Redigerer Babylonia (avsnitt)

=== Første babylonske dynasti, 1894–1595 f.Kr ===
{{Mesopotamia}}
Rundt 1894 f.Kr. annektere en amorittisk høvding ved navn [[Sumu-abum]] et landområde som omfattet den da relativt lille byen Babylon fra den nærliggende mindre bystaten Kazallu, som den opprinnelig hadde vært et territorium av. Han gjorde sitt nyervervede land til en stat i seg selv. Hans regjeringstid var opptatt av å etablere stat blant en mengde av andre mindre bystater og riker i regionen. Imidlertid ser det ut til at Sumu-abum aldri har brydd seg om å gi seg selv tittelen Babylons konge, noe som antyder at Babylon selv fortsatt bare var en mindre by, og således ikke verdig å bli kalt et kongedømmet i seg selv.<ref>Rogers, Robert William (1900): ''A History of Babylonia and Assyria'', bind I, Eaton and Mains.</ref> Men i moderne historieskrivning omtales gjerne Sumu-abum, eller til nød hans etterfølger [[Sumu-la-El]], som den første kongen i det første dynastiet i det gammelbabylonske riket.<ref> de Boer, Rients (2018): [https://www.jstor.org/stable/10.5615/jcunestud.70.2018.0053 «Beginnings of Old Babylonian Babylon: Sumu-Abum and Sumu-La-El»], ''Journal of Cuneiform Studies'', '''70''', The American Schools of Oriental Research, s. 53–86</ref>

Sumu-abum ble etterfulgt av Sumu-la-El, Sabium og Apil-Sin<ref>[https://cdli-gh.github.io/year-names/HTML/T12K4.htm «T12K4»], ''Cdli-gh.github.io''.</ref> (bestefaren til [[Hammurabi]]), som hver regjerte på samme vage måte som Sumu-abum, uten at det var noen henvisning til selve kongedømmet over Babylon i noen skriftlige opptegnelser fra den tiden.<ref>Beaulieu, Paul-Alain (2018): [https://books.google.com/books?id=yMhQDwAAQBAJ ''A History of Babylon, 2200 BC – AD 75'']. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-4051-8898-2; s. 69.</ref> Sin-Muballit var den første av disse amorittiske herskerne som offisielt ble betraktet som en «konge» av Babylon, og da på bare én enkelt leirtavle.<ref> Frayne, Douglas (1990): ''Old Babylonian period (1894-1595 BC)'', University of Toronto Press, s. 330-331.</ref> Under disse herskerne forble Babylonia en liten nasjon som kontrollerte et svært lite territorium, og ble overskygget av naboriker som var både eldre, større og mektigere, som; Isin, Larsa, Assyria i nord og Elam i øst i det gamle Iran.<ref name="Bryce_8–10">Bryce, Trevor (2016): [https://books.google.com/books?id=UAfnDAAAQBAJ&pg=PA8 ''Babylonia: A Very Short Introduction'']. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-872647-0; s. 8–10.</ref> Elamittene okkuperte store deler av det sørlige Mesopotamia, og de tidlige amorittiske herskerne ble stort sett holdt i vasallforhold til Elam.

==== Hammurabis imperium ====
Babylon forble en mindre by i en liten stat fram til den sjette amorittiske herskeren, [[Hammurabi]], regjeringstid i 1792–1750 f.Kr. (eller ca. 1728–1686 f.Kr. i [[Kronologi for oldtidens nære Orient|lav kronologi]]).<ref name="Bryce_8–10"/> Han fikk satt i gang store byggearbeider i Babylon, og utvidet den fra en liten by til en stor by som var verdig kongedømmet. Som svært effektiv hersker, etablerte han et byråkrati, med beskatning og sentralisert regjering. Hammurabi befridde Babylon fra elamitternes dominans, og faktisk fordrev elamittene fra det sørlige Mesopotamia og invaderte [[Elam]] selv. Deretter erobret han systematisk det sørlige Mesopotamia, deriblant byene Isin, Larsa, [[Eshnunna]], [[Kisj]], [[Lagasj]], Nippur, Borsippa, [[Ur (Mesopotamia)|Ur]], [[Uruk]], [[Umma]], Adab, [[Sippar]], Rapiqum og [[Eridu]].<ref>Redaksjon (2010): [https://books.google.com/books?id=lc6cAAAAQBAJ&pg=PA71 ''Mesopotamia: The World's Earliest Civilization'']. Britannica Educational Publishing. ISBN 978-1-61530-208-6; s. 71.</ref> Hans erobringer ga regionen stabilitet etter turbulente tider, og samlet lappeteppet av små stater til en enkelt nasjon; det er først fra Hammurabis tid at sørlige Mesopotamia fikk navnet ''Babylonia''.<ref>Liverani, Mario (2013): [https://books.google.com/books?id=0d1JAgAAQBAJ&pg=PA242 ''The Ancient Near East: History, Society and Economy'']. Routledge. ISBN 978-1-134-75084-9; s. 242.</ref>

