Redigerer Bjørndaltrilogien (avsnitt)

==Oversikt over romanverket og enkeltbøkene==
:''Se [[Trygve Gulbranssen#Forfatterskap|Trygve Gulbranssen (forfatterskap)]] for videre utdyping av forfatterskapet.''
Trygve Gulbranssen skrev fortellinger og episoder fra Bjørndaluniverset gjennom hele ungdommen og videre også som voksen. De første utkastene var ferdige så tidlig som 1914.<ref name="Hoel109"/> I 1921 ble et utdrag trykket i Aftenposten som ledd i en novellekonkurranse. Likevel var det i årene mellom 1929 og 1935 at skrivebordsarbeidene ble omformet til et romanverk i tre bind.<ref name="Hoel109"/>

Gulbranssen skrev [[riksmål]], men fant også rom for ord og uttrykk av mer dialektal art, i tillegg til en noe arkaisk tone.<ref>[[#refHoel1994|''Hoel, 1994'']], s. 30-31</ref> Språket er i senere utgaver blitt lett modernisert.

Første bind i trilogien ble opprinnelig skrevet under tittelen ''Manns plikt''.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 107</ref> Dette ble siden endret til ''Og bakom synger skogene''. Førsteutgaven bar i tillegg undertittelen ''Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810''; heller ikke dette ble videreført senere.<ref>[[#refHoel1994|''Hoel, 1994'']], s. 31</ref>

{| class="wikitable" |
! Nr<ref>I henhold til utgivelsesrekken</ref>
! Tittel
! År
|-
| 1
| '''''Og bakom synger skogene'''''<ref>Førsteutgavene av første bind bar undertittelen ''Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810''</ref>
| 1933
|-
| 2
| '''''Det blåser fra Dauingfjell'''''
| 1934
|-
| 3
| '''''Ingen vei går utenom'''''
| 1935
|-
|}

=== Og bakom synger skogene ===
[[Fil:Måbødalen, 2011 August (Crop).jpg|mini|300px|{{sitat|Berghamrene over Jomfrudals djup blånet med vikende linjer i høstkveldens kaldrå luft. Bakom var himmelen som luende varme med et drag av blod, der solen sank. På den ytterste hammeren stod en bjønn, mørk som berget og været ned mot den brede bygd, hvor tåke røik over tjern og bekkefar|Åpningslinjene i ''Og bakom synger skogene''.<ref name="ReferenceA">[[#refOB|''Gulbranssen, 1949]], s. 13</ref>}}]]

'''''[[Og bakom synger skogene]]''''' (1933) er det første bindet i trilogien. Handlingen er lagt til den fiktive Bjørndals grend, en skogsbygd som ligger ovenfor Den brede bygd. Noe av handlingen er også lagt til byen. Sentralt i bindet ligger den dype motviljen mellom grenda og bygda, samkvemmet karakterene i mellom og forholdet til pengemakt og [[Vårherre]]. Bindet innledes med en [[slagbjørn]]s herjinger i Den brede bygd og deres motvillige bønn om hjelp fra Bjørndalene. I dette første bindet gir forfatteren kun vage steds- og tidsangivelser. I senere bind er han langt tydeligere. Det viser seg blant annet at byen er Kristiania. Undertittelen på førsteutgavene avslører at handlingen finner sted siste halvdel av 1700-tallet og ved begynnelsen av 1800-tallet.

Hovedpersonen i boken er ''[[Dag Bjørndal]]'', som etter broren Tores død tar over Bjørndal; hovedgården i Bjørndals grend som i sin helhet hører til slekten. Nettopp slekt er et gjennomgangstema i hele trilogien, og spiller en sentral rolle også i det første bindet. Marit Karine Slotnæs skriver: «[D]et er blodet som er fiksjonens egentlig hovedperson og fortellingens røde tråd»<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 62</ref> Hevn for Bredbygdas misunnelse og urett bæres ikke bare for Bjørndalene selv, men for hele slekten deres.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 63 «I et gjestebud på Bøhle helt ytterst i Bredbygda, der Tores kone har slektninger, havner i Dag i et slagsmål som nesten gjør ham til drapsmann. Da Dag kom hjem med blod på klærne, ble Tore misunnelig på den yngre broren, som hadde fått "slått fra seg litt" og dermed hevnet noe av den uretten som var blitt slekten til del opp gjennom årene.»</ref> Striden mellom Bjørndalene og Den brede bygd blir understreket gjennom et slagsmål Dag havner i tidlig i boken. Hendelsen setter dype spor og fører til at pengene helt tar over for vold som middel i konflikten.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 64 «[D]en blodige kniven er byttet ut med et moderne våpen: Penger.»</ref> Forsøket på å bygge seg opp finansielt lykkes, men så rammer tragedien og Dags eldre bror Tore og hans familie omkommer. Tores død blir av Dag tolket som en straffedom fra Gud mot slektens hevntanker, og han overlater dermed hevnen til Ham. Tankestrev rundt blant annet dette skal komme til å oppta Dag gjennom hele trilogien.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 18 «Gammel-Dags heroiske kamp mot hevn-tanker og pengeblinda og for en kristen-humanistisk virkelighetsforståelse er hovedmotivet i bøkene.»</ref> Dag blir gift og viderefører slekten. Den ene sønnen hans får navn etter han selv, og kalles Unge-Dag. Han blir med tid arvingen til Bjørndal. En major og datterens hans, Adelheid, er blant flere personer som knytter bekjentskap til Bjørndalene, og Adelheid og Unge-Dag nærer med tiden dype følelser for hverandre.

