Redigerer Bondeopprøret i England (avsnitt)

=== Historiografi ===
[[Fil:John Ball encouraging Wat Tyler rebels from ca 1470 MS of Froissart Chronicles in BL.jpg|thumb|300px|En representasjon fra 1400-tallet av presten [[John Ball]] som oppmuntrer opprørerne; Wat Tyler er vist i rødt, foran til venstre.]]

Samtidens krøniker av hendelsene i opprøret har vært en viktig kilde for historikerne. Krønikere var fordomsfulle mot opprørets sak og framstilte opprørerne som, i henhold til historikeren Susan Crane, «dyr, uhyrer, eller villedete tåper».<ref> Crane (1992), s. 208; Strohm (2008), s. 198–199</ref> London-krønikerne var også uvillige til å innrømme rollen til ordinære London-borgere i opprøret, og foretrakk å legge skylden helt og holdent på bønder fra sørøstlige England.<ref name="Strohm_201"> Strohm (2008), s. 201</ref> Blant de fremst redegjørelser er den anonyme Anonimalle-krøniken <ref> [https://sourcebooks.fordham.edu/source/anon1381.asp «Anonimalle Chronicle: English Peasants' Revolt 1381»], ''Medieval Sourcebook''</ref> hvor forfatteren synes å ha vært en del av det kongelige hoffet<ref> Pollard, A.F. (oktober 1938): [http://www.jstor.org/stable/554102 «The Authorship and Value of the 'Anonimalle' Chronicle»], ''The English Historical Review'' '''53''' (212), Oxford University Press, s. 577-605</ref> og var øyevitne til mange av hendelsene i London.<ref> Jones (2010), s. 215</ref> Kronikøren [[Thomas Walsingham]] var tilstede for det meste av opprøret, men fokuserte sin redegjørelse på terroren av den sosial uroen og var ekstremt fordomsfull mot opprørerne.<ref> Dunn (2002), s. 99–100; Jones (2010), s. 215 </ref> Hendelsene ble også nedtegnet i Frankrike av [[Jean Froissart]], forfatteren av [[Froissarts Krøniker|''Krøniker'']].<ref>Reynaud (1897), s. 94</ref> Han hadde godt plasserte kilder nær opprøret, men var tilbøyelig til å utdype de kjente fakta med fargerike fortellinger.<ref> Jones (2010), s. 215–216</ref> Det er ingen redegjørelser som var sympatisk innstilt til opprørerne som har overlevd.<ref name="Strohm_203"> Strohm (2008), s. 203</ref>

Mot slutten av 1800-tallet var det en bølge av historisk interesse for bondeopprøret, fremmet av blant annet den samtidige veksten av arbeider- og [[Sosialisme|sosialistbevegelsene]].<ref> Dyer (2003), s. x</ref> Utgivelser av [[Charles Oman]], Edgar Powell, André Réville og [[George Macaulay Trevelyan|G.M. Trevelyan]] etablerte og fastsatte opprørets gang.<ref> Dyer (2003), s. x; Powell (1896); Oman (1906); Réville (1898); Trevelyan (1899)</ref> Ved 1907 var redegjørelsene av alle krønikene tilgjengelige i trykk og de fremste offentlige opptegnelsene i arkivene blitt identifisert.<ref> Dyer (2000), s. 191</ref> Réville begynte å utneytte de juridiske anklagene som hadde vært benyttet mot mistenkte opprørere etter opprøret var over som en fersk kilde for historisk informasjon. I løpet av det neste århundret ble det utført omfattende forskning av de lokale økonomiske og sosiale historien til opprøret ved å benytte lokale kilder spredte over sørøstlige England.<ref> Dyer (2000), s. 191–192; Hilton (1987), s. 5</ref>

Tolkninger av opprøret har endret seg i årenes løp. Historikere på 1600-tallet, som John Smyth, etablerte tanken at opprøret hadde markert slutten på ufritt arbeid og leilendingsvesenet i England.<ref name="Hilton_2"> Hilton (1987), s. 2</ref> Historikere på 1800-tallet, som [[William Stubbs]] og [[Thorold Rogers]], forsterket denne konklusjonen, Stubbs beskrev det som «en av de mest illevarslende hendelser i hele vårhistorie.» <ref name="Hilton_2"/> På 1900-tallet ble denne tolkningen i økende grad utfordret av historikere som [[May McKisack]], Michael Postan og Richard Dobson, som reviderte den innvirkning og innflytelse som opprøret hadde på de senere politiske og økonomiske hendelser i England.<ref> Hilton (1987), s. 2–3</ref> På midten av 1900-tallet var [[Marxisme|marxistiske]] historikere interessert i, og var generelt sympatisk innstilt til, opprørets årsak, en tendens som kulminerte i [[Rodney Hilton]]s redegjørelser fra 1973 av opprøret, plassert i en kontekst av bredere bondeopprør i Europa i perioden.<ref> Strohm (2008), s. 203; Hilton (1995); Jones (2010), s. 217; Dyer (2003), s. xii–xiii</ref> Bondeopprøret fikk mer akademisk oppmerksomhet enn noe annet opprør i middelalderen, og denne forskningen har vært tverrfaglig, og involvert historikere, litteraturforskere og internasjonalt samarbeid.<ref> Cohn (2013), s. 3–4</ref>

Den engelske betegnelsen «the Peasants' Revolt», på norske bondeopprør, oppsto på 1700- og tidlig på 1800-tallet, og første gang det er nedtegnet i bruk var i [[John Richard Green]]s ''Short History of the English People'' i 1874.<ref name="Strohm_201"> Strohm (2008), s. 201</ref> samtidens krøniker har ikke gitt opprøret noen særskilt betegnelse, og den engelske betegnelsen «peasant», bonde, ble ikke benyttet i engelsk språk før på 1400-tallet.<ref name="Strohm_201"/><ref> [https://www.etymonline.com/word/peasant «peasant (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Denne betegnelsen har blitt kritisert av moderne historikere som Miri Rubin og Paul Strohm, begge på grunner at det var mange som deltok som ikke var bønder, og at hendelsene minnet mer om en forlenget protest enn utelukkende et opprør.<ref> Rubin (2006), s. 121; Strohm (2008), s. 202; Cohn (2013), s. 3</ref>