Hammurabi vendte sine disiplinerte hærer østover og invaderte regionen som tusen år senere ble til [[Iran]], og erobret riker og folk som [[Elam]], [[Guteere|Gutium]], [[Lullubi]], Turukku og [[Kassitter|kassittenes land]]. Mot vest erobret han de amorittiske statene i Levanten (moderne [[Syria]] og [[Jordan]]), herunder de mektige kongedømmene [[Mari (oldtidsby)|Mari]] og [[Yamkhad]].

Hammurabi gikk deretter inn i en langvarig krig med [[Assyria|det gamle assyriske riket]] over kontroll over Mesopotamia og dominans av det nære østen. Assyria hadde utvidet kontrollen over store deler av [[Hurritter|hurritternes]] og [[hattianere]]s områder av sørøstlige [[Anatolia]] fra det 21. århundre f.Kr. Fra siste del av det 20. århundre f.Kr. hadde han hevdet seg over den nordøstlige Levanten og sentrale Mesopotamia. Etter en langvarig kamp over flere tiår med de mektige assyriske kongene [[Sjamsi-Adad I]] og [[Ishme-Dagan I]], tvang Hammurabi deres etterfølger Mut-Ashkur til å hylle Babylon ca. 1751 f.Kr., og ga Babylonia kontroll over Assyrias hundre år gamle hurrittiske og hattianske kolonier i Anatolia.<ref>Oppenheim, A. Leo; Reiner, Erica ([1964] 1977): [https://isac.uchicago.edu/research/publications/misc/ancient-mesopotamia-portrait-dead-civilization ''Ancient Mesopotamia: Portrait of a Dead Civilization''], revidert utg., University of Chicago Press, ISBN 978-0226631875</ref>

Et av Hammurabis viktigste og mest varige verk var å sette sammen den babylonske lovverket, som forbedret de mye tidligere lovene til Sumer, Akkad og Assyria. Dette ble gjort etter ordre fra Hammurabi etter å ha forvist elamittene og deres bosettingen i hans rike. I 1901 ble en kopi av ''[[Hammurabis lover]]'' oppdaget på en [[stele]] av [[Jacques de Morgan]] og [[Jean-Vincent Scheil]] ved [[Susa]] i Elam, hvor den senere hadde ble tatt som plyndring.<ref>Geographic, National (2021): [https://books.google.com/books?id=BJ5OEAAAQBAJ&pg=PT144 ''Lost Cities, Ancient Tombs: A History of the World in 100 Discoveries'']. Disney Electronic Content. ISBN 978-1-4262-2199-6; s. 144–145.</ref> Denne kopien er nå oppbevart i [[Louvre]].<ref>Barmash, Pamela (2020): [https://books.google.com/books?id=NZr9DwAAQBAJ&pg=PA2 ''The Laws of Hammurabi: At the Confluence of Royal and Scribal Traditions'']. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-752542-5; s. 2.</ref><ref>[https://www.history.com/topics/ancient-middle-east/hammurabi «Code of Hammurabi»], ''History.com'' 9. november 2009</ref>

Fra før 3000 f.Kr. og fram til Hammurabis regjeringstid, hadde det store kulturelle og religiøse sentrum i sørlige Mesopotamia vært oldtidsbyen [[Nippur]], hvor guden [[Enlil]] var den øverste. Hammurabi overførte denne dominansen til Babylon, og gjorde [[Marduk]] til den suveren guddommen i gudeverden i det sørlige Mesopotamia (med guden [[Assur (gud)|Assur]], og til en viss grad [[Inanna|Ishtar]], forble den lenge dominerende guddommen i det nordlige mesopotamiske Assyria). Byen Babylon ble kjent som en «hellig by» hvor enhver legitim hersker i det sørlige Mesopotamia måtte krones, og byen ble også æret av Assyria av disse religiøse grunnene. Hammurabi gjorde det som tidligere hadde vært en mindre administrativ by til en stor, mektig og innflytelsesrik by, utvidet sitt styre over hele det sørlige Mesopotamia og reiste en rekke bygninger.<ref> Timmons, Greg (21. auust 2019): [https://www.biography.com/political-figures/hammurabi «Hammurabi»], ''Biography.com''</ref>

[[Fil:F0182 Louvre Code Hammourabi Bas-relief Sb8 rwk.jpg|thumb|Hammurabi (stående) som motta sine kongelige insignier fra guddommen [[Shamash|Shamasj]] (eller muligens [[Marduk]]). Hammurabi holder hendene over munnen som et tegn på bønn<ref>Roux, Georges (27. august 1992): [https://books.google.com/books?id=klZX8B_RzzYC&pg=PA266 The Time of Confusion], ''Ancient Iraq'', Penguin Books, ISBN 9780141938257; s. 266.</ref> (relieff på øvre del av stelen til ''[[Hammurabis lover]]'').]]

