Redigerer Bioenergi (avsnitt)

== Teknologier for bioenergi ==
=== Direkte forbrenning for varme eller elektrisk kraftproduksjon ===
Den kjemiske energien i biomasse kan frigjøres til varme direkte ved forbrenning. Det dannes gasser som karbondioksid og vann, men også uforbrente partikler, nitrogen, svovel og andre urenheter. Forbrenningen vil avhenge av varmeinnhold, fuktighetsinnhold, luftmengde og varmetap i forbrenningsanlegget. Varmeenergien kan brukes til en rekke formål som romoppvarming, tørkeprosesser og elektrisk kraftproduksjon, samt dampproduksjon for prosessvarme til industri.{{sfn|Goswami og Kreith|2016|p=1582–1586}}

=== Biodrivstoff ===
[[Fil:Faz S Sofia canavial 090607 REFON.JPG|mini|En [[sukkerrør]]plantasje i Brasil for produksjon av [[etanol]]. {{byline|José Reynaldo da Fonseca}}]]
[[Fil:Panorama Usina Costa Pinto Piracicaba SAO 10 2008.jpg|mini|Fabrikk for produksjon av sukker, biodrivstoff (etanol) og andre [[alkohol]]er av sukkerrør i Brasil. ]]

Biomasse kan brukes som fast brensel, men har ulemper som lavt energiinnhold og høyt fuktighetsnivå. En løsning på dette er ''torrefaksjon'', der materialet varmes opp til rundt {{nowrap|250 °C}} i minst 30 minutter uten at det tilføres oksygen. Gassen fra prosessen kan brukes til forbrenning for å holde prosessen i gang. Det vil skje kjemiske endringer der materialet blant annet blir mørkt og sprøtt. Fordelen med prosessen er at brenslet etter behandlingen får høyere energiinnhold, kan lagres over lang tid uten å ta til seg fuktighet og uten at mikroorganismer gjør skade. Andre behandlinger for faste brensler er [[pyrolyse]] og karbonifisering, der temperatur og behandlingstid økes.{{sfn|Goswami og Kreith|2016|p=1597–1589}}

Flytende brensel har store fordeler fremfor faste og gassformige. Årsaken er lettvint lagring, transport og omlastning, i praksis har de også større energitetthet. Typisk har utviklingen gått mot å finne alternativer til diesel og bensin, som ikke bidrar til global oppvarming. Viktige råstoffer er [[alkoholer]], prosesserte vegetabilske eller animalske oljer, pyrolyseoljer og forskjellige syntetiske stoffer fra gassifisert biomasse.<ref name="Fossdal">{{ Kilde bok | forfatter = Fossdal, Marit L. m.fl. | utgivelsesår = 2007 | tittel = Fornybar energi 2007 | isbn = 9788241006326 | forlag = Norges vassdrags- og energidirektorat | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011092108129 | side = 70–76}}</ref>

Alkoholer som benyttes som biodrivstoff er etanol og metanol som fremstilles gjennom [[Fermentering|gjæring]] av sukkerarter. Det benyttes planter som [[sukkerrør]], [[sukkerroer]], poteter, mais, hvete og alle typer frukt. Det største volumet (2007) kommer fra gjæring av biprodukter fra sukkerproduksjon. Særlig Brasil har vært ledende på fremstilling av biodrivstoff i form av alkohol siden 1970-årene. I mange land, inkludert USA og EU, benyttes biodrivstoff blandet inn i bensin. Biodiesel er basert på vegetabilske eller animalske oljer som gjennomgår en kjemisk prosess med esterifisering, dermed fås fettsyremetylestere med ensartede egenskaper. Fett fra avfall som frityrolje og slakteriavfall kan benyttes. Pyrolyseoljer produseres fra biomasse som tre og halm, ved rask oppvarming til en temperatur på 700–{{nowrap|900 °C}}. Ut fra denne prosessen fås trekull, aske, oljer, flere organiske væsker og gasser. Med riktig behandling kan væskemengden utgjøre {{nowrap|70 %}}. Slike pyrolyseoljer  kan brennes i oljekjeler. Syntetiske brensler fra gassifisering av biomasse kan via kjemiske prosesser bli til flytende drivstoff, for eksempel [[Fischer-Tropsch-prosessen]] der sluttproduktet blir syntetisk diesel.<ref name="Fossdal"/>

Forskning gjøres også på alge-drivstoff fordi [[alger]] ikke er en matressurs, og at produksjonen kan være fem til ti ganger større enn i andre typer landbasert produksjon som for eksempel mais og soya. Etter innhøsting kan alger gjæres og brukes til å produsere biodrivstoff som etanol, [[butanol]] og [[metan]], samt biodiesel og hydrogen. Bruken av biomasse til elektrisitetsproduksjon varierer fra region til region. Avfallsprodukter fra skogbruk, som for eksempel trevirke, er vanlig å bruke i USA. Landbruksavfall er vanlig i [[Mauritius]] (rester fra sukkerrør) og [[Sørøst-Asia]] (skall fra ris). Avfall fra husdyrhold som fjærfe brukes i Storbritannia.<ref name=ODI1>{{Kilde artikkel | forfattere = Urban, Frauke og Mitchell, Tom  | tittel =  | publikasjon = Instute of Development Studies | år = 2011 | bind =  | hefte =  | sider =  | doi =  | url = https://citeseerx.ist.psu.edu/viewdoc/download?doi=10.1.1.825.4966&rep=rep1&type=pdf | format= | ISSN = }}</ref>

=== Biogass ===
Ved [[anaerob]] gjæring av fuktige organiske materialer i en reaktor kan det utvikles gass, ved at mikroorganismer bryter ned materialet i fravær av oksygen. Gassen en da får, er kjent som biogass og kan brukes som drivstoff. Den består av metan (55–{{nowrap|75 %}}), karbondioksid og noen andre gasser i små mengder. På søppelfyllinger skjer denne prosessen av seg selv, og gassen som siver opp kalles deponigass. Fordelen med å kontrollere prosessen i en reaktor er blant annet høy temperatur, slik at farlige mikroorganismer drepes, dessuten at nedbrytningsprosessen kan optimaliseres. Biogass kan benyttes for motorer i kjøretøyer.<ref name="Fossdal"/>

=== Energigjenvinning fra avfall ===
Moderne teknologi for forbrenning av avfall for energiproduksjon ble utviklet i Europa i 1960- og 1970-årene. Metodene har senere blitt forbedret betraktelig og slik anlegg har ikke lengre problemer med luftforurensning. Slike anlegg er senere introdusert i USA og kan i praksis sees på som en fornybar energikilde, for eksempel for elektrisk kraftproduksjon. Et estimat for USA har vist at kommunalt avfall, selv etter at {{nowrap|30 %}} av det er resirkulert, kan produsere like mye energi som åtte store kjernekraftverk eller dekke 1–{{nowrap|2 %}} av det elektriske energibehovet.{{sfn|Goswami og Kreith|2016|p=1482}}