Redigerer Caproni Ca.60 (avsnitt)

== Design ==
Transaereo var en stor [[Flybåt (fly)|flybåt]], hvis hovedskrog inneholdt en cabin opphengt under de tre sett med [[vinge]]r, ett sett var plassert i forkant av skroget, et akter og et i midten, (litt lavere enn de to andre).<ref name="alegi_17"/> [[Vingespenn]]et på hver av de ni vingene var 30 meter, og den totale vingeflaten var 750 [[m²]]. Skroget var 23,45 m  langt og hele strukturen, fra bunnen av skroget til toppen av vingene, var 9,15 m høyt.<ref name="angelucci"><cite class="citation book">Enzo Angelucci; Paolo Matricardi (1976). </cite></ref> Tomvekten var på 14&nbsp;000 [[Kg]] og [[Maximum takeoff weight|maksimal takeoff-vekt]] var 26&nbsp;000 Kg.<ref name="aaa"><cite class="citation book">Rosario Abate; Gregory Alegi; Giorgio Apostolo (1992). </cite></ref>
[[Fil:Caproni_Ca.60_Liberty_engine.JPG|miniatyr|En av de åtte Liberty L-12 motorer av Transeaereo (den eneste overlevende en) er utstilt på Gianni Caproni Museum for Luftfart i [[Trento]], [[Italia]].]]
Hvert sett med vinger var direkte gjenbruk vingen på en triplane bomber, Caproni Ca.4, og etter slutten av krigen ble flere fly av denne typen kannibalisert for å bygge Transaereo.<ref name="sfidadelvolo"/>
Kontrollsystemet var sammensatt av [[balanseror]]ene (som var montert på hver enkelt vinge) og [[ror]], selv om flyet ikke hadde et halemontert ror i tradisjonell forstand, og i særdeleshet ikke en horisontal stabilisator. Roll (flyets rotasjon om lengdeaksen) ble kontrollert på en helt vanlig måte ved den partielle virkningen av babord og balanseror; pitch (flyets rotasjon om tverrgående akse) ble styrt av balanserorene, siden flyet ikke hadde [[høyderor]]; fire styrbare vertikale flater fungerte som vertikale stabilisatorer og ror og kontrollerte [[yaw]] (flyets rotasjon om den vertikale 
aksen).Vingene hadde en positiv [[dihedral]] vinkel, noe som bidro til å stabilisere flyet på roll-aksen; Caproni forventer også Transaereo til å være svært stabil på lengdeaksen og aktervingen var ment å fungere som en veldig stor og effektiv stabilisator. Han sa at det enorme flyet kunne «bli fløyet med bare én hånd på kontrollene» Caproni hadde patentert dette bestemte kontrollsystemet den 25. september 1918.
[[Fil:Caproni_Ca.60_engine_control_panel.JPG|miniatyr|Motoren kontrollpanel Transaereo utstilt på Gianni Caproni Museum of Aeronautics]]
Brytere og lys ble brukt av piloten til å gi ordre til flymaskinister som satt eller stod i naceller nær motorene.
Flyet ble drevet av åtte Liberty L-12 [[V12-motor]]er bygget i [[USA]]. De var istand til å produsere 400 [[Hk]] hver, og var de sterkeste motorer 
bygget under første verdenskrig .<ref><cite class="citation book">R.G. Grant (2003).  </cite></ref> De var ordnet i to sett på fire: et nær den fremste vingen  (to motorer  for å trekke og hadde en to-bladet [[Propellfly|propell]], mens de to andre ble plassert i en push-pull nacelle og hadde fire-bladet propeller) en nær den bakre vingen (to motorer hadde en to-bladet propell, mens de to andre ble plassert i en push-pull nacelle og hadde fire-bladet propeller). Alle fire motorer hadde 
radiatorer for kjølevæske.<ref>[[Caproni Ca.60#CITEREFAlegiAugust 2006|Alegi August 2006]]<span>, pp.</span>&nbsp;<span>18, 21</span></ref> De to gondolene hadde også en [[førerkabin]] for en flymaskinist i hver, som kontrollerte motorereffekten etter ordre gitt av flygerne ved hjelp av et komplekst system med lamper og indikatorer på elektriske paneler.<ref>[[Caproni Ca.60#CITEREFAlegiAugust 2006|Alegi August 2006]]<span>, p.</span>&nbsp;<span>18</span></>[[Caproni Ca.60#CITEREFAlegiAugust 2006|Alegi August 2006]]<span>, p.</span>&nbsp;
<span>18</span></ref>
[[drivstofftank]]er var lokalisert i nærheten av den sentrale vingen og drivstoffet nådde motorer med en vind-drevet [[drivstoffpumpe]].<ref>[[Caproni Ca.60#CITEREFAlegiAugust 2006|Alegi August 2006]]<span>, pp.</span>&nbsp;<span>18, 23</span></ref>
[[Fil:Caproni_Ca.60_modeli_in_Volandia_Museum.jpg|høyre|miniatyr|Denne skalamodell av Transaereo som er utstilt på Volandia Aviation Museum viser på en relativt klar måte det komplekse arrangement av motorer og propeller. Åpne [[førerkabin|sittebrønner]] for piloter (på toppen av flykroppen) og for maskinister (i nacelles) er også synlige.]]
Passasjerkabinen var lukket og hadde brede vinduer med panoramautsikt. Passasjerene var ment å sitte i par på trebenker som møtte hverandre—to vendt forover og to bakover. Åpen sittebrønn for pilot og andrepilot side-ved-side. Gulv var hevet over passasjerkabinen etasje, slik at skuldrene og hodene til pilotene trengte gjennom taket. Førerkabinen kunne nås fra innsiden av skroget ved hjelp av en stige.
Transaero hadde et toalett i den bakre enden av skroget.<ref name="aeroplanicaproni_144"><cite class="citation book">Gianni Caproni (1937). </cite></ref>