De amorittstyrte babylonerne, i likhet med deres forgjengerstater, engasjerte seg i regelmessig handel med de [[Amoritter|amorittiske]] og [[Kanaan|kanaaneiske]] bystatene i vest, med babylonske embetsmenn eller tropper som noen ganger passerte til Levanten og Kanaan, og amorittiske kjøpmenn som opererte fritt i hele Mesopotamia. Det babylonske monarkiets vestlige forbindelser forble sterke i ganske lang tid. [[Ammi-Ditana]], oldebarnet til Hammurabi,<ref>Caroline, Jensen (2021): [https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.1086/716094?journalCode=jcs «By Order of the King: Ammi-Ditana's Letter on the Provision of Fodder Barley for the Sheep and Oxen of the Nakkamtum»], ''Journal of Cuneiform Studies''. '''73''': 71–87. doi:[https://doi.org/10.1086%2F716094 10.1086/716094]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:235798997 235798997].</ref> titulerte seg fortsatt «konge av amorittenes land». Ammi-Ditanas far og sønn bar også amorittiske navn: Abi-Eshuh og Ammi-Saduqa.

==== Nedgang ====
Sørlige Mesopotamia hadde ingen naturlige grenser som kunne forsvares, noe som gjorde landet sårbart for angrep. Etter Hammurabis død begynte imperiet hans raskt å gå i oppløsning. Under hans etterfølger [[Samsu-iluna]] (1749–1712 f.Kr.) gikk området helt sør i Mesopotamia tapt for en innfødt akkadisk-talende konge ved navn Ilum-ma-ili som forviste de amorittiskestyrte babylonerne. Det sørlige landet ble det innfødte «Sjølandsdynastiet», bestående av en rekke gåtefulle høvdinger som er kjent fra kun lakoniske referanser i kongelister.<ref>Boivin, Odette (2016): [https://tspace.library.utoronto.ca/handle/1807/92651 ''The First Dynasty of the Sealand in History and Tradition''] Studies in ancient Near Eastern records</ref> Dette landet forble uavhengig av Babylon i de neste 272 årene.<ref name="Roux">Roux, Georges ([1964] 1992): [https://uruk-warka.dk/mathematics/Ancient-Iraq.pdf ''Ancient Iraq''] (PDF), Penguin Books Ltd, ISBN 9780140125238</ref>

Både babylonerne og deres amorittiske herskere ble fordrevet fra Assyria og til nord av en assyrisk-akkadisk guvernør ved navn Puzur-Sin ca. 1740 f.Kr., som betraktet kong Mut-Ashkur som både en fremmed amoritt og en tidligere lakei av Babylon. Etter seks år med borgerkrig i Assyria tok en innfødt konge ved navn Adasi makten ca. 1735 f.Kr., og fortsatte ved å tilegne seg tidligere babylonsk og amoritisk territorium i sentrale Mesopotamia, det samme gjorde hans etterfølger Bel-bani.<ref>Veenhof, K.R. (2008): ''Mesopotamia: The Old Assyrian Period''. Vandenhoeck & Ruprecht; s. 24.</ref>

Amorittenes styre overlevde i et Babylon som var sterkt redusert, Samshu-ilunas etterfølger Abi-Eshuh gjorde et forgjeves forsøk på å gjenerobre området til «Sjølandsdynastiet» for Babylon, men møtte nederlag i kamp mot en kong Damqi-ilishu II. Ved slutten av hans regjeringstid hadde Babylonia krympet til den lille og relativt svake nasjonen den hadde vært i begynnelsen, selv om selve byen var langt større og overdådig enn den lille byen den hadde vært før Hammurabis framvekst.

Abi-Eshuh ble fulgt av Ammi-Ditana og deretter Ammi-Saduqa, som begge var i en for svak posisjon til å gjøre noe forsøk på å gjenvinne de mange territoriene som ble tapt etter Hammurabis død, og nøyde seg med fredelige byggeprosjekter i selve Babylon.

