Redigerer Barbara McClintock (avsnitt)

===Genetisk forskning===
McClintock disputerte i 1927 som fil. dr. i [[botanikk]] ved Cornell University, der hun senere skulle lede forskningen innen cytogenetikken hos [[mais]], det område som skulle dominere hennes forskerkarriere. Fra det sene 1920-tallet studerte McClintock [[kromosom]]er og de forandringer de gjennomgår når mais reproduserer seg. Hun utviklet metoder for å synliggjøre maisens kromosomer og kunne ved å studere disse i mikroskop påvise flere fundamentale genetiske mekanismer,som [[genetisk rekombinasjon]] ved overkorsning i [[meiose]]n, den mekanisme ved dannelsen av kjønnsceller der kromosomene kan utveksle informasjon.

Hun skapte det første genetiske kart for mais basert på lenkede gener, som sitter så nær hverandre at de oftest nedarves sammen. Hun koblet også deler av kromosomene til fysiske egenskaper og viste [[telomer]]ernes og [[centromer]]ernes funksjon, som er viktige for hvordan informasjonen bevares og føres videre. McClintock mottok fikk flere stipender såvel som at hun ble innvalgt i [[National Academy of Sciences]] i 1944.

I 1940- og 1950-årene oppdaget McClintock [[transposon]]et, som hun utnyttet til å vise hvordan genene påvirker fysiske egenskaper. Hun utviklet teorier for å forklare hvordan gener kan «stenges av» eller «settes på» mellom forskjellige generasjoner hos maisplanten. Etter at hennes forskning og dens implikasjoner ble møtt med skepsis, sluttet hun i 1953 med å publisere sine resultater.

Senere gjennomførte hun en omfattende [[cytogenetikk|cytogenetisk]] og [[etnobotanikk|etnobotanisk]] studie på maisraser fra Sør-Amerika. I 1960- og 1970-årene fikk forskerverdenen stadig større forståelse for McClintocks forskning. Dette da forskere nøyere kunne vise hvordan mekanismene bak genetiske forandringer og genregulering fungerer, mekanismer som McClintock tidligere hadde observert hos mais i sin forskning i 1940- og 1950-årene. 

For sitt arbeide ble hun tildelt flere priser, deriblant nobelprisen i fysiologi og medisin i 1983 for oppdagelsen av transposoner.