Slotnæs fremholder at trilogien også kan leses [[allegori]]sk som en fremstilling av sentrale motsetninger i menneske- og samfunnsliv, og at form og innhold særlig i det første bindet flyter over i hverandre.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 59 «Trilogien kan med utbytte leses bokstavelig, som flere godt fortalte, mer eller mindre sammenbundne, spennende og dramatiske historier. Hele trilogien kan imidlertid også leses allegorisk, det vil si som en gjennomført billedlig fremstilling av abstrakte begreper. Lest på en slik måte fremstår trilogien som en pedagogisk oppstilling av motstridende begrepspar som nytt/gammelt, ond/godt, sterkt/svakt, sykt/friskt, og hvordan de to sidene, pluss- og minussiden, på forskjellige måter og til ulike tider kjemper om overtaket i menneskene og i samfunnet. Det er ikke mulig å skille skarpt mellom innhold og form hos Gulbranssen. Ideologien, de grunnleggende idémessige forutsetninger, viser seg gjennom, og er uløselig sammenbundet med forfatterens bildesterke språk. Særlig for den første bokens del, kan man si at innholdet er formen, og at formen er innholdet.»</ref> Et av hovedtemaene er etter hennes mening «[f]orholdet mellom ung og gammel, gammelt og nytt»<ref name="Slotnæs69" /> Med Dags giftermål med en kvinne fra byen møtes to kulturer; det opprinnelige brynes mot det moderne. Det opprinnelige endres kun varsomt og virker retningsgivende, men oppnår samtidig å løftes «fra et lavere til stadig høyere kulturnivå»<ref name="Slotnæs69" />

Et annet sentralt annet sentralt utviklingstrekk i første bind, ifølge Slotnæs, er hvordan begreper som «rett» og «plikt», som lenge har hatt sin plass på Bjørndal, blir supplert med «barmhjertighet» og «rimelighet» Hun skriver: «Det som avgjør om noe er godt er ikke alene resultatene. En gjerning med gode konsekvenser er ikke noe bedre enn en dårlig, hvis den er gjort med hevn og egen vinning i tankene.»<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 76</ref>

Slotnæs deler inn Gammel-Dags<ref>Dag blir gitt dette kallenavnet for å skille ham fra sønnen.</ref> utvikling gjennom trilogien etter bøkene: «I den første boken dreier det seg om å sikre utkommet, noe å leve av»<ref name="Slotnæs82" /> Hun påpeker også at fokuset er rettet mot «arbeids- og blodsfelleskapet{{sic}} på Bjørndal»<ref name="Slotnæs83"/>

=== Det blåser fra Dauingfjell ===
[[Fil:Ramoen.jpg|mini|300px|{{sitat|Nørst i grenda, – Dauingfjell.<br />
Nordom der er død og kvaler,<br />
sørom ligger livets daler.<br />
Ned fra fjellet kan en se<br />
livet, – døden, – grønt og sne.<br />
Døden kunde en snakke om,<br />
hvis en ned med mælet kom.<br />
Men, - den som stiger på Dauingfjell -<br />
møter døden før dag blir kveld.|''Det blåser fra Dauingfjell''.<ref>[[#refDB|''Gulbranssen, 1949]], s. 133</ref>}}]]

'''''[[Det blåser fra Dauingfjell]]''''' (1934) er det andre bindet i trilogien, og etterfølger ''Og bakom synger skogene'' direkte i tid og handling. Dette andre bindet bryter med det foregående bindet i den forstand at det strekker seg over kortere tid, og forfatteren er langt tydeligere i tidsangivelsene. Bindet strekker seg i år fra om lag 1809 til rundt 1815.