Samsu-Ditana skulle være den siste amorittiske herskeren over Babylon. Tidlig i hans regjeringstid kom han under press fra kassittene, et folk med opprinnelse i fjellene i det som i dag er nordvest i Iran. Babylon ble deretter angrepet av [[hettittene]] fra Anatolia i 1595 f.Kr. Shamshu-Ditana ble styrtet etter «plyndringen av Babylon» av den hettittiske kongen [[Mursili I]] som hadde rykket fram langs [[Eufrat]]. Under plyndringen tok de, antagelig svært ydmykende, med seg statuen av Babylons øverste gud, [[Marduk]], fra tempelet Esagila.<ref name="livius"/> Hetittene ble ikke værende lenge, men de ødeleggelsene de hadde gjort førte til slutt i stand til at deres kassittiske allierte fikk kontroll over Babylon.<ref> Bryce, Trevor (2005): [https://www.academia.edu/5018455/Bryce_The_Kingdom_Of_The_Hittites ''The Kingdom of the Hittites''], New Edition, Oxford University Press; s. 99.</ref>

==== Det kassittiske dynasti, 1595–1155 f.Kr ====
Det kassittiske dynasti ble grunnlagt av Gandaš av [[Mari (oldtidsby)|Mari]]. Kassittene, i likhet med de amorittiske herskerne som hadde gått foran dem, var opprinnelig ikke hjemmehørende i Mesopotamia. Snarere hadde de først dukket opp i Zagrosfjellene i det som i dag er nordvest i Iran. På tidspunktet for Babylons fall hadde kassittene allerede vært en del av regionen i halvannet århundre allerede.<ref>van Koppen, Frans (2010): «The Old To Middle Babylonian Transition: History and Chronology of The Mesopotamian Dark Age», ''Ägypten Und Levante / Egypt and the Levant'', '''20''', s. 453–463</ref>

Den etniske tilhørigheten til kassittene er uklar. Språket deres var likevel ikke semittisk eller indoeuropeisk, og antas å ha vært enten et isolert språk eller muligens beslektet til den [[hurro-urartiske språk]]familien i Anatolia,<ref>Schneider, Thomas (2003): «Kassitisch und Hurro-Urartäisch. Ein Diskussionsbeitrag zu möglichen lexikalischen Isoglossen», ''Altorientalische Forschungen'' (30), s. 372–381.</ref> selv om bevisene for dens [[Genetikk|genetiske]] tilknytning er sparsomme på grunn av mangel på eksisterende tekster. Når det er sagt, kan flere kassittiske ledere ha båret indoeuropeiske navn, og de kan ha hatt en indoeuropeisk elite som ligner på [[Mitanni]]eliten som senere hersket over [[Hurritter|hurritterne]] i sentrale og østlige Anatolia, mens andre hadde semittiske navn.<ref>[https://www.britannica.com/EBchecked/topic/293553/Iranian-art-and-architecture/37848/Median-period «Iranian art and architecture»], ''Encyclopædia Britannica Online''</ref>

Kassittene ga nytt navn til Babylon: Karduniaš og deres styre varte i 576 år, det lengste dynastiet i babylonsk historie. Deres styreperiode, kjent som den kassittiske perioden, var så langvarig at den praktisk talt er synonym med den mellombabylonske perioden.<ref> Knott, Elizabeth (juni 206): [https://www.metmuseum.org/toah/hd/kass/hd_kass.htm «The Middle Babylonian / Kassite Period (ca. 1595–1155 B.C.) in Mesopotamia»], ''The Metropolitan Museum of Art''</ref>

Dette nye utenlandske herredømmet var på mange måter en slående [[analogi]] til det omtrent samtidige styret til de semittiske [[Hyksos]] i [[oldtidens Egypt]]. De fleste guddommelige egenskaper som ble tilskrevet de amorittiske kongene i Babylonia, forsvant på denne tiden; tittelen «gud» ble aldri gitt til en kassittisk hersker. Babylon fortsatte å være hovedstaden i riket og en av de hellige byene i det vestlige Asia, hvor prestene i den gamle mesopotamiske religionen var allmektig.<ref>Sayce (1911), s. 104.</ref>

Babylonia hadde korte perioder med relativ makt, men viste seg generelt å være relativt svakt under kassittenes lange styre, og tilbrakte lange perioder under assyrisk og elamittisk dominans og innblanding. Kassittene ble snart «babylonisert», men kassittenes styre medførte en nedgang som varte i nesten et årtusen hvor Babylon ble overskygget av andre nasjoner.<ref name="livius"/>

