Redigerer Binders (avsnitt)

== Norsk bindershistorie==
[[Fil:Vaaler kopi.jpg|thumb|right|upright|[[Johan Vaaler]] (1866–1910) som student i 1887.]]
[[Fil:Vaaler clip.svg|thumb|right|upright|Vaalers «papirklemme», patentsøknader 1899 innvilget i 1901. {{Byline|Roede|type=Tegning}}]]
[[Johan Vaaler]], født i Aurskog 1866, død i Kristiania 1910, er feilaktig blitt tilskrevet æren for å ha oppfunnet bindersen. Han søkte patent på en lignende papirklemme i Tyskland i [[1899]] og fikk det innvilget i [[1901]].<ref>Søknad datert 12. november 1899, Patentschrift no. 121067 innvilget 6. juni 1901</ref> Samme år fikk han også patent i USA.<ref>US Patent No. 675,761, 4. juni 1901</ref> Det var neppe kjent for Vaaler og norske forbrukere at en mer brukbar binders allerede var utviklet og markedsført i utlandet under varemerket «Gem». Vaalers klemme var mindre funksjonell på grunn av at den siste runden på ståltråden manglet, og den kom derfor aldri i produksjon. I ettertid har nordmenn skapt en nasjonal myte om bindersen som en norsk oppfinnelse, og myten har også funnet veien til internasjonal litteratur.

Det er grunn til å undres at Vaaler kunne få patent både i Tyskland og USA, til tross for at at en bedre parpirklemme allerede var i bruk, og at mange andre var patentert. Liberale myndigheter innvilget antagelig patent på nye varianter av allerede eksisterende produkter hvis de tydelig avvek fra forløperne. Det er større grunn til å undres over at Vaaler ikke søkte patent i hjemlandet. All eldre norsk litteratur om binders forteller at Norge ikke hadde noen patentlov på den tiden, og at han derfor måtte søke utenlands. Men det er bare en seiglivet myte – den norske patentloven kom allerede i 1885.<ref>[http://www.lovdata.no/all/hl-19671215-009.html Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter]</ref> Som ansatt på Bryns patentkontor må Vaaler ha visst dette. Han hadde antagelig så sterk tro på sin egen oppfinnelse at han ville sikre seg rettighetene internasjonalt, og han kan ha erfart at det var vanskelig å få gjennombrudd for gode ideer i hjemlandet. I alle fall må han nokså snart ha fått sitt livs skuffelse, enten han forgjeves forsøkte å få industrien interessert, eller fordi han ble presentert for «the Gem» før han kom så langt.

Vaalers papirklemme kom aldri i produksjon, og patentet utløp i all stillhet. Grunnen er innlysende – den var rett og slett for upraktisk. Uten de to rundene som kjennetegner den fullt utviklede bindersen, ble Vaalers papirklemme vanskelig å træ inn på en papirbunke. Det gikk på et vis å få den indre trådenden til å gape over kanten på arkene. Helt umulig ble det å bruke ytre ende av ståltråden. Da ble ikke torsjonsprinsippet utnyttet, og klemmen ville stå som en «kjøl» vinkelrett på papirplanet. Det er enkelt å teste Vaalers papirklemme i praksis ved å ta en vanlig binders og klippe bort siste ytre sving og langside av ståltråden.    

