Redigerer Beleiringen av Madrid (avsnitt)

==Slaget om Madrid (november-desember 1936)==
===Forberedelser===
Republikanerne hadde en geografisk fordel i deres forsvar av Madrid, siden [[Manzanares]]-elva skilte nasjonalistene fra byens sentrum i form av en stor fysisk barriere. Mola planla å angripe Madrid [[8. november]]. Han planla å angripe gjennom Caso de Campo-parken (på en font som var bare én km bred) for å unngå kamper i gatene, siden parken var relativt åpen og lå rett ovenfor byens sentrum over elva. Molas første intensjon var å universitetsbyen rett nord for sentrum og dermed skaffe seg et [[brohode]] over Manazanares. Han satte også i gang et avledelsesangrep mot arbeiderklasseforstaden [[Carabanchel]] som ligger sørvest i byens sentrum, men [[7. november]] hadde republikanerne fått tak i angrepsplanene fra liket av en nasjonalistoffiser, og de var dermed i stand til å samle styrkene sine i Casa de Campo for å møte hovedangepet. 

===Det første angrepet===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-083-25, Wilhelm Ritter von Thoma.jpg|thumb|left|[[Wilhelm von Thoma]].]]
Mola angrep 8. november med 20&nbsp;000 soldater, som for det meste var ''regulares'' fra [[Spansk Marokko]], støttet av italienske lette [[stridsvogner]] og [[Panzer I]]-stridsvogner under den tyske offiseren [[Wilhelm Ritter von Thoma]]. Den tyske [[Legion Condor]] skaffet også luftstøtte som førte til store ødeleggelser på bygningene i området.

Republikanerne hadde utplassert 12&nbsp;000 soldater i Carabanchel og 30&nbsp;000 for å møte hovedangrepet i Caso de Campo. Til tross for deres store tallmessige fordel var de dårlig utstyrt, ofte bare med mindre håndvåpen, og visstnok med bare ti skudd til hver rifle. I tillegg hadde de fleste av dem aldri blitt trent i våpenbruk eller opplevt kamper før. Likevel motsto de nasjonalistenes stormløp i Caso de Campo. Noen republikanske soldater kom seg til slutt gjennom og over elva, og dro mot Model-fengselet, som var deres mål, men de ble stoppet i vestkanten av byen. Den republikanske generalen Miaja skal visstnok ha hastet fram til de ødelagte bygningene hvor hans soldater begynte å flykte, og med pistol i hånd skal han ropt til de flyktende soldatene skulle samle seg rundt ham og dø i skyttergravene heller enn å flykte som feiginger. 

Hele dagen oppfordret radioen byens borgere til å mobilisere og støtte fronten med slagordet ''«¡No pasarán!»''. 

På kvelden 8. november ankom den første internasjonale brigaden, brigade XI med 1900 mann, fronten. De marsjerte gjennom [[Gran Vía]] i byens sentrum til fronten. Selv om den var tallmessig liten og soldatene ikke hadde fullført sin trening, siden de hadde skyndet seg til fronten som en unnsettelsesstyrke, var brigaderenes ankomst en stor moralløfter for Madrids forsvarere. De utenlandske soldatene, som i virkeligheten var en blanding av tyskere, [[Frankrike|franskmenn]] og folk fra flere andre land ble hilset som med ropet ''«Vivan los rusos»'' (''«lenge leve russerne»''), siden Madrids innbyggere trodde de var sovjetiske infanterister.

===Angrepet blir stoppet; republikanske motangrep===
[[Fil:Flag of the International Brigades.svg|thumb|right|Republikansk flagg med de internasjonale brigadenes symbol.]]
[[9. november]] flyttet nasjonalistene sin fokus fra deres hovedangrep til Carabanchel-forstaden, selv om denne tett bebygde bydelen kom til å bli et veldig vanskelig hinder for dem. De marokkanske kolonisoldatene ble stoppet i [[SIBO|gatekamper]], som de ikke hadde noen videre erfaring med – deres største styrke var kamper i åpent land – og de ble påført store tap av militsen, som var godt kjent i byen. 

På kvelden den dagen startet [[De internasjonale brigadene|den XI internasjonale brigaden]] under [[Manfred Stern]], alias ''General Emilio Kléber'', et angrep mot nasjonalistenes stillinger i Caso de Campo, som kom til å vare hele natta og deler av den neste morgenen. Etter denne kampen måtte nasjonalistene flykte og gi opp håpet om et direkte angrep mot Madrid gjennom Caso de Campo, mens XI brigade hadde mistet en tredjedel av sin styrke. I mellomtiden hadde republikanske styrker gått til motangrep langs hele frontlinjen i Madrid, 9., [[10. november|10.]] og [[17. november]], og drev noen steder nasjonalistene tilbake, mens de selv ble påført store tap. 