«Sjølandsdynastiet» i det sørlige Mesopotamia forble uavhengig av Babylonia og var i likhet med Assyria underlagt innfødte akkadisktalende folk. Ulamburiasj klarte å angripe det og erobret deler av landet fra ''Ea-gamil'', en konge med et utpreget sumerisk navn, rundt 1450 f.Kr., hvorpå denne flyktet til sine allierte i Elam. Sjølandsdynastiets region forble fortsatt uavhengig, og kassittkongene ser ut til å ikke ha klart å endelig erobre den. Ulamburiasj begynte å inngå traktater med oldtidens Egypt, som da regjerte i det sørlige Kanaan, og Assyria i nord. Agum III aksjonerte også mot Sjølandsdynastiet,<ref>Brinkman, J.A. (1976): «Agum», ''Materials for the Study of Kassite History, Vol. I (MSKH I)''. Oriental Institute of the University of Chicago; s. 98–99.</ref> og erobret til slutt helt sør i Mesopotamia for Babylon, og ødela hovedstaden Dur-Enlil i prosessen. Derfra strakte Agum III seg lenger sør, og invaderte de østlige områdene av [[Den arabiske halvøy]], og erobret den før-arabiske, [[Østsemittiske språk|østsemittisktalende]] riket [[Dilmun]] (i det moderne [[Bahrain]]). Landet var en viktig del av handelsruten mellom Mesopotamia og [[Induskulturen]].<ref> Eidema, Jesper; Højlund, Flemming (1993): «Trade or diplomacy? Assyria and Dilmun in the eighteenth century BC», ''World Archaeology''. '''24''' (3), s. 441–448. doi:[https://doi.org/10.1080%2F00438243.1993.9980218 10.1080/00438243.1993.9980218].</ref>
<ref>Larson, Curtis E. (1983): [https://archive.org/details/lifelanduseon00curt/page/50 ''Life and land use on the Bahrain Islands: The geoarcheology of an ancient society'']. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-46905-8; s. 50–51.</ref>

Den nordlige delen av Mesopotamia var dominert av [[Mitanni]]riket, en [[hurrittisk språk|hurrittisktalende]] stat i nordlige [[Syria]] og sørøstlige [[Anatolia]].<ref>Shaw, Ian; Jameson, Robert (15. april 2008): [https://books.google.com/books?id=8HKDtlPuM2oC&pg=PA402 ''A Dictionary of Archaeology'']. John Wiley & Sons. ISBN 978-0-470-75196-1; s. 402.</ref> Da [[hettittene]] og [[Assyria|assyrerne]] forente sine militære styrker mot dem fikk mitanniene en nedgang. Deretter ble det mellomassyriske riket (det tredje stadiet av Assyria) mektige, og herskerne i Babylonia måtte underkaste seg krav fra assyriske konger som [[Salmanassar I]] og [[Tukulti-Ninurta I]]. Sistnevnte, en første som tok tittelen «konge av konger»,<ref>[http://melammu-project.eu/database/gen_html/a0000720.html «King of kings in Media and Urartu»], ''Melammu-project.eu''</ref><ref>[https://odbu.org/topic/ot248-01-behind-king-of-kings/ «Behind | King of Kings»], ''Our Daily Bread University''</ref> erobret Babylon og stjal kultstatuen av [[Marduk]].<ref name="livius"/> Okkupasjonen av Babylonia og gudens eksil varte ikke lenge. En annen lokal makt var [[Elam]]. På det tolvte århundre f.Kr. plyndret dets hærer Babylon. De tok ikke bare Marduk, men plyndret blant mange andre ting også den berømte stelaen med ''[[Hammurabis lover]]'' som siden ble gravd ut i Elams hovedstad [[Susa]].<ref name="livius"/>

Til tross for tap av territorium, generell militær svakhet og tydelig reduksjon i leseferdighet og kultur, var kassittdynastiet det lengstlevende dynastiet i Babylon, som varte til 1155 f.Kr., da Babylon ble erobret av Shutruk-Nakhunte av Elam, og gjenerobret noen få år senere av [[Nebukadnesar I]] (1124–1103 f.Kr.), den mest kjente herskeren som drev krig mot elamittene og fordrev dem fra babylonsk territorium, invaderte selve Elam, plyndret elamittenes hovedstad Susa og gjenopprettet den hellige statuen av Marduk som ble fraktet vekk fra Babylon under kassittenes fall.<ref>Nielsen, John (2012): [https://www.academia.edu/21927092 «Nebuchadnezzar I's Eastern Front»], ''The Ancient Near East in the 12th-10th Centuries BCE: Culture and History'', AOAT. '''392''', s. 401–411.</ref> Kort tid etter ble kongen av Elam myrdet og riket hans gikk i oppløsning i borgerkrig som del av systemoppløsningene under [[Bronsealderens sammenbrudd|den større kollapsen i sen bronsealder]].<ref>[https://www.unseenhistories.com/fall-of-civilizations-paul-cooper-excerpt «The Late Bronze Age Collapse: One of history’s great mysteries»], ''Unseen Histories''</ref>

