Redigerer Bernhard Fischer-Schweder (avsnitt)

==Rehabilitering og rettssak==
[[Vest-Tyskland|Forbundsrepublikken]] («Vest-Tyskland») ble opprettet i 1949 og Konrad Adenauer tiltrådte som kansler etter at de allierte hadde innledet okkupasjonen sommeren 1945. Dette markerte i praksis slutten på de alliertes rettsoppgjør med nazister i Tyskland. Adenauer la vekt på oppbygging av et stabilt og fungerende demokrati, og det var vanskelig å kombinere med fortsatt rettsforfølgelse. Adenauer begynte en forsiktig integrering av nazistene i samfunnet og dette hadde bred oppslutning blant annet på bakgrunn av en utbredt forestilling om tyskerne som ofre. Mange tyskere likte å se seg selv som ofre både for nazismen og for overivrige allierte. Adenauer mente at den gjennomførte avnazifisering av Tyskland var tilstrekkelig ved at de skyldige fra det tredje riket var tatt hånd om. Vanlige partimedlemmer (i alt {{formatnum:350000}} personer) kunne da blant annet begynne i offentlig tjeneste, mens blant annet SS-medlemmer var utelukket.<ref name="Tobin" />

For å kunne gjenoppta karrieren måtte Fischer-Schweder skaffe papirer på utdanning og yrkeserfaring, og argumentere for at han byttet navn allerede i 1942. Søknaden ble godkjent og han fikk i 1954 i Ulm stilling som sjef for en leir for flyktninger og fordrevne. Han sørget for å sette leiren i stand og bedret de hygieniske forholdene. I Ulm-området var det flere tusen tyske flyktninger hovedsakelig fra det sovjetkontrollerte Øst-Europa. I løpet av 1954 begynte arbeidsgiveren å stille spørsmål ved de inkonsistente opplysningene i dokumentene og han ble sparket fra stillingen. I 1955 gikk han til sak mot staten for å få tilbake stillingen og argumenterte blant annet med at han hadde vært et offer for nazismen. Domstolen avviste søksmålet som grunnløst.<ref name="Tobin" /> Han skrev et leserinnlegg i lokalavisen der han klaget over den dårlige behandlingen i domstolen og falske anklager fra pressen.<ref name=":0">Bazyler, M. (2017). ''Holocaust, Genocide, and the Law: A Quest for Justice in a Post-Holocaust World''. Oxford University Press.</ref> Alt dette tiltrakk seg påtalemaktens oppmerksomhet.<ref name="Tobin" />

Senere i 1955 fikk påtalemyndighetens kontor i Ulm (ledet av Erwin Schüle) opplysninger fra Fischer-Schweders tidligere sekretær i Memel, hun beskrev Fischer-Schweder kortfattet som «han var satan» og flere konkrete opplysninger om hans overgrep kom for dagen blant annet at han selv ledet drap på 100 jøder i Garsden. Påtalemyndigheten innledet straffesak mot ham og undersøkelsene førte til tiltale mot ni andre. Et sentralt spørsmål i etterforskningen var om Fischer-Schweder handlet på eget initiativ eller om han skjøt jøder på ordre fra høyere hold. Hadde han bare fulgt ordre var han bare medskyldig i mord. Werner Schmidt-Hammer forklarte at Fischer-Schweder hadde opprettet en henrettelsesskvadron som Schmidt-Hammer ble satt til å lede. Fischer-Schweder ga ordre om at en oppdiktet anklage mot jødene skulle leses før de ble henrettet.<ref name="Tobin" />

Påtalemakten samlet bevis for at minst 22 massehenrettelser hadde blitt gjennomført i Litauen nær Memel (mindre enn 25 kilometer fra grensen) i juni-august 1941. Den enkelte masseskyting hadde opp til 300 ofre i hver, til sammen hadde Einsatzkommando Tilsit drept minst 5000 sivile på denne måten. Fischer-Schweder selv hevdet at [[Hans-Joachim Böhme]] ved Stapo-kontoret i [[Tilsit]] hadde gitt ordre som han bare måtte følge.<ref name="Tobin" /> I saken opptrådte 173 vitner. Wilhelm Gerke, et av vitnene, fortalte hvordan han hadde deltatt i henrettelse av 813 kvinner og barn.<ref name=":0" /> I august 1958 ble de ti dømt for medvirkning til mord.<ref>Kulish, N., & Mekhennet, S. (2014). ''The Eternal Nazi: From Mauthausen to Cairo, the Relentless Pursuit of SS Doctor Aribert Heim.'' Vintage.</ref> Blant de andre dømte var Böhme (tiltalt for over 5000 mord) og den eneste litaueren, [[Pranas Lukys]].<ref name=":0" />

Langerbein skriver at Fischer-Schweder ikke behøvde ta ordre fra Böhme som hadde lavere rang og medvirket i aksjonen i Garsden på eget initiativ. Fischer-Schweder insisterte på at hans ordinære politifolk skulle stå for vakthold og utføre henrettelsene. Fischer-Schweder, Böhme og den lokale partilederen var tilskuere til henrettelsene, og Fischer-Schweder skal ha forklart at han måtte bistå fordi Stapo og sikkerhetspolitiet hadde for lite folk. Scenen gjentok seg ved masseskytingen i [[Kretinga]] (Krottingen). Langerbein skriver at planen om drepe jødene i grensesonen skrev seg fra [[Franz Walter Stahlecker]].<ref>Langerbein, H. (2004). ''Hitler's Death Squads: The Logic of Mass Murder'' (No. 25). Texas A&M University Press.</ref>