Redigerer Brannen på Vaterland 1819 (avsnitt)

==Brannen==
===Alarmen gikk===
Brannen brøt ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet ca. kl. 1215. Den skal ha blitt oppdaget ved at et ektepar fra [[Svelvik]], som gikk langs plankestablene, kjente røyklukt. Mannen varslet brann. Kort etter ble det avfyrt brannskudd fra [[Akershus festning|Akershus]], storklokken i Vår Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod allerede høyt i været. Snart visste hele den lille byen at det brant på bordtomtene. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget, frivillige – med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. 

===Hele byen i fare===
Ilden spredte seg fra bordstabel til bordstabel, med økende hastighet. Snart var hele trelastlageret et flammehav. Etter hvert forstod folk at det ikke nyttet å slukke brannen på bordtomtene. Nå gjaldt det å redde bebyggelsen – både selve byen og Vaterlands forstadsbebyggelse. Vinden og ilden stod snart mot byen, snart mot forstadsbebyggelsen. Vinden var ikke sterk, og tidvis var det stille. Men den kom stadig fra nye retninger, med uberegnelige [[ildvirvel|ildvirvler]], som førte med seg brennende bordbiter. 

Ildens fremmarsj mot byen ble forsøkt stanset ved [[Glasmagasinet]], som lå der [[Jernbanetorget]] ligger i dag. «Paa tak og bordstabler var folk paaferde med at strække seil. En mængde sprøiter holdt det gaaende med vandmasser og pøser ble langet fra mand til mand. Mangfoldige mennesker av alle klasser og stænder viste et heltemot og den mest udmerkede utholdenhet paa de farligste steder», skrev Den Norske Rigstidende.<ref name="OBRE"/>

Både Glasmagasinet, [[Christian Fredriks plass (Oslo)|Paléhaven]] og annen bebyggelse ble flere ganger satt i brann. Og da mørket falt på, virket brannen enda nifsere. Hele himmelen lot ut til å stå i flammer, og Ekebergåsen så ut til å gløde i gjenskinnet fra brannen. Folk fryktet selvfølgelig at vinden skulle øke på. Men her hadde de hellet med seg. Henimot midnatt var det vindstille, og den største faren var over. Og de andre branntilløpene lot seg slukke med datidens redskap. Byen var reddet.

===Etterspillet===
To dager etter brannen ble en kommisjon nedsatt for å skaffe opplysninger om brannen. Mistanken falt på en Ole Olsen Østbye, kalt Ole Niefing fordi han hadde bare ni fingre. Han og noen få vitner ble forhørt i fire og en halv måned. Han ble frifunnet, men måtte betale 140 [[spesiedaler]] i omkostninger. Det tilsvarte en bra årslønn på den tiden. Heller ingen andre ble dømt, og brannårsaken ble aldri brakt på det rene.<ref name="OBRE"/>