Redigerer Bokmål (avsnitt)

===Skriftspråkets opprinnelse===

Norske diktere hadde siden midten av 1700-tallet benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, men det var først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte med [[Henrik Wergeland]], som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i [[Det Norske Studentersamfund]], der [[Johan Sebastian Welhaven]] og [[Peter Andreas Munch]] var Wergelands fremste motstandere.<ref name="Hoel 1996"/>

Mens Wergeland begrenset seg til en [[leksikografi|leksikalsk]] fornorsking, tok først [[Ludvig Kristensen Daa]] og senere særlig [[Knud Knudsen]] til orde for [[ortofoni|ortofone]] eller ''lydrette'' rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum ''e'' (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), ''c'', ''ch'' og ''q'' for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og ''ph'' for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.<ref name="Hoel 1996"/>

Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på ''den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund'', med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P.A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver ''planlagt'' språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk at ''foregribe'' og ''fremskynde'' Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen».<ref name="Hoel 1996"/>

Under [[språkmøtet i Stockholm]] var Knud Knudsen en sentral person. Blant møtets vedtak var å avskaffe store forbokstaver i substantiv og å innføre bokstaven ''å'' for ''aa''. Ingen vedtak var offisielle, men fikk likevel stor betydning, og flere er senere blitt gjeldende.<ref name="Bogsprog">{{Kilde www
 |url=http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2005/Spraaknytt_4_2005/Bogsprog/
 |tittel=«Det almindelige Bogsprog» i 1905 – dansk eller norsk?
 |besøksdato= 2013-04-21
 |forfatter=Kjell Ivar Vannebo
 |utgivelsesdato=
 |dato=2005
 |format=
 |verk=
 |utgiver=Språkrådet
 |sider=
 |språk=
 |arkiv_url=
 |arkivdato=
 |sitat=
}}</ref>

I 1885 godkjente Kirkedepartementet sjuende utgave av [[Jacob Jonathan Aars]]’ ''Retskrivningsregler til Skolebrug'' til skolebruk. Denne medførte at substantiv (ikke egennavn) fikk liten forbokstav i skolen, men de var fortsatt brukt i avisspråk og litteraturen ellers.<ref name="Bogsprog" />

I verket ''Hvem skal vinne?'' fra 1886 foreslo Knudsen tolv punkter med aktuelle endringer:
# Innføring av harde konsonanter: ''kage'' → ''kake''
# Fjerne stum ''d'' etter ''l'' og ''n'' dersom den ikke var der historisk: ''finde'' → ''finne'' (av norrønt ''finna''), men derimot ''holde'' (av norrønt ''halda'')
# Fjerne stum ''d'' og ''t'' før ''s'': ''bedsk'' → ''besk''
# Fjerne ''j'' før ''e'', ''æ'' og ''ø'': ''køre'' for ''kjøre''
# Endringer i fortid av verb av typen ''nå'': ''nåede'' → ''nådde''
# Endringer i fortid av verb av typen ''spre'': ''spredte'' → ''spredde''
# Skifte ut ''v'' med ''g'', sette inn ''g'' der den var falt bort og ta bort ''g'' i ord dersom den historisk ikke hadde vært der: ''Have'' → ''Hage'', ''due'' → ''duge'', ''valg'' → ''val''
# Forkorte ord i tråd med uttalen: ''have'' → ''ha'', ''Fader'' → ''Far''
# Norske skrivemåter: ''Mælk'' → ''Mjølk'', ''nøgen'' → ''naken''
# Norsk flertallsbøying i han- og intetkjønn: ''Heste'' → ''Hester'', ''Huse'' → ''Hus''
# Fjerning av stum ''t'': ''Huset'' → ''Huse'', ''funnet'' → ''funne''
# Minke mengden av ord med tyske forstavinger og endinger som ''an-'', ''be-'', ''-het'' og ''-else''

Han førte også opp tre til, som var mer langsiktige:
#<li value="13">Innføring av diftongene ''au'', ''ei'' (som ''ej'') og ''øy'' (som ''øj'')</li>
# Innføring av ''a'' i bøyingsendinger: ''Bakker'' → ''Bakkar'', ''kaster'' → ''kastar'', ''kastede''/''kastet'' → ''kasta''
# Et eget hunkjønn

Flere av Knudsens forslag er blitt vedtatt senere, han får derfor iblant tittelen ''bokmålets far''.

I 1907, etter 15 års planlegging, kom den første språkreformen som hadde som mål å fornorske det danske skriftspråket, og den bygde i stor grad på Knudsens ideer. [[Johan Storm]] stod som en sterk autoritet innen språkvitenskapen, og uten motstanden hans kunne reformen ha kommet både tidligere og gått lenger.<ref>''Liner i nyare norsk språkhistorie'' av Vikør, Lars S., Egenproduksjon, Bergen, 1990</ref> Flere av endringene var allerede tatt i bruk før det offisielle vedtaket, blant annet var både harde konsonanter og norsk flertallsbøying innført i en del ord i Nordahl Rolfsens ''Læsebog for Folkeskolen''.<ref name="Bogsprog" />