Redigerer Botanikk (avsnitt)

=== Moderne botanikk ===
Med oppdagelsen av [[mikroskop]]et dreiet fokus mer over på fysiologiske og biokjemiske studier av plantene. [[Johannes van Helmont]] målte vannopptaket i [[trær]] på [[1640-tallet]], mens briten  [[Stephen Hales]] studerte plantenes fysiologi, masse, trykk, næringsopptak og respirasjon med verket ''Vegetable Staticks'' fra [[1727]]. Etter potetkrisen i [[Irland]] på [[1840-tallet]] fikk studiet av plantesykdommer og plantenes [[metabolisme]] ny fart, med nyvinninger av blant andre [[Joseph Priestley]].<ref name="Botany" />

Den vitenskapelige tilnærmingen til gruppering, identifikasjon og navngivning av arter kalles [[taksonomi]], og den store autoritet på dette feltet ble [[Sverige|svensken]] [[Carl von Linné]]. Han levde på [[1700-tallet]], en periode da nye kolonier brakte en stor mengde helt nye arter til Europa og utforsking i tidens universiteter. Linné foreleste ved [[Uppsala universitet]] fra [[1730]], og regnes ofte som [[taksonomi]]ens far med verket ''Systema Naturae'' fra [[1735]] med 4&nbsp;400 dyrearter og 7&nbsp;700 plantearter. Han delte plantene i kongedømmer, 25 klasser, ordener, slekter og arter. Gruppen ''[[Sporeplanter|Cryptogamia]]'' inkluderte alle landplanter som hadde skjulte reproduksjonsorganer, det vil si alle sporeplanter ([[alger]], [[sopp]], [[moser]], [[levermoser]] og [[bregner]]).<ref>Carl von Linné, ''Species Plantarum'', 1753.</ref>

Den sveitsisk-franske botanikeren [[Augustin Pyramus de Candolle]] (1778–1841) satte [[Charles Darwin|Darwin]] på sporet av evolusjonen, selv om han aldri helt kom ut av det blindsporet som mentoren [[Jean-Baptiste de Lamarck]] skapte med sitt [[Jean-Baptiste Lamarck|utviklingssyn]]. Men Candolle hadde større betydning som botaniker enn som generell evolusjonsteoretiker, og maktet å formulere en alternativ klassifikasjon i opposisjon til Linné. Ideen om naturlig utvalg stammer fra hans konsept ''Nature's War'', om planterarters innbyrdes konkurranse, og Candolle la grunnlag for den naturlige systematikk – [[fylogeni]]en.

På [[1900-tallet]] gjennomgikk systematikken rivende utvikling, og grupperingen av arter i grupper basert på antatt slektskap gjennomgikk rask utviklign og store revisjoner. Ofte var de botaniske «systemer» énmannsverk, det siste er [[Cronquist-systemet]] fra [[1981]], av den amerikanske forskeren [[Arthur J. Cronquist]] (1919–1992). Med [[genetikk]]en og overveiende bruk av [[DNA]]-studier har systematikken blitt mer komplisert og eksakt, og utforskes i dag i et forskerfellesskap hvor amerikanske, britiske og svenske universiteter står sentralt, kalt [[Angiosperm Phylogeny Group]]. Med [[APG IV-systemet]] (2016) har botanikken presentert sin foreløpig siste systematiske helhetsgruppering av blomsterplantene.