Boken innledes med bryllupet mellom Adelheid og Unge-Dag. Siden skildres hvordan ytre hendelser, med uår i landbruket, kornmangel som følge av [[Napoleonskrigene]] og begivenhetene [[1814]], påvirker Bjørndal. Andre del av boken er viet Adelheid og Unge-Dags tap av de to barna sine, og Unge-Dags ferd opp Dauingfjell. Gulbranssen skildrer også Adelheid og Gammel-Dags utvikling av et fortrolig forhold. Mot slutten behandles en plutselige tvil hos Gammel-Dag på om gjerningene hans er motivert av [[avlat]]stanker, og egen vinning. Denne tvilen plantes da Gammel-Dag besøker presten for å innskrive tvillingene, som Adelheid er nedkommet med, til dåp. Adelheids morfar var biskop og for å hjelpe Gammel-Dag i sitt tankestrev gir hun ham Bibelen hans med alle hans merknader.

Marit Karine Slotnæs trekker en parallell mellom Trygve Gulbranssens vektlegging av lojalitet til forening og hjem som idrettsmenns fremste dyd, slik han beskriver i ''Idrættens ansvar'', med Gammel-Dags innsats for å sikre liv og helse til folket i Bjørndals grend.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 78</ref> Hun poengterer også at Gulbranssen gjennom skildringen av nøden opp mot 1814 tematiserer «forholdet mellom varige og forgjengelige verdier.»<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 79</ref>

Slotnæs trekker dessuten frem en av de få referansene Gulbranssen gjør til andre forfattere, nemlig til [[Jean-Jacques Rousseau]] og ''La nouvelle Héloise'' i første kapittel. Hun ser flere likhetstrekk ved de to forfatterne: «De var begge en type klassereisende forfattere som representerte noe nytt og uhørt da de kom. Felles for dem er at de artikulerte følelser som tidligere ikke var kommet til orde i offentlighetene de forholdt seg til»,<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 13</ref> likevel ser hun også markante forskjeller: «Historiens aller største skurk var ifølge Rousseau den første som gjerdet inn et område og sa at «dette er mitt!» Eiendomsretten til jord er en grunnleggende verdi i Trygve Gulbranssens romanunivers.»<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 16</ref>

Som en videreføring av dette viser viser hun til hvordan bykulturens møte med Bjørndal også kommer til uttrykk i måten Gulbranssen skriver og skildrer: «Sentimentaliteten i utdraget er slående kontrast til det første bindets korthugne saga-stil, og representativ for den bykulturen Adelheid var i alle fall delvis en del av. Både Rousseau og [[Ossians sanger|Ossian]] var selvsagte referanser for tidens dannede byborgerskap.»<ref name="Slotnæs83"/>

Om Gammel-Dags utvikling i dette andre bindet skriver Slotnæs at fokus rettes «mot det man lever i»<ref name="Slotnæs82" />

===Ingen vei går utenom===
[[Fil:Sweden. Stockholm County. Haninge Municipality 066.JPG|mini|300px|{{sitat|- Når jeg er kommet i grava, skal dere ikke stenge over mig med jernplate. Navn og bokstaver og årstall monner ikke i evigheta. La det vokse gras - og småblom på den flekken - jeg ligger under - og gjør et kors av et tre fra skogen og sett op. Når det detter ned, er det ingen som minnes mig mer. - Treet kan dere ta bakmed nordgar'n i hamnehagene ved den hvitgrå steinen, for der var det siste stedet jeg satt og hadde kjenning av - skogen.|''Ingen vei går utenom''.<ref>[[#refIV|''Gulbranssen, 1949]], s. 149</ref>}}]]{{sitat|Hvis penger er verdens store bud, da var Dag ''ikke'' bra i hodet; men hvis livsbudet er å gjøre sig selv til menneske med et levende hjerte, da var Dag klarere i hodet enn alle mennesker ''jeg'' har møtt.|Ingen vei går utenom<ref>[[#refIV|''Gulbranssen, 1949]], s. 236</ref>|right}}

'''''[[Ingen vei går utenom]]''''' (1935) er det tredje bindet. Boken følger etter ''Det blåser fra Dauingfjell'' direkte i tid, men skiller seg fra de to foregående bindene i trilogien ved at de innledende kapitlene utelukkende skildrer en [[legd]]ekalls ferd tilbake til Bjørndal. Handlingen etter disse første kapitlene etterfølger også det foregående bindet. I en del oversettelser ble denne første delen fjernet for å knytte boken tettere sammen med ''Det blåser fra Dauingfjell'', ofte markert ved at de to bøkene ble trykket sammen i ett bind. I tid strekker handlingen seg fra årene etter 1815 til årene etter 1830.

Boken innledes med beskrivelsen av Mekkal Hoggers vandring tilbake til Bjørndal etter å ha blitt satt på legd. Etter denne første skildringen vender forfatteren fokuset tilbake på hovedpersonene fra de to foregående bindene. Gammel-Dag, Unge-Dag og Adelheid snakker ikke sammen, og Adelheid frykter ingen har noen bruk for henne mer. Major Barres livsforlis blir en forløsning for konflikten. Gammel-Dags avlatstanker fra forrige bind førte til fortrolige samtaler med Adelheid en lang stund, men det var uten hennes hjelp han kom frem til svaret.

