Redigerer Boris Vian (avsnitt)

=== Forfatterskap ===
Hans debutroman var ''Vercoquin et le Plancton''. Den er delvis selvbiografisk og skildrer fornøyelseslivet i Paris etter krigen slutt. Mest verdsatt er trolig ''L'Écume des jours'', en [[hymne]] til ungdommen som ble en kultroman for flere generasjoner unge lesere. I romanen er Jean Paul Sartre skildret under navnet «Jean-Sol Partre» som arrangør av en konferanse.

Våren 1946 møtte han [[forlegger]]en Jean d'Halluin som fortalte at [[forlag]]et ''Le Scorpion'' trengte en amerikansk [[bestselger]], ellers ville det gå [[konkurs]]. Vian sa han ville skaffe den.

''J'irai cracher sur vos tombes'' («Jeg vil spytte på gravene deres») var hans tredje roman og ble utgitt i november 1946. Han hevdet at den var skrevet av Vernon Sullivan, en ung amerikansk forfatter, og at han selv hadde oversatt den. I virkeligheten var Vian selv forfatteren, på to uker skrev han denne sinte romanen om en [[afroamerikaner]]s [[hevn]] over [[den hvite rase]]. Utgivelsen var en [[skandale]], og i april 1947 ble saken ytterligere alvorlig, da en mann drepte sin elskerinne i et opptrinn lånt fra ''J'irai cracher''. Han la også boken igjen, åpen på den aktuelle siden, med drapsscenen understreket, før han skjøt seg. Til sist måtte Vian innrømme at han var forfatteren, og fikk en bot på 100.000 ''francs''. Romanen ble forbudt.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 358), forlaget Damm, 2005, ISBN 82-04-09730-1</ref> Siden skrev han to andre bøker under pseudonymet Vernon Sullivan.

Som venn av Alfred Jarry, kjent for sin uvitenskapelige «patafysikk»<ref>[https://www.themorgan.org/exhibitions/online/jarry/106 Alfred Jarry og patafysikken]</ref> og absurde [[skuespill]] om ''Kong Ubu'', ble Vian påvirket i absurd retning, som i boken ''L'Ecume des Jours'' («Dagenes skum», norsk utgave 1976, oversatt av Anne Elligers) med skildringer som dette «foredraget» holdt av «Jean-Sol Partre»: «''Enkelte kom i likvogn, og [[gendarm]]ene stakk et langt stål[[spyd]] tvers gjennom kisten og naglet dem til eikebreddene for tid og evighet, så man ikke trengte å ta dem ut igjen før [[begravelse]]n; bare var det litt ergerlig for dem som faktisk var døde, og fikk liksvøpet ødelagt. Andre sprang ut i [[fallskjerm]] fra leiefly (og det var slagsmål på [[Le Bourget]] for å komme opp i flyene). [[Brannvesen]]et stod klar til å ta seg av dem; kraftige vannstråler fanget dem i luften og feide dem ut over scenen'' (les: [[Seinen]]), ''der de druknet ynkelig. Atter andre forsøkte å komme inn via kloakken. De ble møtt med spark av jernbeslåtte sko på knoene, idet de grep rundt kanten av hullet for å dra seg opp, og resten sørget rottene for. Men ingenting kunne holde disse besatte menneskene tilbake. Spetakkelet steg til store høyder, og ga [[ekko]] i skyene med hule drønn.» 

Hans sangtekst «Le Déserteur» fra 1953 ble til på bakgrunn av den franske krigføringen i [[Indokina]], og er siden blitt en meget brukt antikrigs-hymne i en lang rekke land.<ref name="FT">{{kilde www
| url=http://m.culturebox.francetvinfo.fr/musique/chanson-francaise/le-deserteur-de-vian-le-destin-exceptionnel-dun-hymne-pacifiste-149369
| tittel=''Le Déserteur'' de Vian : le destin exceptionnel d'un hymne pacifiste
| utgiver=France Télévision Culturebox
| dato=9. februar 2014
| språk=fr-FR
| besøksdato=2018-12-31
| arkiv-dato=2016-06-10
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160610180645/http://m.culturebox.francetvinfo.fr/musique/chanson-francaise/le-deserteur-de-vian-le-destin-exceptionnel-dun-hymne-pacifiste-149369
| url-status=død
}}</ref> Den norske oversettelsen ved [[André Bjerke]] har tittelen «Herr president».