Redigerer Balbinus (avsnitt)

=== Styre ===
[[Fil:BalbinusSest.jpg|thumb|left|Mynt med Balbinus' bilde.]]
I henhold til [[Edward Gibbon]], som baserte seg på lesningen av Herodianus og den upålitelige teksten ''[[Historia Augusta]]'', var Balbinus «en beundret taler, en poet av fornem omdømme, og en klok magistrat... Hans fødsel var edel, hans skjebne velhavende, hans opptreden liberal og vennlig...»<ref name="Gibbon">Gibbon, Edward (1776): [https://books.google.no/books?id=aLcWAAAAQAAJ&hl=no ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire''], bind I, s. 225</ref>

Da far og sønn [[Gordian I]] og [[Gordian II]] ble erklært keisere i provinsen Africa (dagens [[Tunisia]] og vestlige [[Libya]]), oppnevnte [[det romerske senatet]] en komité på tjue menn i Jupitertempelet, blant dem også Balbinus, for å samordne operasjonene mot den eksisterende keiseren [[Maximinus Thrax]], som var dårlig likt. De to selvutnevnte keiserne i Africa, som senatet godkjente, ble nedkjempet og drept innen en måned. I frykt for hevnen til Maximinus Thrax, som da reiste mot Italia og Roma, utnevnte senatet to av sin egne, [[Pupienus]] (Marcus Clodius Pupienus Maximus) og hans kollega Balbinus, som nye keisere den 22. april 238.<ref name="Adkins" /> «Ettersom den ene var seksti og den andre syttifire år, hadde de begge oppnådd alderens full modenhet og erfaring», slik Gibbon valgte å uttrykke det.<ref name="Gibbon" /> Disse to medkeisere var noe nytt i romersk historie. Med tidligere medkeisere, slik tilfellet var med [[Marcus Aurelius]] og [[Lucius Verus]], hadde det vært en klar forståelse av at den ene av de to var den eldste og fremste keiseren. Balbinus og Pupienus var likestilte, begge delte til og med posisjonen som ''[[pontifex maximus]]''.<ref name="empire" />

Valget var ikke like godt mottatt blant folket i Roma, og det utløste opptøyer. For å dempe gemyttene ble de tvunget til adoptere den unge tenåringen [[Gordian III]], nevø av den døde [[Gordian II]], som deres [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] (tronarving). Opptøyene fortsatte i byen og hvor folket i Roma gikk til angrep på soldatene til den keiserlige vaktstyrke. For å vise verden at bedre tider var nært forestående, ble andelen [[sølv]] i romerske mynter kortvarig forbedret.<ref name="livius" /> Innlemmelsen av Gordian III var et slu trekk, ikke bare var tenåringen populær, men det ga også de to keiserne tilgang til Gordians betydelige familieformue som ble populistisk delt ut blant befolkningen i Roma.<ref name="empire" />

Balbinus var antagelig tidlig i syttiårene, slik Gibbon skrev, og den aldrende keiserens kvalifikasjoner for å styre er ukjente, unntatt formodentlig at han var en seniorsenator, rik og med gode forbindelser. Mens Pupienus marsjerte til [[Ravenna]] for å overvåke krigsforberedelsene for å konfrontere Maximinus Thrax, ble Balbinus værende igjen i Roma. Hans nærvær hadde antagelig vært ment å roe befolkningen, men han klarte ikke å opprettholde offentlig orden. To senatorer, Gallicanus og Maecenas, fikk en gruppe fra [[pretorianergarden]] drept. Senator Gallicanus gikk så langt som å opprette en egen styrke, bestående av [[gladiator]]er. I kaoset brøt det også ut brann som førte til stor skade.<ref name="empire" />

Det slag som var utsett for Pupienus og hans tropper skjedde aldri. Byen [[Aquileia]] i nordlige Italia nektet å åpne portene for keiser Maximinus og hans sultende soldater. De slo tilbake hans forsøk på å storme byen, og da han beleiret den, fikk hans soldater nok, gjorde mytteri og drepte keiseren og hans sønn.<ref name="empire" />

Med Pupienus' tilbakekomst til Roma, burde uroen i byen ha dempet seg, men det var bare midlertidig. Enigheten mellom de to keiserne begynte å smuldre opp. Balbinus' omdømme og autoritet hadde fått skade under urolighetene i hovedstaden, og han følte antagelig sin situasjon truet av kollegaens triumferende tilbakekomst. Dog ble det lagt planer om å bekjempe [[barbar]]ene. Balbinus skulle ta seg av [[goterne]] ved [[Donau]] og Pupienus føre krig mot perserne. Før planene ble satt ut i livet, begynte keiserne å krangle, og på den nittiniende dagen av deres styre, ble de oppsøkt av pretorianergarden og drept den 29. juli 238.<ref name="Adkins" /> Senatet annonserte ''[[damnatio memoriæ]]'', offentlig fordømmelse.<ref name="livius" />