Redigerer Bevarte trehus i Norge fra middelalderen (avsnitt)

===Teknikk===
I middelalderen ble tømmermannen som tilpasset stokkene i hjørner og på langs kalt tresmed (''tresmiðr'') eller kanskje bare smed (''smiðr'') slik det fremgår blant annet av rettsdokumenter fra Bergen (1280) og runeinnskrift i Nigard Rauland (1325).<ref name=":2" />{{rp|side=122}} 

Til tradisjonell lafting ble trestokken brukt nesten i sin naturlige fasong. For å unngå at veggen ble høyere i ene enden, ble de ofte lagt vekselvis med rotenden og toppenden. Det krever mye material og mye arbeid for å gjøre stokkene jevnhøye. Sammenføyning av stokkene i hjørnene kalles ''laft'' og har gitt navn til byggemåten. Lafting gir vanligvis ender av stokker som stikker ut fra hjørnet, med unntak av sinklaft der hjørnene blir helt rette.<ref name="Christie1974" /> 

Tømrerens viktigste redskap var øksen og [[Bile (øks)|bilen]]. [[Naver]] ble brukt til å lage hull for tretapper. [[Medrag]] var et jernredskap som ble brukt til nøyaktig tilpasning av laftestokkene i lengderetningen. [[Skavjern]] og [[høvel]] ble brukt til å lage fine overflater, og [[kniv]] til å lage dekorasjoner. Sag ble lite brukt i middelalderen. [[Åstak]] er vanlig på laftebygg, [[sperretak]] har også vært brukt. Med sperretak vil vekten av taket med last gjøre at sperrene presser langveggene ut. Dette problemet har til dels vært løst med «beter» som er vannrette bjelker på tvers av rommet på høyde med raftet.<ref name="Christie1974" />

Utforming av laftingen klassifiserer byggene i forskjellige typer. Dette gir grunnlag for å undersøke byggenes alder og laftetypenes spredningsmønster, ifølge Håkon Christie har ikke forskning med dette utgangspunktet gitt klare resultater. En vanlig antakelse er at de enkleste laftetypene er de eldste.<ref name="Christie1974" />