Redigerer Behaviorisme (avsnitt)

==John B. Watson==

[[John B. Watson]] (1878–1958) mente at det ikke var noen pålitelig måte å validere introspektive rapporter på, slik samtidige psykologer arbeidet med mennesker. Tidlig på [[1900-tallet]] argumenterte Watson, i boken ''Psychology from the Standpoint of a Behaviorist'' for at psykologien skulle fokusere på observerbar atferd og ikke på bevissthet. Dette var et betydelig brudd med den «strukturelle» psykologien som hersket, som benyttet introspeksjon som metode og som anså studiet av atferd som betydningsløst. Watson studerte organismers tilpasning til miljøet, nærmere bestemt de enkelte stimuli som ledet organismer til responser. Det meste av Watsons arbeid var [[komparativ psykologi]], m.a.o. studiet av dyrs atferd. Watsons tilnærming var i stor grad påvirket av arbeidet til den russiske fysiologen [[Ivan Pavlov]] som tilfeldig oppdaget fenomenet [[klassisk betinging]] (lærte [[refleks]]er) da han studerte fordøyelsen hos hunder, og deretter studerte fenomenet i detalj. Watsons tilnærming vektla fysiologi og stimulienes betydning i dannelse av betingede responser &ndash; han forklarte de fleste eller alle funksjoner med referanse til reflekser. Av den grunn beskrives Watson ofte som en S-R (stimulus-respons) psykolog.

===Metodologisk behaviorisme===

Watsons behavioristiske manifest overbeviste de fleste akademiske forskere innen eksperimentell psykologi om betydningen av å studere atferd. Det ble godt mottatt av forskere som blant annet [[Edward Thorndike]] (som hadde studert katters evne til å komme seg ut av «problembokser»). Men de fleste psykologer tok den stilling som nå kalles metodologisk behaviorisme; de anerkjente at atferd enten var den eneste eller den enkleste metode for observasjon innen psykologi, men mente at den kunne brukes for å trekke konklusjoner om modeller eller konstrukter som medierte relasjoner mellom [[stimulus]] (S) og [[respons]] (R). Blant mange velkjente behaviorister som tok denne stillingen var '''Clark L. Hull''', som beskrev sin posisjon som «neo-behaviorisme», og '''Edward C. Tolman''', som utviklet mye av det som senere ble til [[kognitiv psykologi]]. Tolman mente rotter dannet kognitive kart over labyrintene, at de lærte også fravær av forsterkning, og at relasjonen mellom stimulus og respons (S → R) ble mediert ved en tredje term - organismen (S → O → R).