På 1100-tallet f.Kr. infiltrerte [[arameere]] Babylonia, og de sentrale myndighet forsvant en stund. Byene ble selvstendige igjen. Det er noe få indikasjoner som tyder på at landet ikke var i stand til å betale for skriftlærde. Dette er ikke ulikt situasjonen i Assyria, som led av tilbakegang etter myndigheten til [[Tiglat-Pileser I]] (1114-1076 f.Kr.) da Assyria den ledende statsmakten i vestlige Asia, eller de mer vestlige delene av den antikke verden, hvor århundrene mellom 1100 og 800 f.Kr. ofte kalles «det mørke tidsalder», som følge av [[bronsealderens sammenbrudd]].<ref name="livius"/> Babylonia fikk snart å lide av ytterligere gjentatte inngrep fra vestsemittiske [[Nomade|nomadiske folk]] som migrerte fra Levanten under bronsealderens kollaps, og i løpet av 1000-tallet f.Kr. ble store deler av den babylonske landsbygda tilegnet og okkupert av disse nyankomne arameerne og suteerne. Arameere bosatte seg store deler av landsbygda i det østlige og sentrale Babylonia og suteerne i de vestlige ørkenene, mens de svake babylonske kongene ikke var i stand til å stoppe disse migrasjonene.

==== Assyrisk styre, 911–619 f.Kr. ====
[[Fil:Assiri, regno di sennacherib, prisma a sei facce con iscrizione sulle 8 campagne militari del sovrano, 704-681 ac ca. 02.jpg|thumb|upright|Prisme fra [[Sankerib]] (705–681 f.Kr.), som inneholder opptegnelser om hans militære kriger, som kulminerte med Babylons ødeleggelse. Utstilt på [[University of Chicago Oriental Institute|Chicago Oriental Institute]].]]

Babylonia forble i en tilstand av kaos da 900-tallet f.Kr. nærmet seg slutten. En ytterligere migrasjon av nomader fra Levanten skjedde på begynnelsen av 900-tallet f.Kr. med ankomsten av [[Kaldea|kaldeerne]], et annet nomadisk [[Nordvestsemittiske språk|nordvestsemittisk-talende]] folk beskrevet i assyriske annaler som «Kaldu».<ref>Vlaardingerbroek, H.M. (2014): [https://research.vu.nl/ws/portalfiles/portal/42132706/hoofdstuk+2.+Assyrians%2C+Babylonians%2C+Chaldeans.pdf «Mesopotamia in Greek and Biblical Perceptions: Idiosyncrasies and Distortions»] (PDF), VU Research Portal, Amsterdam.</ref> Kaldeerne slo seg ned helt sørøst i Babylonia, og sluttet seg til de allerede lenge bevarte arameerne og suteerne. I 850 f.Kr. hadde de migrerende kaldeerne etablert et lite territorium i det ekstreme sørøst i Mesopotamia. Forholdet mellom babylonerne, som allerede hadde assimilert amorittene og kasittene, og de nye inntrengerne var først fiendtlige, men kaldeerne ble stadig mer «babylonisert».<ref name="livius"/>

Assyrerne var de første som kom seg etter resesjonen. Under kong Asurnasirpal II (883-859 f.Kr.) begynte imperiet deres å vokse igjen, og denne utvidelsen fortsatte under hans etterfølgeres regjeringstid. En av de store utfordringene var integreringen av Babylonia, som var Assyrias tvillingkultur og for høyt aktet til å bli redusert til status som provins. [[Tiglat-Pileser III]] (744-727 f.Kr.) søkte en løsning i et «dobbelt monarki»: han forente de to landene i en personlig union.<ref name="livius"/>

Det var i denne perioden at [[Arameisk|øst-arameisk]] ble innført av assyrerne som ''[[lingua franca]]'' (fellesspråk) i [[det ny-assyriske rike]]t, og det ble fortsatt snakket (av assyrere og mandeere) mesopotamisk-arameisk begynte sakte å legge over og erstatte [[akkadisk]] som talespråket til den generelle befolkningen i både Assyria og Babylonia.

