Redigerer Canterbury-fortellingene (avsnitt)

== Det komplette verket ==
[[Fil:Wife-of-Bath-ms.jpg|thumb|250px|Åpningssiden av «Enken fra Baths fortelling», fra Ellesmere-manuskriptet av Geoffrey Chaucers ''Canterbury-fortellingene''.]]Verket ble påbegynt en gang på [[1380-tallet]], men Chaucer stoppet skrivingen på slutten av [[1390-tallet]]. Det er ikke fullført slik det synes å ha vært planlagt: det synes som det har vært flere redigeringer og hvor nye fortellinger ble lagt til på ulike tider. Planen med et hundre og tyve fortellinger er fra prologen. Det er kunngjort av Harry Bailly, verten, at det vil bli fire fortellinger på hver (to fortalt på veg til Canterbury og to på tilbaketuren til vertshuset). Det er ikke nødvendigvis meningen til Chaucer selv som også opptrer i verket som den som forteller mer enn én fortelling. Det har blitt foreslått at verkets antatte uferdige forfatning faktisk var bevisst fra Chaucers side.

''Canterbury-fortellingenes'' struktur er en rammefortelling og det er enkelt å finne tilsvarende i andre samtidige verker, som for eksempel ''El Libro de Buen Amor'' (''Boken om den gode kjærlighet'') av [[Juan Ruiz]] og [[Giovanni Boccaccio|Boccaccios]] ''[[Decameronen]]'', sistnevnte kan ha vært Chaucers store inspirasjonskilde. Chaucer har faktisk tilpasset flere av Boccaccios fortellinger i munnen til sine egne pilegrimer, men hva som skiller Chaucers verk fra hans samtidige er hans figurer. Sammenlignet med Boccaccios hovedpersoner – syv kvinner og tre menn, alle unge, friske og velstående, og gitt klassiske navn – er figurene hos Chaucer av en meget variert flokk, inkludert representanter fra flere deler av middelklassen på den tiden. Ikke bare er deltagerne svært ulike, men de forteller svært forskjellige typer fortellinger hvor deres personligheter blir vist i deres valg av historier og måten de forteller dem på.

Ideen med pilegrimsreise synes å ha vært et nyttig litterært virkemiddel for å kunne samle sammen en broket forsamling. Munken ville sannsynligvis ikke ha fått tillatelse til å dra som pilegrim og for en del av de øvrige ville det kanskje ha vært usannsynlig om de hadde ønsket å delta. En annen ting er at alle pilegrimene rir på [[hest]]er og det er ingen hentydninger om at de lider for sin religion. Ingen av de populære helligdommene på vegen Canterbury blir besøkt og det er ingen hentydninger om at noen deltar på [[messe]], slik at det fremstår mer som en turists utflukt.

Chaucer gir liten oppmerksomhet til reisens progresjon. Han gir hentydninger om at fortellingene tar flere dager for å bli fortalt, men gir ingen detaljer om overnattinger. Selv om reisen kunne ha blitt gjort i løpet av en dag ville det ha gjort muligheten av fortelle flere historier umulig var tre til fire dager den vanlige tiden for en tilsvarende pilegrimsreise. Den 18. april er nevnt i fortellingene og Walter William Skeat, en redaktør på 1800-tallet, har fastslått at den [[17. april]] [[1387]] var den sannsynlige første dagen for fortellingene.

Forskere har delt fortellingene inn i ti fragmenter. Fortellingene som danner et fragment er direkte sammenknyttet, vanligvis ved at en person snakker til og handlingen blir videreført av en annen person, men det er ingen sammenheng mellom de fleste av de andre fragmentene. Det betyr at det er flere mulige kombinasjoner for fragmentenes rekkefølge og sluttelig for fortellingene selv. Listingen over er kanskje den mest vanlige i moderne tider hvor fragmentene blir nummeret I-X, men en alternativ orden er å liste dem som A-G med fortellingene fra Legen inntil Nonnens prest blir plassert før Enken fra Bath. Unntaket for fragmentenes uavhengigheten er de siste to. Handelsmannens fortelling er den siste fortellingen i IX, men fragment X begynner med Sogneprestens prolog ved å hevde at Handelsmannen har gjort ferdig sin fortelling. Grunnen at de blir skilt som to ulike fragmenter er at Handelsmannen begynner sin korte fortelling om morgen mens Sogneprestens fortelling blir fortalt klokken fire om ettermiddagen. Det er antatt at Chaucer ville ha forbedret manuskriptet eller lagt til flere fortellinger for dekke tidsrommet.

=== Oversettelser ===
[[Egil Tveterås]] gjore første norske oversettelse av Canterburyfortellingene til norsk i 1953.<ref>Geoffrey Chaucer [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051500045  Canterburyfortellingene], oversatt av Egil Tveterås, illustrert av H. Lawrence Hoffman Aschehoug 1953</ref> Ny utgave ble utgitt i 2002.<ref>Geoffrey Chaucer ''Canterbury-fortellingene i utdrag'' gjendiktet av [[Arthur O. Sandved]] ISBN 82-03-18556-8</ref> Den norske middelalderhistorikeren [[Kåre Lunden]] gjendiktet et utvalg av Canterbury-fortellingene og andre verk av Chauser til nynorsk i 1993.<ref>[[Kåre Lunden]] [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111200077  Den Vakre snikkarkona: frå Geoffrey Chaucers Canterbury-forteljingar og andre mellomaldervers], 1992 ISBN 8252138608</ref>

I 2009 publiserte forlaget Modern Library publisere en betydelig ny oversettelse til moderne av hele verket av [[Burton Raffel]].