Redigerer Begrensning av livsforlengende behandling (avsnitt)

== Det juridiske grunnlaget for behandlingsbegrensning ==
Behandlingsbegrensning er tillatt etter norsk lov<ref>[http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-063.html#map0 Pasientrettighetsloven]</ref> og etiske regler for norske leger<ref name="legeforeningen.no">[http://legeforeningen.no/Om-Legeforeningen/Organisasjonen/Rad-og-utvalg/Organisasjonspolitiske-utvalg/etikk/etiske-regler-for-leger/ Etiske regler for leger, Kap. I §&nbsp;5]</ref>.
Hovedregelen i Pasientrettighetsloven er at all helsehjelp forutsetter samtykke (§&nbsp;4-1):
: Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
: Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.
Pasienter har rett til å avslå tilbud om medisinsk behandling han ikke ønsker, og §&nbsp;4-9 slår fast at døende pasienter også har rett til å avslå livsforlengende behandling:
: En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling. Er en døende pasient ute av stand til å formidle et behandlingsønske, skal helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker, og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart bør respekteres.

Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse (ikke er i stand til å formidle sitt eget ønske) kan legen besluttet at livsforlengende behandling skal begrenses eller avsluttes. En slik beslutning skal skje i samråd mellom legen, andre involverte fagfolk i teamet og de nærmeste pårørende.

Leger plikter ifølge [[Helsepersonelloven]]<ref>[http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-064.html Helsepersonelloven]</ref> §&nbsp;7 å gi akutt, livreddende helsehjelp i øyeblikkelig hjelp-situasjoner:
: Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven §&nbsp;4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.
I teorien kan det oppstå konflikt mellom legers hjelpeplikt og pasientens rett til å nekte helsehjelp. Ett uklart område er når pasienten kan defineres som «døende», slik at retten til å nekte helsehjelp i §&nbsp;4-9 utløses. I praksis skal det imidlertid mye til for at en pasient påtvinges behandling, forutsatt at pasienten er samtykkekompetent og har fått god informasjon om hva det innebærer å avslå tilbud om livsforlengende behandling.

For pasienter som mangler samtykkekompetanse vil det være av betydning hva som er journalført om pasientens ønsker, hva de pårørende kan fortelle, og ev. hva pasienten har tilkjennegitt på forhånd gjennom et sk. «livstestament».