10. november ankom republikanske unnsetninger fra [[Aragón]]-fronten, 4&nbsp;000 [[anarkisme|anarkistiske]] [[Confederación Nacional del Trabajo|CNT]]-milits under [[Buenaventura Durruti]]. 

[[11. november]] begikk republikanerne en sjokkerende massakre da 1029 nasjonalistiske fanger i Model-fengselet ble tatt ut og henrettet i [[Jamara]]-dalen av republikanernes femte regiment som potensielle femtekolonister. Det har blitt hevdet at drapene ble beordret av kommunistlederen [[Santiago Carrillo]], men dette har aldri blitt bevist. Ifølge [[Antony Beevor]] (forfatteren av ''The Battle for Spain: The Spanish Civil War 1936-39''), ble massakren enten beordret av [[José Cazorla]], Carrillos nestkommanderende, eller av den sovjetiske rådgiveren Koltsov. Denne grusomheten ble fordømt av den anarkistiske fangevokteren, [[Melchor Rodríguez García]]. 

Den nylig ankomne XII brigade, bestående av tyske, [[Skandinavia|skandinaviske]], franske, [[Belgia|belgiske]] og italienske soldater under general [[Máté Zalka|Máté «Lukacs» Zalka]] (egentlig Frankl Béla), startet [[12. november]] et angrep mot nasjonalistenes stillinger på ''Cerro de los Ángeles''-haugen sør i byen, for å forhindre at de kunne avskjære [[utovía A-3|veien til Valencia]]. Angrepet mislyktes på grunn av språklige og kommunikasjonsproblemer og utilstrekkelig artilleristøtte. Til tross for det forble Valencia-veien åpen. 

===Det siste nasjonalistiske angrepet===

[[19. november]] satte nasjonalistene inn sitt siste frontangrep. Under dekke av tung artilleriild kjempet marokkanske tropper og fremmedlegionærer seg inn i universitetsbyen i Madrid. Selv om deres angrep ble stoppet klarte de å opprette et brohode på den andre siden av Manzanares-elva. Harde kamper brøt ut, og anarkistlederen Durruti ble såret [[19. november]] da en av hans menn ved et ulykkestillfelle skjøt ham med en maskinpistol, og han døde den følgende dagen. Til tross for voldsomme motangrep utført av XI internasjonale brigade og republikanske enheter hold nasjonalistene fast ved sitt fotfeste i universitetsbyen, og ved kampenes slutt var de i besittelse av tre fjerdedeler av komplekset. Likevel hadde deres stormangrep mot Madrid mislykkes, tilsynelatende på grunn av den uventede og sterke republikanske motstanden. Franco stoppet dermed infanteriangrepene siden han ikke kunne risikere å miste flere av hans beste ''regulares'' og legionærer.

===Bombingen av Madrid===

Etter at han hadde misslyktes i å innta Madrid i et angrep, beordret Franco at byens boligområder skulle bombes med fly, bortsett fra overklassedistriktet Salamanca, hvor en trodde det bodde mange nasjonalisttilhengere, med den intensjon å skremme den sivile bybefolkningen til å overgi seg. Franco skal selv ha sagt «Jeg vil heller ødelegge Madrid enn å overlate den til [[marxisme|marxistene]].» Tyske [[bombefly]] bombet resten av byen mellom 19. og [[23. november]]. 

Likevel kan denne taktikken ha virke mot Franco, siden den republikanske befolkningen i Madrid ikke ble underkuet til å overgi seg og siden bombingen av sivile, som var en av de første i krigføringens historie, ble sterkt kritisert av utenlandske journalister, eksempelvis [[Ernest Hemingway]]. Riktignok ser det ut til at tapene fra bombingen var relativt lave. Det finnes ikke noe klart tall for de sivile tapene, men ifølge den britiske historikeren [[Hugh Thomas]] døde omtrent 200 sivile. Fra og med tidlig [[1937]] hadde de republikanske pilotene blitt så erfarne at de kunne forhindre bombeangrep på dagen, noe som igjen senket bombingens effekt.

===Fronten stabiliseres===
Slaget ebbet ut i desember, med begge sider utmattet etter kampene. Det ble etablert en frontlinje i byen som gikk fra nasjonalistenes stillinger over elva i universitetsbyen, gjennom Caso de Campa-parken og gjennom gatene i Carabanchel-området. Madrids innbyggere ble utsatt for spredt artilleriild og bombing gjennom krigen, og det ble lite mat mens vinteren fortatte. UGT-unionen flyttet noe viktig industri til [[metro]]tunnelene under byen som ikke var i bruk. Francos siste handling i 1936 var å forsøke å stoppe veien til [[A Coruña]], nordøst for Madrid, som et første steg mot å omringe den spanske hovedstaden. [[Slaget om A Coruña-veien]] endte uten en klar seier for noen av sidene. 

Tapene i slaget om Madrid ble aldri nøyaktig beregnet, men Hugh Thomas har anslått dem til rundt 10&nbsp;000, fordelt på de to sidene og sivilbefolkningen.