=== Motstandssymbol under [[Norge under andre verdenskrig|okkupasjonen]]===
[[File:Norway's WW2 Resistance Museum in Oslo (Hjemmefrontmuseet). NS advarsel mot passiv organisert motstand, binders (paperclips), Sarpsborg 1940-11-18. Photo 2017-11-30.jpg|thumb|Binders som [[jakkemerke]] ble symbol på nasjonalt samhold og [[hjemmefronten|motstand]] mot [[reichskommissariat Norwegen|okkupasjonsmyndighetene]] og fascistpartiet [[Nasjonal Samling]] (NS) under [[andre verdenskrig i Norge]] 1940–1945. I annonsen fra november 1940 advarer [[Hirden]], NS' paramilitære organisasjon, mot «passiv organisert motstand» og truer med at de som bruker «små papirklemmer anbragt i jakkeoppslaget eller kåpen» vil bli arrestert. Ifølge «London-kringkasteren», nyhetskanalen for [[eksil-regjeringen i London]], hadde bindersen en «demonstrativ og provoserende hensikt».{{byline|Fra utstilling i [[Norges Hjemmefrontmuseum]], 2017}}]]
En binders i jakkeoppslaget ble brukt demonstrativt som tegn på ''samhold'' under [[andre verdenskrig i Norge]], i protest mot [[Reichskommissariat Norwegen|okkupasjonsmakten]] og dens norske forbundsfeller. Evnen til å «holde sammen» var grunnen til at den egnet seg til formålet. Forfatteren [[Finn Bø]] skrev i boken ''Forbuden Frukt'' fra 1945 at det særlig var forakten for Quislings fascistparti [[Nasjonal Samling]] (NS) som fikk «den tause, forbitrede våpenløse hæren» til å lete etter synlige tegn for å markere standpunkt. Høsten 1940 ble noen studenter enige om at en binders i knapphullet skulle være symbolet for samhold. «Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knapphullet…En uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ’farligste sort’ og avstedkomme tumulter og massearrestasjoner».<ref>Bø, Finn: ''Forbuden frukt''. Oslo 1945, s. 62-65</ref> 

Bindersaksjonen var innledningen til en rekke lignende kampanjer, som alle bidro til å styrke motstandsviljen og ergre okkupasjonsmakten tilstrekkelig til at de gjorde seg latterlige. De mest kjente motstandssymbolene etter bindersen var røde toppluer og blomster i knapphullet på [[Haakon VII|kongens]] 70-årsdag [[3. august]] [[1942]]. Myndighetenes hjemmel til å slå ned på slike demonstrasjoner var [[rikskommissær]] [[Josef Terboven|Terbovens]] forordning av 25. september 1940 om forbud mot politiske partier og derav følgende forbud mot å bære «merker, tegn, emblemer, klæsplagg og lignende som uttrykk for en demonstrasjon».<ref>
{{Kilde bok| utgivelsesår = 1995 | tittel = Norsk krigsleksikon 1940-45 | isbn = 8202141389 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 | side = 41}} Artikkelen i Norsk Krigsleksikon gjengir en udatert notis fra en uidentifisert avis med kunngjøring om forbudet mot slike demonstrasjoner.</ref>

Under krigen visste alle at binders ble brukt som tegn på samhold mot fienden. Da bindersen senere ble et nasjonalsymbol, antok mange at den ble valgt til å markere motstand fordi den var oppfunnet i Norge. Men «norskheten» var ukjent for de fleste til lenge etter krigen. Fortellingen om binders som motstandssymbol fant veien inn i norske leksika flere år før de proklamerte den som en norsk oppfinnelse.<ref>''Aschehougs konversasjonsleksikon'', supplementsbind, Oslo 1952</ref>  

Binders skal også ha vært brukt som motstandssymbol i [[Frankrike]]. ''Gaule'' er et fransk ord for stav eller stolpe. To stolper heter ''deux gaules''. Den synlige del av en binders i brystlommen kan da se ut som to stolper og bringe tankene hen på [[Charles de Gaulle]].<ref>''Aschehougs konversasjonsleksikon'', Oslo 1974, bind 2, s. 695</ref>

