Redigerer Camille Desmoulins (avsnitt)

=== Den franske revolusjon ===
Desmoulins var en av grunnleggerne av [[Club des Cordeliers]] og motstander av [[girondinerne]]. I [[Palais Royal (Paris)|Palais Royal]] fikk han folkemengden med seg med sine populære taler («Aux armes!»&nbsp;– «Til våpen!»). Da han den 12.&nbsp;juli 1789 oppfordret til å gjøre synlig med tegn støtten til frihetskjemperne, og så selv tok et blad fra et tre og festet det til sin lue, oppstod bruken av [[kokarde]]r. [[Stormen på Bastillen]] var forrsaket av hans lidenskapelige agitasjon; den utløste stor bevegelse i folkedypet i Paris.

Han var aktiv [[frimurer]] og medlem av den såkalte filosoflosjen [[Neuf Sœurs]] i [[Paris]]. Et annet medlem av denne frimurerlosjen ii Paris var [[Joseph-Ignace Guillotin]], som [[giljotin]]en er oppkalt etter.

Alt i 1789 tok han som en av de første til orde for en republikansk statsskikk og arbeidet siden med for det helt til monarkiet ble avskaffet, men med et avbrudd i 1792. Som medlem av konventet spilte Desmoulins ingen framtredende rolle, men som journalist fikk han stor innflytelse med sine tekster. I årene 1789-91 utga han avisen ''Les révolutions de France et Brabant'' og i 1792 ''La tribune des patriotes''. I den sistnevnte avisen forsvarte han [[Maximilien de Robespierre]]s politikk og angrep i 1793 i sine skrifter [[gironden|girondistene]]. Men fra 1791 var Desmoulins knyttet til Danton, og ble i 1792 hans sekretær. I ''Vieux cordelier'', en avis som oppstod i 1793, angrep han i Dantons ånd hérbertistene, noe som Robespierre ga ham en skrape for. 

Desmoulins var på denne måte til å begynne med tilhenger av en særlig radikal kurs, men distansderte seg senere fra denne. Desmoulins begynte å gå imot Robespierre i sine tekster, og da Danton ble arrestert, delte han samme skjebne. Fra [[skafott]]et ropte hen ut den 5.&nbsp;april 1794, mens han pekte på [[giljotin]]en: «Dette er altså lønnen til den første frihetens apostel! Det uhyre som krever mitt blod, kommer ikke til å overleve meg lenge!»

Hans 23-årige hustru [[Lucile Desmoulins]], som beklaget seg over hans henrettelse, måtte åtte dager etter selv på skafottet.