[[Marduk-apla-iddina II]] (omtalt i Det gamle testamentet som «Merodak-Baladan»),<ref>Nettbibelen: [https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/2KI/2KI.20?verse=2KI.20.12 ''Andre Kongebok'' 20:12]; [https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/ISA/ISA.39?verse=ISA.39.1 ''Jesaja'' 39:1]</ref> en kaldeisk ''malka'' (høvding) helt sørøst i Mesopotamia, utløste deretter opprør mot assyrisk herredømme, sterkt støttet av Elam. Marduk-apla-iddina klarte å ta selve tronen i Babylon mellom 721 og 710 f.Kr., mens den assyriske kongen [[Sargon II]] (722–705 f.Kr.) ellers var opptatt av å beseire [[Skytia|skyterne]] og [[Kimmeriere|kimmererne ]]som hadde angrepet Assyrias [[Persia|persiske]] og [[Media (region)|mediske]] vasallriker i antikkens Iran. Marduk-apla-iddina II ble til slutt beseiret og kastet ut av Sargon II av Assyria, og flyktet til sine beskyttere i Elam. Sargon II ble deretter erklært konge i Babylon i 710 av innbyggerne i byen og han tilbrakte de neste tre årene i Babylon, i Marduk-apla-iddinas palass.<ref>Van Der Spek, Robartus (1977): [https://www.academia.edu/857590 «The struggle of king Sargon II of Assyria against the Chaldaean Merodach-Baladan (710-707 B.C.)»], ''JEOL''. '''25''', s. 57.</ref>

==== Ødeleggelsen av Babylon ====
[[Sanherib]] (705–681 f.Kr.) etterfulgte Sargon II, og etter å ha regjert direkte en stund, plasserte han sønnen Ashur-nadin-shumi på tronen. Imidlertid fortsatte Merodach-Baladan og hans elamittbeskyttere å agitere mot assyrisk styre uten hell. Nergal-ushezib, en elamitt adelsmann, myrdet den assyriske prinsen og tok selv kortvarig tronen. Dette førte til at den rasende assyriske kongen Sankerib invaderte og underkuer Elam og plyndret Babylon, ødela regionen og i stor grad ødela byen. Han gjorde [[Nineve]] til Assyrias hovedstad og satte i gang enorme byggeplaner. Mens han ba til til sin personlige gud Nisrok i [[Nineve]] i 681 f.Kr., ble Sankerib myrdet av sine egne sønner i en hoffkonspirasjon.<ref>Radner, Karen (2003): [https://repositorio.uam.es/handle/10486/3476 «The Trials of Esarhaddon: The Conspiracy of 670 BC»], ''ISIMU: Revista sobre Oriente Próximo y Egipto en la antigüedad''. '''6''', s. 166.</ref> Den nye assyriske kongen [[Asarhaddon]] (681–669 f.Kr.) plasserte en marionettkonge Marduk-zakir-shumi II på tronen i Babylon. Marduk-apla-iddina kom imidlertid tilbake fra eksil i Elam, og avsatte Marduk-zakir-shumi,<ref>Beaulieu, Paul-Alain (2018): [https://books.google.com/books?id=rEJRDwAAQBAJ ''A History of Babylon, 2200 BC - AD 75'']. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-4051-8899-9; s. 195.</ref> hvorpå Asarhaddon ble tvunget til å angripe og beseire ham. Marduk-apla-iddina flyktet nok en gang til sine herrer i Elam, hvor han døde i eksil i 694 f.Kr.<ref>[https://www.jewishvirtuallibrary.org/merodach-baladan «Merodach-Baladan»], ''Jewish Virtual Library''</ref>

Asarhaddon styrte Babylon personlig, gjenoppbygde byen fullstendig, og brakte foryngelse og fred til regionen. Etter hans død, og i et forsøk på å opprettholde harmoni i sitt enorme imperium, hadde han innsatt sin eldste sønn Shamash-shum-ukin som en underordnet konge i Babylon, og hans yngste, den høyt utdannede [[Asurbanipal]] (669–627 f.Kr.), i den høyere posisjonen som konge av Assyria og overherre over Shamash-shum-ukin. Kultstatuen av Babylons beskytter Marduk ble igjen sendt tilbake til Babylon i 668 f.Kr. ved Šamaš-šuma-ukins kroning, etter å ha blitt stjålet fra byen av bestefaren Sanherib tjue år tidligere.<ref>Ahmed, Sami Said (2018): [https://books.google.com/books?id=ibF6DwAAQBAJ&q=Sin-apla-iddina ''Southern Mesopotamia in the time of Ashurbanipal'']. Walter de Gruyter GmbH & Co KG. ISBN 978-3111033587; s. 8.</ref>

[[Fil:Babylonian prisoners under Assyrian guard, reign of Ashurbanipal 668-630 BCE, Nineveh, ME 124788.jpg|thumb|upright=2|Babylonske fanger overvåket av en assyrisk vakt under styret til [[Asurbanipal]] 668–630 f.Kr., Nineve, [[British Museum]] ME 124788]]

