Redigerer Barkebrød (avsnitt)

==Barkebrød som mat==
Barkebrød ble laget ved å bruke innerbarken (silvevet, det grønne laget mellom barken og veden) vanligvis fra løvtrær som [[alm]], [[ask]], [[osp]], [[rogn]] eller [[Bjørkeslekten|bjørk]], men også [[furu]] og [[islandslav]] («brødmose») er nevnt i historiske kilder. Dette vekstlaget er det mest næringsrike delene av et tre, siden veden og barken for det meste består av cellulose som ikke kan fordøyes av mennesker. Tørket og malt innerbark fra buskas og små trær ble brukt til å drøye ut melet, gjerne 1/4 eller 1/3 «barkmel». [[Biskop]]en i [[Bergen]], [[Erik Pontoppidan]], skrev at alm egnet seg best, fordi det fikk brødet til å henge bedre sammen.<ref name="Pontoppidan">Pontoppidan, E. (1752/1753): [[Forsøk til Norges naturlige historie]]. Bind I og II.</ref>

Barken setter en ganske kraftig bitter bismak på brødet, og kan gi hvitt brød et litt uappetittlig grågrønt skjær. Et annet problem med slik bakst er at [[gjær]] ikke kan bryte ned stivelsen i barken like godt som i korn, og er deigen tilsatt for mye bark, vil den ikke heve skikkelig. Brødet blir hardt og smuldrer lett opp. Selv om bark kan tilsettes bakverk som en kulinarisk [[kuriositet]], er barkebrød næringsfattig og tungt fordøyelig, og forsvant straks kornimporten tok seg opp.

Barkebrød er «vomfyll» mer enn virkelig mat. Både biskop Pontoppidan og andre samtidige mente at den store [[dødelighet]]en under [[hungersnød]]en på 1740-tallet skyldtes det «usunde barkebrød» og generell matmangel.<ref name="Pontoppidan"/><ref name="Riksarkivet"/> Helt i nord hadde imidlertid bark og barkebrød av furu en funksjon som kilde til [[C-vitamin]].<ref name="Zackrisson2000"/>