Redigerer Britonere (avsnitt)

== Landområde ==
* ''Se hovedartikler, [[Jernalderen i Britannia]], [[Romersk Britannia]], og [[Sub-romersk Britannia]]''

[[Fil:Britain 500 CE.png|thumb|right|450px|De britiske øyer i løpet av den angelsaksiske tiden rundt å r500 e.Kr. Brytonisk områder er merket i svart, germanske i rødt, piktiske i brunt, og gæliske i blått.]]Gjennom hele deres eksistens har det landområdet som vært bosatt av britonene bestått av tallrike og omskiftelige arealer som har vært kontrollert av forskjellige stammer. Omfanget av disse arealene eller områdene før og under den romerske perioden er uklart, men er vanligvis antatt å omfatte det som i dag kalles for [[England]], foruten områder i dagens [[Skottland]] så langt nord som til Clyde-Forth. Området nord for dette var hovedsakelig bebodd av [[piktere]], skjønt en del av dette området helt i vest og ned mot nordspissen av Irland ble absorbert av invaderende irsk-gælere som etter hvert dannet kongedømmet [[Dalriada]]. Øya [[Man]] i Irskesjøen kan opprinnelig ha vært språklig dominert av britonsk, men synes å ha fått større forbindelse med Irland etter hvert og ble preget av språket derfra. Irland er antatt å ha vært fullstendig gælisk gjennom hele perioden.

I år 43 f.Kr. invaderte [[Romerriket|det romerske imperiet]] Britannia. De britonske stammene fortsatte å gjøre motstand mot de organiserte romerske legionene, men ved år [[84]] e.Kr. hadde romerne erobret landet så langt nord som til Clyde-Forth hvor de etter hvert bygde en mur, ''[[Den antoninske mur]]'', for å stenge pikterne ute. Imidlertid etter kun tyve år trakk de seg sørover og bygde en ny mur, ''[[Hadrians mur]]'' og forsøkte å konsolidere posisjonen der. Selv om de innfødte britonene i stor grad beholdt sine jordbruksområder var de romeske undersåtter. Romerriket beholdt kontrollen inntil de ga opp De britiske øyer en gang rundt [[400]] e.Kr.

Omtrent på den samme tiden som da romerne forlot Britannia kom det økende innvandring av angelsaksere til østkysten hvor de deretter en tid dannet egne kongedømmer. Etter hvert ble britonenes kultur og språk enten absorbert eller fordrevet, sannsynligvis begge deler, og angelsaksisk ble dominerende i området. På den samme tiden forgikk det en britonsk utvandring over Den engelske kanal til det området som i dag kalles [[Bretagne]]. Her dannet de egne små kongedømmer og deres språk, som ble dominerende i området, utviklet seg til [[bretonsk]]. I løpet av [[1000-tallet]] var [[Gammelengelsk|angelsaksisk]] dominerende over hele det tidligere britonske området, og de innfødte brytoniske språkene var i hovedsak ikke-eksisterende i de dominerende områdene, unntatt i utkantene hvor det sannsynligvis dialektpregede blandingsspråk. Geistlighetens skriftspråk var først latinsk, og deretter angelsaksisk, noe som også bidro til at brytoniske ikke hadde vekstvilkår. Etter [[1066]] ble angelsaksisk selv undertrykt under dominansen av [[Normannisk språk|normannisk]].