Redigerer Borgerkrigstiden (avsnitt)

== Første fase, ca. 1130–1160 ==
=== Tronfølgen etter Sigurd Jorsalfare ===

Da kong Sigurd døde i 1130 brøt [[Harald Gille]] eden sin. Sigurds sønn Magnus ble utropt som konge, men Harald krevde også kongstittelen og fikk en god del støtte. En enighet ble oppnådd da både Magnus og Harald ble konger og samkonger. Freden mellom dem varte til [[1134]] da det brøt ut åpen krig. I [[1135]] klarte Harald å beseire og ta Magnus til fange i [[Bergen]] hvor han fikk Magnus blindet, kastrert og lemlestet og deretter satt til fange i et kloster. Han ble deretter kjent som Magnus Blinde.

På samme tid kom det enda en mann fra Irland, [[Sigurd Slembe]], og påsto at han var en sønn av Magnus Berrføtt. Han påsto i tillegg at han ''allerede'' hadde tatt jernbyrd, i Danmark. Harald Gille anerkjente ikke Sigurd som broren sin, og i [[1136]] drepte Sigurd Harald Gille mens han sov i Bergen og fikk deretter seg selv utropt som konge. Harald Gilles folk vil ikke anerkjenne ham og fikk Haralds to små sønner, [[Sigurd Munn|Sigurd Haraldsson]] og [[Inge Krokrygg|Inge Haraldsson]] utropt som motkonger.

Sigurd Slembe frigjorde Magnus Blinde fra klosteret og allierte seg med ham for å styrke kravet sitt. Krigen mellom Sigurd Slembe og Magnus Blinde på den ene siden og Harald Gilles gamle støttespillere med hans unge sønner på den andre siden trakk ut til [[1139]]. Da ble Sigurd Slembe og Magnus Blinde beseiret i [[slaget ved Holmengrå]]. Magnus ble drept på stedet mens Sigurd ble fraktet vekk og torturert og plaget til døde.

=== Haraldsønnenes kongedømme ===
Delingen av makten mellom Haralds sønner, [[Sigurd Munn]] og [[Inge Krokrygg]], fungerte så lenge som de begge var mindreårige. I [[1142]] kom det derimot enda en gang en påstått kongssønn til Norge fra vest over [[Nordsjøen]]. Denne gangen var det [[Øystein Haraldsson]] som hevdet å være sønn av Harald Gille. Øystein krevde sin farsarv, og ble gitt kongsnavn og en tredjedel av kongedømmet Norge. De tre brødre styrte sammen, tilsynelatende i fred, fram til [[1155]].

I henhold til sagaene la Sigurd Munn og Øystein planer om avsette sin bror Inge Krokrygg og dele hans tredjedel av riket. Etter sterkt påtrykk fra sin mor, [[Ingrid Ragnvaldsdatter]], og den innflytelsesrike lendmannen [[Gregorius Dagsson]] besluttet Inge å slå til først. På et møte mellom de tre kongene i Bergen ble Sigurd Munn angrepet av Inges menn før Øystein Haraldsson hadde kommet til byen. Inge og Øystein oppnådde deretter en spinkel enighet, men forholdene mellom dem forverret seg raskt til åpen krig som endte med at Øystein ble tatt til fange og drept i [[Båhuslen]] i [[1157]].

Om Inge hadde gitt ordre om at brødrene skulle drepes eller ikke synes å ha vært diskutert i samtiden. De som hadde fulgt Sigurd Munn og Øystein Haraldsson var ikke villige til å underkaste seg Inge Krokrygg, men fant seg isteden et nytt kongsemne, Sigurd Munns unge sønn [[Håkon Herdebrei]]. Denne utviklingen har blitt sett på som det første tegnet på et nytt vendepunkt i borgerkrigen. De krigførende partiene sprang ikke lenger opp rundt en konge eller tronpretendent, men holdt sammen selv etter at lederen var falt og valgte deretter en ny gallionsfigur. Det opprettholdt formasjonen av en tett organisert krigerfraksjon.

En gallionsfigur var alt unge Håkon kunne være i 1157 da han var kun ti år gammel, men fraksjonen hans fikk ham valgt til konge og fortsatte kampen mot Inge Krokrygg. I [[1161]] maktet de å overvinne og drepe Inge Krokrygg på den islagte fjorden utenfor [[Oslo]] i [[slaget ved Ekeberg]].<ref>Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 16-17</ref>

=== Magnus Erlingsson ===
[[Fil:Magnus Erlingssons saga-Huset til Ossur-W. Wetlesen.jpg|thumb|left|350px|Erling Skakke brenner ned huset til en som støttet tronkreveren Sigurd Markusfostre, slik [[Wilhelm Wetlesen]] tenkte seg det.]] Inges flokk tok den samme beslutning som Øysteins hadde tatt fire år tidligere, og valgte seg en ny gallionsfigur framfor å underkaste seg unge Håkon Herdebrei. Valget falt på den fire år gamle [[Magnus Erlingsson]], sønn av en av deres mest framtredende ledere, lendmannen [[Erling Skakke]].

Unge Magnus var ikke en kongssønn, men hans mor, [[Kristina Sigurdsdatter|Kristin]], var datter av kong Sigurd Jorsalfare. Erling med tittelen som jarl ble fraksjonens nye leder. Allerede året etter, i [[1162]], klarte han å komme overraskende på Håkons menn i [[slaget ved Sekken]] i [[Romsdalsfjorden]]. Håkon ble drept og Erling fikk sin sønn utropt til konge på [[Øretinget]] i [[Trøndelag]]. Året etter, i [[1163]], dukket det opp enda en påstått sønn av Sigurd Munn, en [[Sigurd Markusfostre]], men han ble tatt til fange av Erling Skakke og henrettet i Bergen.

Selv om Erling Skakke hadde ''makten'' på sin side, hadde han ikke ''retten''. Hans sønn var ikke kongssønn. Erling Skakke gikk derfor i en ny allianse med kirken og introduserte et nytt kriterium: ''Kongen måtte være ektefødt''. Av Harald Gilles sønner hadde kun Inge Krokrygg vært født i ekteskap og Magnus Erlingsson var også ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter.

I Bergen i 1163 ble Magnus Erlingsson i en alder av syv år den første norske kongen som ble kronet og salvet. En nyskrevet lov for tronfølge ble lagt fram som kun tillot at den eldste legitime sønnen kunne arve kongetronen. Dette brakte Norge på linje med de øvrige [[Europa|europeiske]] statene. Det neste tiåret synes Magnus Erlingssons posisjon som konge sikker, med Erling Skakke som den sterke mann i landet. Erling fjernet hensynsløst enhver mulig rival til sønnen. Han gikk sammen med den danske kongen, [[Valdemar den store]], som ytterligere en alliert til det norske kongedømmet. Alt tydet på at borgerkrigen endelig var over.