Etter Barres død har også «støtte» kommet inn som et nøkkelbegrep for Gammel-Dag.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 104 «Forfatteren lar Gammel-Dag drømme seg bort i erindringsbilder [...] Therese, Jomfru Dorthea og Kaptein Klinge passerer for hans indre blikk, med sin respektive nøkkelbegreper: «hjertevarme», «barmhjertighet», «rimelighet». «Støtte» har på dette tidspunkt føyd seg inn i rekken av betydningsfulle ord, som er falt i gammelstua på Bjørndal. Det nye handlingsprogrammet inspirerte Gammel-Dag til å være hjelpsom og interessert i folk han hadde ansvar for i bygd og grend. Som en forberedelse til det hinsidige og møtet med Kristus selv.»</ref> Han har unngått Adelheid fordi han har gjort seg travelt opptatt, med å sette i stand og i gang, overalt som hører ham til. Bibelordene han fikk av Adelheid i forrige bind, og som han har grunnet lenge på, har han tolket slik: «Den siste strofa i biskopens vers i bibelen: Bønn er menneskenes viljeferd til Gud, den kan ha en annen mening enn en først tror. Jeg tyder den slik nå at det er viljestria vår, ikke bare i tanker og bønneord, men også i gjerningen, som er den redelige bønnen, - og det er gjerningene som krever mest av oss - og så gir de noe til andre. Det gjør tankene og bønneordene ikke.»<ref>[[#refIV|''Gulbranssen, 1949]], s. 122</ref> Adelheid er enig, men ser ingen gjerninger for henne å utføre.

Gammel-Dag blir oppmerksom på Adelheid og Unge-Dags dårlige forhold. Selv har han heller ikke snakket særlig med sønnen, og han oppsøker ham derfor for å få sagt det som ligger ham sterkest på hjertet; en advarsel mot «pengeblinda», som plaget han i mange år. Gammel-Dag dør kort tid etter møtet, som finner sted i skogen etter en anstrengende ferd. Hans siste ord blir «Ingen vei går utenom - Krist», som skal forstås som hjertelag.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 106</ref>

Marit Karine Slotnæs beskriver kapitlene etter Gammel-Dags død, bokens andre del, som «de ideologisk mest mettede i verket.»<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 107</ref> Forholdet mellom Adelheid og Dag er stadig dårlig, og Dag virker ustø etter å ha tatt over ansvaret etter faren. Uviljen Adelheid og Dag imellom kommer etter hvert til overflaten. Tidlig i boken flytter Adelheids moster Eleonore Ramer inn på Borgland, Bjørndals motstykke i Den brede bygd. Herregården kom på Bjørndals hender i Gammel-Dags hardeste år, og er påtenkt en av de to tvillingene. Med hennes hjelp kommer det til en ny forståelse blant ektefellene, som forsones. Sakte, men sikkert, og gjennom aktiv innsats, tar Adelheid sin plass blant menneskene på Bjørndal.

En tid etter dør Dag i et forsøk på å redde en gutt som var falt i en flomstor og isete elv. Adelheids siste handling blir å følge opp Dags vilje om å løse ut alle gårdene som har hørt Bjørndal til.<ref>Borgland har ikke noe eget herskap lenger, og blir dermed ikke løst ut.</ref> Dette som en endelig frigjøring fra pengebegjær og maktlyst. «Det er manns plikt å gjøre seg til fri mann, men det er også manns plikt ikke å binde andre i tyngende gjeld.»<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 18</ref>

Om Gammel-Dags utvikling i dette siste bindet sier Slotnæs at «[i] den tredje og siste boken problematiseres det man lever for, hvilke verdier og idealer det er verdt å etterstrebe.»<ref name="Slotnæs82" />

{{sitat|Pengene introduseres i første bind som et middel, et våpen i kampen for oppreisning i forhold til Bredbygda. Gammel-Dags sykdom er at pengene ble et mål i seg selv. Dag bringer farens kamp til seier ved å fri seg fra pengebegjæret og maktlysten som fulgte  med. Ved den siste bokens slutt er Holderpengene tilbake i byen der de kom fra. Alle gårdene i grenda og i bygda drives av selveiende frie bønder. Hvis sønnene er arbeidssomme{{sic}}, hvis de skikker seg og ikke skeier ut, vil Bjørndal og Borgland sikre utkommet for dem og de som kommer etter dem i all fremtid. Skikker de seg ikke er de uansett fortapt. Ikke til å redde for penger. Det er moralen i Trygve Gulbranssens bøker.|Marit Karine Slotnæs<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 114</ref>}}