Redigerer Aurelianus (avsnitt)

=== Militær karriere ===
Det er vanligvis akseptert at Aurelianus antagelig gikk inn i hæren i [[235]] da han var omtrent tjue år gammel.<ref name="Watson1" /> Det er også antatt at da han kom fra de nedre sosial lag i samfunnet, om enn en [[romersk borger]],<ref>Hadde Aurelianus' familie tildelt rettigheter ved ''[[Constitutio Antoniniana]]'' (212 e.Kr.), ville hans [[Tria nomina|''nomen'']] (slektsnavn) ha vært «Aurelius».</ref> ville han ha blitt listet i rangen av en legionær. Idiosynkratisk har Saunders antydet at hans karriere kan lettere bli forstått om det er antatt at hans familie hadde opphav hos romerske bosettere med en tradisjon av militærtjeneste og at han bli listet som [[Ridder (romersk)|''equites'']], kavalerist og av høyere rang i det romerske samfunn (lavadel).<ref>Saunders (1992): ''A biography of the Emperor Aurelian'', s. 109.</ref> Det ville ha åpnet opp for ham ''tres militia'', de tre gradene for en militær karriere som ''equites'', en av veiene til en høyere posisjon i den keiserlige tjeneste.<ref>Tres militia var: (I) praefektur som en [[Kohort (avdeling)|kohort]] i kavaleriet; (ii) tribunat av legionær kohort; og (iii) prefektur av en [[Ala (militærenhet)|ala]] i hjelpekavaleriet.</ref> Det kunne være en raskere rute for militær stigning i gradene til senioroffiser, om enn ikke nødvendigvis mindre strevsom. Imidlertid er Saunders' antagelse at Aurelianus' tidlige karriere er ikke støttet av andre bevis enn hans ''nomen'' (slektsnavn) som kan indikere bosetter av italiensk avstamming. Aurelianus' forfremmelser til stadig høyere rang kan lettest bli forstått om han ikke begynte helt fra bunnen.

Hva enn hans bakgrunn var må Aurelianus bestemt ha skaffet seg et solid omdømme for militær dyktighet i løpet av de urolige tiårene på midten av århundret. De prestasjoner som er fortalt om i historieverket ''[[Historia Augusta]]'' i partiet ''Uita Divi Aureliani'' er ikke støttet av andre uavhengige kilder, selv om de ikke er umulige i seg selv, og minst en av disse er beviselig ren diktning av forfatteren.<ref>Eksempelvis, ''Uita Divi Aureliani paras'' 5.5-6, 6.3-5, og 7.1-2. Om han faktisk var tribun av en legion som antydet i 7.1-2, kan de ikke ha vært med Legio VII Gallicana ettersom denne enheten har aldri eksistert.</ref> Han var imidlertid assosiert med [[Gallienus]]' kavaleri, i henhold til en mer historisk pålitelig sammenheng, og framhevet seg selv som en utmerket offiser i elitekorpset som han synes å ha vært dens kommandant.<ref>Saunders (1992): ''A biography of the Emperor Aurelian'', s. 129-130.</ref>

==== Tjeneste under Gallienus ====
[[Fil:Gallienus bust.jpg|thumb|175px|Byste av Gallienus.]]
Hans suksess som kavalerikommandant gjorde ham til sist til et medlem av keiser [[Gallienus]]' følge. I [[268]] deltok Aurelianus og hans kavaleri i general [[Claudius II|Marcus Aurelius Claudius]]' seier over goterne i [[slaget ved Naissus]].<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 41</ref> Senere det samme året reiste Gallienus til [[Italia]] og bekjempet [[Aureolus]], hans tidligere general og nå usurpator for keisertronen. Han fordrev Aureolus tilbake til [[Milano|Mediolanum]] hvor han beseiret opprøreren i byen. Imidlertid midt under beleiringen ble Gallienus myrdet. En kilde hevder at Aurelianus, som var til stede ved beleiringen, deltok og plausibelt støttet Claudius i å bli den neste keiseren.<ref>Aurelius Victor, xxxiii,21. Andre kilder nevner ikke Aurelianus blant de som sammensverget mot Gallienus.</ref>

Aurelianus var gift med en kvinne ved navn Ulpia Severina og som ellers er lite kjent. Som Aurelianus selv var hun fra Dakia.<ref name="generell">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century''</ref> Det er kjent at de hadde en datter sammen.<ref name="re">Körner, Christian (23. desember 2008): [http://www.roman-emperors.org/aurelian.htm «Aurelian (A.D. 270–275)»] i: ''De Imperatoribus Romanis: An Online Encyclopedia of Roman Rulers and Their Families''. Arkivert fra [http://web.archive.org/web/20101202042214/http://www.roman-emperors.org/aurelian.htm originalen] den 2. desember 2010.</ref>

==== Tjeneste under Claudius ====
[[Fil:Busto_di_Claudio_II_il_Gotico,_Brescia,_Santa_Giulia.jpg|thumb|175px|left|Bronse byste av Keiser Aurelianus]]
Claudius ble utropt som keiser av sine soldater utenfor Mediolanum. Den nye keiseren beordret umiddelbart [[det romerske senatet]] om å guddommeliggjøre Gallienus.<ref name="Watson42">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 42</ref> Deretter forsøkte han å distansere seg fra de som var direkte ansvarlig for mordet på den forrige keiseren og beordret dem henrettet.<ref name="Watson42" /> Aureolus var fortsatt beseiret innenfor Mediolanum og forsøkte å få til en forsoning med den nye keiseren, men Claudius hadde ingen sympati med en rival og fikk ham drept. En kilde har blandet inn Aurelianus i denne handlingen, kanskje til og med selv ha vært den som signerte ordren for drapet på Aureolus.<ref name="Watson42" />

