Redigerer Beredent artilleri (avsnitt)

== Ridende artilleri i Norge ==
[[File:Ferdinand Jonas Gjøs - Militærparade på Akershus - 1840 - Oslo Museum - OB.01027.jpg|thumb|Et ridende batteri under en defilering på festningsplassen, Oslo i 1840.]]
Etter krigens slutt i 1814 med innførelsen av den norsk-svenske unionen, var lite endret i den første tiden. ''Den kongelige norske artilleribrigade'' oppsto med hærordningen i 1818 med tre bataljoner, hver med to batterier for feltartilleriet som organiseres inn det første korpset, det andre korpset besto av festnings- og beleiringsartilleriet. Bare den 1. søndenfjeldske bataljonen hadde et ridende batteri og et kjørende batteri, alle andre hadde fotbatterier.<ref>Artilleriregiment nr. 2, s. 63-64</ref> Disse nevnte batteriene var 10. og 11. kompani, som fikk nye affutasjer og vognmateriell. Da artillerivåpenet moderniseres i senere tid, var kjørende batterier foretrukket fremfor de ridende.

En konstant fornyelse av artillerivåpenet gjennom 1800-tallet tok seg til etter hvert som det norske militæret styrkes og reformeres, ikke minst etter hærordningen i 1827 som la større vekt på feltartilleriet. Fem bataljoner ble dannet etter festningsartilleriet ble nesten lagt ned, hver med to batterier med åtte skyts i hver. Da var fotartilleriet blitt erstattet med de kjørende batteriene med unntak av 5. bataljon med base i Bergen og Kristiansand, og hele den andre bataljonen med hovedsete i Christiania besto av ridende batterier. Men et ridende batteri trengte tjue flere hester enn et kjørende batteri, og samtidige skyts var av system 1766, 3 pds 20 kalibre kanon som var i produksjon fra 1797 til 1813.<ref>Artilleriregiment nr. 2, s. 65-70</ref> 

Under [[Treårskrigen]] da et holsteinsk opprør mot det danske kongedømmet fulgt til en dansk-tysk konflikt, var en norsk feltbrigade utkommandert til Skåne i 1848 med 1. og 2. batteri fra 1. bataljon. Dette som kalles «Skånetoget», var etterfulgt av et fredskorps i 1849-1850 da norsk-svenske styrker utplasseres som fredsovervåkende styrker langs demarkasjonslinjen i Nord-Slesvig.<ref>Artilleriregiment nr. 2, s. 71-72</ref> Ved dette tidspunktet hadde artillerikorpset gått over til nytt våpen, blant annet 6 pds M/1829 i stokklavett og 12 pds granatkanon M/1832.<ref>Materiellforvaltning i hæren, s. 121</ref>

Hærordningen fra 1827 vedvart fram til 1889, uten vesentlige endringer i organiseringen av de oppstilte enhetene delt inn i de ridende, de kjørende og til fots batterier. Men feltartilleriet reduseres etter hvert som nyere og mer moderne skyts som granatkanoner som avløste de korte haubitsene anskaffes, i 1875 var antall skyts kuttet ned fra 88 til 66 med bare én skytstype i batteriene. Med den nye hærordningen fra 1899 ble det ridende artilleriet som var mer kostbar enn det kjørende artilleriet, nedlagt. Deretter må artilleristene sitte på affutasjene og forstillingene som rommet ammunisjonen i batteriene som etter hvert ble satt opp med hurtigskytende feltkanoner inn i det neste århundret.<ref>Artilleriregiment nr. 2, s. 74-81</ref>