=== Norsk nasjonalsymbol ===
[[Fil:BI-binders.jpg|thumb|upright|«Bindersmonumentet» fra 1989 utenfor det tidligere BI-bygget i Sandvika, nå demontert og flyttet til [[Handelshøyskolen BI|BI]]'s lokaler i Nydalen i Oslo.{{Byline|Roede}}]]
[[Fil:BI-binders 2.jpg|thumb|upright|Bindersmonumentet i 2008, etter flytting til Nydalen.{{Byline|Roede}}]]
[[Fil:Paper clip stamp 1999.jpg|thumb|upright|Frimerke fra 1999 til minne om Vaalers binders. I bakgrunnen patentbrevet fra 1901. Bindersen foran er ikke den han patenterte, men den kjente gem-bindersen.]] 
Mustads fabrikker begynte å produsere binders av gem-typen i [[1928]]<ref>Oppland Arbeiderblad 24.04.2007</ref> i konkurranse med importvarer, uten å vite at den senere skulle bli et nasjonalsymbol. Opphavsmannen til den norske myten var overingeniør Halvard Foss ved [[Patentstyret]]. I mellomkrigstideen gjennomgikk han tyske patentarkiver for å kartlegge norske patenter og kom tilfeldigvis over Vaalers glemte patent. Han så ikke grundig nok på tegningene og oppfattet derfor oppfinnelsen som identisk med bindersen som alle hadde i kontorskuffen. I Patentstyrets 50-årsberetning skrev han om norske oppfinnelser blant annet: «Den vanlige trådbinders i sin nåværende kjente form er oppfunnet av Johan Vaaler som var kontorsjef på et patentkontor».<ref>Foss, Halvard «Den frittstående oppfinner», I: Svinndal, Aasmund (red.): ''Styret for det industrielle rettsvern 50 år'', Oslo 1961, s. 190</ref> Til en reportasje i ''[[A-magasinet]]'' i 1989 fortalte han: «Jeg gjorde dette kjent i mine omgivelser».<ref name="Hesstvedt">Hesstvedt, Ola: «Den lille norske hjelperen fyller 90 år», ''A-magasinet'' nr. 52, 1988</ref> Fra disse omgivelsene spredte feiltagelsen seg ut over landet og inn i flere oppslagsverk i etterkrigstiden.<ref>«Binders» i ''Aschehougs konversasjonsleksikon'', Oslo 1974, bind 2, s. 695.</ref>

Myten om bindersens norskhet spredte seg raskt etter 1950-årene. Forfattere av bøker og artikler om norsk teknologihistorie fant bindersen egnet til å gjøre en tynn historie litt fyldigere. De som kjente Vaalers versjon, valgte å overse at den ikke var lik den kjente gem-bindersen. Ved 90-årsjubileet for Vaalers patent ble hans binders hyllet som en genial norsk oppfinnelse. Forfatteren festet seg ikke ved at den faktisk var mislykket, men hoverte over utenlandske oppfinneres hjelpeløse forsøk på å lage noe bedre.<ref name="Hesstvedt" /> 
I 1989 ble det også reist en sju meter høy binders-skulptur med en vekt på 600&nbsp;kg utenfor [[Handelshøyskolen BI]] i [[Sandvika]]. Den var en gave fra den norske bindersprodusent [[O. Mustad & Søn]] til «BI-dagene» dette året, som også var et minneår for Vaalers patent. Monumentet viser imidlertid ikke Vaalers oppfinnelse, men en binders av gem-typen. BI-bindersen ble omtalt i [[Guinness rekordbok]] som verdens største.{{tr}} Binders-monumentet ble demontert etter at BI flyttet fra Sandvika og ble gjenreist på gårdsplassen til studentboligene i [[Gunnar Schjelderups vei (Oslo)|Gunnar Schjelderups vei]] 13 i Nydalen i Oslo.

Feiringen av Vaalers oppfinnelse nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter hans tyske patentsøknad. Da utga [[Posten Norge|Posten]] et frimerke med bilde av en binders, som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men igjen en binders av den kjente gem-typen. Samme år reiste Aurskog historielag i samarbeid med Aurskog-Høland kommune minnesmerket «Binderssteinen» ved [[Lierfoss]] i nærheten av gården Våler for å hedre oppfinneren Vaaler.<ref>{http://www.lierfoss.no< Lierfoss.no]</ref> Historielaget avbildet klokelig hans papirklemme, og ikke den han feilaktig blir tilkjent æren for.

Så sent som i 2005 hadde den nye utgaven av ''Norsk biografisk leksikon'' i siste bind en biografi av Johan Vaaler som den norske oppfinner av bindersen.<ref>Haveraaen, Sverre: «Vaaler, Johan», ''Norsk biografisk leksikon'', Kunnskapsforlaget, Oslo 2005, bind 9, s. 411. ISBN 82-573-1011-5</ref>