Etter flere tiår underlagt sin bror Asurbanipal er erklærte Shamash-shum-ukin at byen den assyriske byen Nineve ikke lenger skulle være hovedstad i det enorme imperiet, men tvert imot hans egen by Babylon. Det innebar et veldig opprør mot sin bror overkongen og Shamash-shum-ukin ledet en mektig koalisjon av folk og stater som også var harme mot assyrisk underkastelse og styre: Elam, persere, [[medere]], babylonere, kaldeere og suteere i det sørlige Mesopotamia, arameerne fra Levanten og sørvest-Mesopotamia, araberne og [[Dilmun|dilmunittene]] på [[den arabiske halvøy]] og [[kanaan]]eere og [[Fønikia|fønikere]] i [[Midtøsten]]. Det var dog ikke så organisert og samordnet som det kan synes og etter en bitter kamp ble Babylon igjen plyndret og dets allierte beseiret en etter en. Shamash-shum-ukim selv ble drept i prosessen. Elam ble ødelagt en gang for alle, og babylonere, persere, kaldeere, arabere, medere, elamittene, arameere, suteere og kanaaneere ble med massiv vold underkuet mens assyriske soldater påførte en brutal hevn på de opprørske folkene. En assyrisk guvernør ved navn [[Kandalanu]] ble satt på tronen i Babylon for å regjere på vegne av den assyriske kongen.<ref>Ahmed, Sami Said (1968): [https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/9783111396170-007/pdf?licenseType=restricted ''V. Kandalanu in Babylon and Bel-ibni, Governor of the Sea Land''], DeGruyter, DOI:[https://doi.org/10.1515/9783111396170-007 10.1515/9783111396170-007]</ref><ref name="Roux"/> Ved Ashurbanipals død i 627 f.Kr. ble sønnen [[Asuretelillani|Ashur-etil-ilani]] (627–623 f.Kr.) hersker over Babylon og Assyria.<ref>Leick, Gwendolyn (2002): [https://books.google.com/books?id=nAGFAgAAQBAJ&q=%22Ashur-etel-ilani%22&pg=PA28 ''Who's Who in the Ancient Near East'']. Routledge. ISBN 978-0415132312.</ref>

Imidlertid havnet Assyria snart i en rekke brutale indre borgerkriger som skulle forårsake imperiets undergang. Ashur-etil-ilani ble avsatt av en av sine egne generaler, kalt Sin-shumu-lishir i 623 f.Kr., som også plasserte seg selv som konge i Babylon.<ref>Da-Riva, Rocío (2001): «Sippar in the Reign of Sîn-šum-līšir (626 BC)», ''Altorientalische Forschungen'' '''28'''(1), s. 40-64.</ref> Etter bare ett år på tronen midt i en kontinuerlig borgerkrig, avsatte Sinsharisjkun (622–612 f.Kr.) ham som hersker over Assyria og Babylonia i 622 f.Kr. Imidlertid ble også han plaget av konstant utholdende borgerkrig i det assyriske hjertelandet. Babylonia utnyttet dette og gjorde opprør under Nabopolassar, en tidligere ukjent ''malka'' (høvding) av muligens kaldeerne, som hadde bosatt seg i det sørøstlige Mesopotamia ca. 850 f.Kr.

Det var under Sin-shar-ishkuns regjeringstid at Assyrias enorme imperium begynte å gå i oppløsning, og mange av dets tidligere undersåtter folk sluttet å betale skatte. Nabopolassara opprør kom på et beleilig tidspunkt da riket allerede var plaget av politisk ustabilitet. Selv om stridene skiftet dramatisk fram og tilbake flere ganger, klarte Nabopolassar å slå assyrerne ut av Babylonia etter nesten ti år med kamp. Påfølgende kriger var ment å hindre muligheten for en assyrisk militær kampanje rettet mot Babylonia gjennom å sikre grensen, men intervensjonen fra [[medere]]s østlige rike under [[Kyaxares]] i Nabopolassars favør endret krigens mål og utfall. Selv om det i utgangspunktet kun var rettet mot å gjenopprette og sikre [[Babylonia]]s uavhengighet, førte Nabopolassars opprør mot [[Det nyassyriske rike]], som hadde styrt Babylonia i mer enn et århundre, til slutt til fullstendig ødeleggelse av det assyriske riket og framveksten av det nybabylonske riket i dets sted.<ref name="Bedford">Bedford, Peter R. (2016): [https://brill.com/view/book/edcoll/9789004330184/B9789004330184_005.xml «Assyria's Demise as Recompense: A Note on Narratives of Resistance in Babylonia and Judah»], Collins, John J.; Manning, J.G., red.: ''Revolt and Resistance in the Ancient Classical World and the Near East: In the Crucible of Empire''. Brill Publishers. ISBN 978-9004330184; s. 56.</ref>