Redigerer Baglerne (avsnitt)

== Baglerne og Kirken ==
[[File:Nidarosdomen Trondheim 8 cropped.jpg|mini|[[Øystein Erlendsson]] var en av Sverres fremste kirkelige motstandere]]
Baglerne var åpenbart nært forbundet med Kirken, og deres aktive periode sammenfalt nesten nøyaktig med [[paven|pavetiden]] til Innocens III (1198-1216). Biskop Nikolas og erkebiskop Eirik var blant de mest sentrale personene både innenfor baglerpartiet og i motstanden mot Sverre. Enkelt forklart bunnet konflikten i at Sverre ønsket at Kirken skulle stå delt under biskopenes og kongens ledelse, mens biskopene ønsket at Kirken skulle være en selvstendig organisasjon og samfunnsmakt på linje med kongemakten.<ref>Moseng m.fl. (2007): s. 136</ref> De norske biskopene fikk sterkt støtte fra pave Innocens III, som lyste Sverre i [[Bannlysning|bann]] etter et klagebrev fra Eirik.<ref>Krag (2000): s. 124-125</ref> På dødsleiet rådet imidlertid Sverre sønnen [[Håkon Sverresson]] til å forlike seg med Kirken, noe han gjorde. Det var dette som gjorde at baglerne kunne akseptere Håkon Sverresson som konge. Det samme gjaldt Håkons sønn [[Håkon Håkonsson]].<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): s. 124</ref>

Den historiske bakgrunnen for Kirkens engasjement skriver seg fra hendelsene i Europa under [[investiturstriden]] mellom pave og keiser. Gjennom middelalderen hadde konger en rekke steder lagt seg opp i bispe- og pavevalgene, og den tyske keiseren hadde flere ganger nominert sine pavekandidater, under henvisning til en urkirkelig doktrine om at paven skulle velges av «Romas befolkning og geistlige».<ref>Norman Davies, ''Europe - A History'', Pimlico, London 1997, side 336.</ref> En situasjon med to rivaliserende motpaver i [[1059]] førte året etter til at pave [[Nikolas II (pave)|Nikolas II]] erklærte at pavevalg skulle foretas av [[Kardinal]]kollegiet. Pavedømmet dannet en høyere domsmyndighet og posisjonerte seg i [[1075]] under den senere paven, [[Gregor VII]], med 27 teser ''(Dictatus Papae)'' som den verdslige makts overordnede, slik himmelens makt stod over jordens. Pave Gregors påfølgende edikt, som bannlyste alle verdslige herskere som la seg opp i pave- og bispevalg, førte til åpen strid med keiser [[Henrik IV]] fram til et kompromiss ble inngått i [[1122]]. Men Gregors teser om Kirkens absolutte overhøyhet over den verdslige makt levde videre internt i Kirken blant de såkalte «gregorianerne».

Maktkampen mellom Sverre og Kirken ble tydeligere og mer uforsonlig fra [[1188]], da erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] døde og hans favoritt, [[Stavanger bispedømme (1125–1682)|stavangerbispen]] Eirik Ivarsson, ble utnevnt til erkebiskop. Biskop Eirik var skolert ved det gregorianske Sankt Victor-klosteret utenfor [[Paris]], bare få år etter at klosterets grunnlegger døde. Klosteret hadde stått midt oppe i den opprivende investiturstriden, og Eiriks gregorianske forbilde Sankt Victor formulerte maktgrunnlaget mellom kirke og konge slik:

<blockquote>Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, s. 285.</ref></blockquote>

I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Eirik gikk straks i gang med å gjennomføre det etterhvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Da Stavanger-bispens etterfølger skulle utnevnes, viste kong Sverre til den gamle kirkelige doktrinen om at «folket og Kirken» skulle utnevne bispene, med kongen som folkets representant, slik situasjonen var før investiturstriden. Til grunn for konflikten lå altså spørsmålet om Kirkens embedsutnevnelser og dessuten dens domsmakt i egne indre anliggender. Som makt bak sine krav nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge i 1188, og striden endte med at erkebiskopens kandidat ble utnevnt i Stavanger.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, s. 285-286.</ref> 

Konflikten mellom kirke- og kongsmakt føyer seg inn i en rekke tilsvarende strider som pågikk Europa, under pave Innocens. I Tyskland tok han aktivt parti i kongevalgene, avsatte en konge, og erklærte både England, Frankrike, Aragon, Sicilia, Bulgaria og Danmark under ''interdikt'' - en direkte pavelig maktdemonstrasjon hvor Kirken nektet å utføre nattverd og andre hellige handlinger inntil de verdslige fyrstene bøyde seg.<ref>Norman Davies, ''Europe - A History'', Pimlico, London 1997, side 360.</ref>. Kampen var særlig intens i [[Danmark]], hvor nesten kontinuerlig arvefølgestrid og borgerkriger tidvis ble avgjort ved at Kirken aktivt valgte side i stridighetene. Fra ca. 1050 til 1250 lå kongen i latent strid med den stedlige kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt ''(Peterspænge)'' og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg. 2005, s. 54-76</ref> 

Under striden mellom baglere og birkebeinere i Norge pågikk en like hard strid i Danmark hvor paven tok aktivt parti. Kongeættlingen [[Valdemar (biskop)|Valdemar]] var ikke bare prestevigslet og biskop, men regjerte som geistlig hersker over [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] og gjorde i [[1192]] krav på den danske tronen. Etter militært nederlag truet pave Innocens med å sette Danmark under ''interdikt'' dersom ikke biskop Valdemar fikk tilbake sine besittelser i Slesvig. På [[1200-tallet]] ble striden ytterligere tilspisset, da de danske biskopene vedtok den såkalte [[Vejlekonstitutionen]] som truet kongen med å nekte geistlige tjenester og handlinger, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg. 2005, s. 74-76</ref> Det var et ekko av det tolvte Laterankonsilet i [[1215]], hvor 1500 kirkelige ledere støttet opp om pavens sterkt gregorianske offensiv.