Redigerer Beleiringen av Akershus festning (avsnitt)

==Beleiringen==
Den 23. mars 1716 ville svenskene gjøre et forsøk på å storme festningens svake punkt, «Escarpe du Nord». Der lå bebyggelsen så tett opp til festningsmuren at angriperne kunne holde seg skjult inne i og bak bak bygningene før selve stormangrepet ble satt i gang.{{trenger referanse}} Stormstiger og [[fasciner]] ble bragt frem og samlet bak brigader Winds hus [[Marselienborg]] (ved hjørnet av dagens Rosenkrantz gate og Stortingsgaten). Men svenskenes forberedelser ble oppdaget av vakten, som var ekstra oppmerksom. Alarm ble slått i tide og 600 norske soldater gikk i stilling. Tungt artilleri ble rettet mot husene, og den voldsomme beskytningen ødela svenskenes forsøk på overrumpling. Under denne beskytingen var Karl XII nær blitt rammet av en kanonkule som drepte sidemannen.

Karl XII måtte innse at festningen var altfor sterk. Han hadde ikke beleiringsartilleri med seg, men bare lette feltkanoner som var satt opp i to batterier, ett ved Store Voldport der Domkirken nylig var oppført. Ilden fra disse små feltkanonene var nesten virkningsløs mot festningens tykke murer. Han måtte vente på beleiringsartilleri, og i mellomtiden la festningen være i fred. Nærheten mellom byen og festningen gjorde det vanskelig å grave seg fram. Så lenge ilden langs gatene vedvarte, så svenskene seg nødt til å grave seg frem fra hus til hus. Under arbeidet med å ta seg fram gjennom bebyggelsen fant de sårt tiltrengte forråd av mat som var etterlatt av sivilistene som hadde rømt byen.

Vannforsyningen ble forsøkt ødelagt for å undergrave garnisonens moral, men vann fra [[Akerselven]] kom gjennom nedgravde vannledninger under byen frem til Nedre festning på [[Hovedtangen]]. Ved å ødelegge disse, ville festningen miste en sikker vannforsyning. Svenskene kunne hente vann fra vannpostene i selve byen, som også fikk tilførsel fra vannledningene. I mellomtiden sprang en kilde fram på festningen, og det ble tatt som et varsel om at Gud var på nordmennenes side. Det var aldri fare for å gå tom for vann.

Bare ett eneste utfall ble gjort fra festningen. 11. april 1716 angrep kaptein [[Johan Christopher Koss]] i spissen for Det eikerske kompani et par hus som svenskene hadde gravd seg frem til for å komme tett innpå festningen. Angrepet ble stoppet da kapteinen og to mann ble skutt og drept. Da kapteinens sønn fenrik [[Christian Koss]] fikk høre at farens lik lå igjen utenfor festningsmuren, ville han hente det. Sammen med tre venner tok han seg ut. Alle vennene ble drept eller tatt til fange, men Christian kom seg hardt såret tilbake med farens lik på ryggen. For den rørende og modige gjerningen ble Christian Koss utnevnt til sekondløytnant.

Mens beleiringen pågikk, ble de svenske matrasjonene stadig mindre etterhvert som tiden gikk. Forsyningssituasjonen var allerede i utgangspunktet dårlig. Det ble stadig vanskeligere å erstatte utslitte klær og ødelagt utstyr, og helsesituasjonen ble stadig forverret. Et brev av major Nieroth oppsummerte situasjonen i april 1716 slik:

«Hva som selv angår, er det som før, dvs. vi er på krigsfot. Men Gud være lovet, Hans Majestet er ved god helse. Vårt regiment er innkvartert her i Christiania, ved foten av festningen som fremdeles er i fiendens hender. Deres kanoner sørger av og til for å sende noen av våre folk til det hinsidige. Det finnes mange syke i vårt regiment, delvis på grunn av strabasene og delvis fordi de er helt nakne, uten sko og strømper.»

For å kunne livnære seg, måtte troppene kreve inn [[kontribusjon]] fra sivilbefolkningen i form av penger og mat. Etterhvert som de spiste opp den innsamlede provianten, måtte de lenger og lenger ut for å finne mat og fôr. Streiftogene etter proviant og fôr tømte store områder, og avdelingene som ble sendt ut for å skaffe forsyninger måtte stadig lenger vekk fra byen, og dermed risikerte de å komme ut for norske overfall. Forsyningslinjene fra Sverige via [[Moss]] var dårlige, og i midten av april var situasjonen kritisk. Det var vanskelig å føre forsyninger forbi [[Fredrikstad]] og [[Halden]], og etter at Moss var blitt gjenerobret av nordmennene i [[det andre slaget om Moss]] 23. april, var denne veien sperret for svenskene.