbygget etter hvert.

=== 1500&ndash;1800 ===

I [[1531]] spredte den [[kalvinismen|kalvinistiske]] [[protestantisme]] seg i området. Cité forble [[katolisisme|katolsk]], mens den nedre bydelen konverterte til protestantismen, noe som førte til en blodig konflikt mellom de to bydelene i Carcassonne. I [[1582]] ble den nedre bydelen tildelt tittelen ''«Ville»'' av Languedocstatene. Den sterke rivaliseringen fortsatte, med åndelig og politisk makt (biskopen og kongens representanter) i Cité på bakketoppen, og økonomisk makt og velstand i den nedre bydelen.

Ved [[Pyreneene-traktaten]] i [[1659]] ble grenseprovinsen [[Roussillon]] overført til [[Frankrike]], og Carcassonnes militære betydning ble redusert. Dette var begynnelsen på slutten for det stolte Cité. Festningsverkene ble forlatt på [[1700-tallet]] og stein ble tatt fra festningen til bygging av nye konstruksjoner og reparasjoner av gamle. Takene raste sammen, og festningen forfalt kraftig.

Den nedre bydelen blomstret imidlertid, på grunn av tekstilindustri med produksjon av [[Ull (tekstil)|ull]]. En kongelig fabrikk ble etablert i [[1694]] på ''«la Trivalle»'', denne kan fremdeles ses i dag. Byen ble et økonomisk sentrum og velstanden kan ses på bygårdene som ble oppført på 1700-tallet. Etter hvert foretrakk borgerne og autoritetene bydelen Ville Basse i stedet for Cité. Tekstilindustrien gjennomgikk imidlertid sin første krise i [[1783]].

I [[1800]] ble bydelene slått sammen, og året etter ble det religiøse setet flyttet fra St. Nazariuskatedralen til St.Michelkirken i den nedre bydelen. [[Napoleon I]] nedgraderte festningen tre år etter. Etter dette fikk festningen minimalt med vedlikehold av krigsministeriet.

I [[1810]] ble Canal du Midi lagt om og endelig fløt den gjennom sentrum av den nedre bydelen. Gjennom første halvdel av 1800-tallet gikk det bedre for tekstilindustrien igjen, men den nådde ikke det høye nivået den hadde før 1780-tallet. Ville Basse utviklet seg videre, mens Cité sank sakte ned i vanstell, med en fattig og arbeidsløs befolkning og forfall av den gamle festningen. Forfallet var så stort at den franske regjeringen besluttet at alt skulle rives i [[1849]]. Denne beslutningen satte i gang en reaksjon som reddet Cité fra total utslettelse. Byen ble klassifisert som et historisk monument, og et omfattende restaureringsarbeid ble påbegynt, ledet av [[arkitekt]]en [[Eugene Viollet-le-Duc]].

I [[1857]] fikk Carcassonne [[jernbane]], og fra [[1870]] ble tekstilindustrien sterkt redusert. Vindyrking ble mer og mer vanlig i Carcassonne og omegn, og vingårder vokste opp over alt rundt byen.