I løpet av Claudius' keisertid ble Aurelianus raskt forfremmet: han ble gitt kommandoen av en elitestyrke av kavalerister fra [[Dalmatia]], og ble snart forfremmet til ''Magister equitum'', effektivt øverstkommanderende av hæren etter keiseren, noe som var Claudius' egen posisjon før han ble keiser.<ref name="Watson42" /> Krigen mot Aureolus og konsentrasjonen av styrker i Italia gjorde det mulig for [[alamannerne]] å bryte gjennom grensen ''Limes Germanicus'' ved øvre [[Donau]]. De marsjerte gjennom [[Raetia]] og [[Alpene]] uten hindringer og gikk inn i Italia mens de plyndret og herjet områdene. Tidlig i 269 marsjerte keiser Claudius og Aurelianus nordover for å møte trusselen. Alamannerne ble grundig beseiret i slaget ved innsjøen Benacus (breddene av [[Gardasjøen]]).<ref name="watson43"/>

Mens de fortsatt var opptatt med den beseirede fienden kom det nyheter fra [[Balkan]] som fortalte om angrep i stor skala fra [[herulere]], gotere, [[gepidene]] og bastarnere.<ref name="watson43">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 43</ref> Claudius sendte umiddelbart Aurelianus til Balkan for å ta seg av invasjonen så best han kunne inntil Claudius kunne komme etter med hovedhæren.<ref name="watson44">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 44</ref> Goterne beleiret [[Thessaloniki]] da de hørte at keiser Claudius nærmet seg. Det fikk dem til å oppgi beleiringen og isteden drive herjinger i nordøstlige [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]]. Aurelianus avbrøt goterne med kavaleriet og beseiret dem i en rekke mindre sammenstøt, og drept etter sigende så mange som tre tusen av fienden.<ref name="watson44" /> Han fortsatte med å plage motstanderne og fordrev dem nordover mot [[Moesia|Øvre Moesia]] hvor keiser Claudius hadde samlet hovedhæren. Det påfølgende slaget ble ikke avgjørende; framdriften til goterne ble stoppet opp, men romernes tap var store.<ref name="watson44" />

Claudius kunne ikke risikere ytterligere et slag og førte deretter en rekke bakhold og drepte etter sigende tusenvis, men flertallet goterne slapp unna og begynte å trekke seg sørover den samme veien de hadde ankommet. For resten av året drev Aurelianus med å plage fienden med kavaleriet.<ref name="watson45">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 45</ref> Strandet på romersk territorium begynte mangelen på forsyninger å prege goterne. Aurelianus merket fiendens desperasjon og angrep dem med full styrke, drepte mange og drev resten vestover mot [[Trakia]].<ref name="watson45" /> Da vinteren satte inn trakk goterne seg tilbake til Haemus Mons ([[Balkanfjellene]]), men kun for å omringet og fanget inne. De harde forholdene forverret deres knappe matsituasjon, men romerne undervurderte goterne. Vaktholdet var ikke godt nok og goterne brøt gjennom deres linjer og unnslapp. Tilsynelatende hadde keiser Claudius ikke tatt hensyn til råd, kanskje fra Aurelianus, og holdt tilbake kavaleriet og satt kun inn infanteriet for å forhindret utbruddet.

Goterne drepte mange i det møtende infanteriet og ble kun forhindret fra å drepe dem alle da Aurelianus til sist angrep med kavaleriet. Goterne greide likevel å slippe unna og fortsatte deres marsj gjennom Trakia.<ref name="watson45" /> Den romerske hæren fortsatte med å følge etter goterne i løpet av våren og sommeren 270. I mellomtiden brøt en [[pest]] ut i Balkanområdet og drepte mange på begge sider. Keiser Claudius ble syk på marsjen til kamphandlingene og trakk seg tilbake til sitt regionale hovedkvarter i Sirmium. Aurelianus ble overlatt ansvaret for videre angrep mot goterne.<ref name="watson45" /> Han benyttet kavaleriet med stor dyktighet, brøt goterne ned i mindre grupper som var lettere å forholde seg til og ved slutten av sommeren var goterne beseiret. De overlevende fikk fratatt sine våpen, enten oppbevart som fanger eller bosatt som bønder i grenseregionene.<ref name="watson45" /> Aurelianus fikk ingen tid til feire seieren. I slutten av august kom det nyheter fra Sirmium at keiser Claudius hadde dødd.<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 46</ref>

==== Opposisjon til Quintillus ====
Da Claudius var død grep hans bror [[Quintillus]] makten med støtte fra det romerske senatet. Med en handling typisk for [[krisen i det tredje århundret]], nektet hæren å anerkjenne den nye keiseren og fortrakk å støtte en av sine egne kommandanter. Aurelianus ble utropt til keiser i september [[270]] i Sirmium. Aurelianus beseiret Quintillus' hær og ble anerkjent som keiser av senatet etter Quintillus' død. Påstanden at Aurelianus ble valgt som keiser av Claudius på sin dødsleie<ref>Zosimus: ''Historia Nova''</ref> kan bli avvist som [[propaganda]], men uansett plasserte Aurelianus senere, antagelig i 272, sin egen ''dies imperii''<ref>[http://referenceworks.brillonline.com/entries/brill-s-new-pauly/dies-imperii-e12221180?s.num=78&s.start=60 ''Dies imperii''], Brill’s New Pauly</ref> på dagen av Claudius' død, således klart hevde at Quintillus var en usurpator.<ref name="re" />

Da hans maktbase var sikret, vendte Aurelianus seg mot Romas fremste problemer — å gjenerobre de store områder som var gått tapt i løpet av de to siste tiårene og reformere ''res publica''.