Redigerer Augustin av Canterbury (avsnitt)

== Ytterligere arbeid ==
[[Fil:Aethelberht of Kent sculpture on Canterbury Cathedral.jpg|thumb|upright|En forestilling av [[Æthelbert av Kent]] i en statue ved [[Canterburykatedralen]].]]

I 604 grunnla Augustin ytterligere to bispedømmer i England. To menn som hadde kommet til øya sammen med ham i 601 ble innviet, [[Mellitus av Canterbury|Mellitus]] som den første biskop av London og [[Justus av Canterbury|Justus]] som biskop av [[Rochester (Kent)|Rochester]] i Kent.<ref name="Hindley_33–36"/><ref>Hayward (2001), s. 267–268</ref><ref> Lapidge (2001), s. 305–306</ref> Beda har skrevet at Augustin, med hjelp av kongen, «gjenopprettet» en kirke bygget av romerske kristne i Canterbury.<ref name="Brooks_50">Brooks (1984, s. 50</ref>{{efn| Selve latinen er fra kapittel 33, bok 1 av Beda, og en nettversjon er [http://www.thelatinlibrary.com/bede/bede1.shtml#33 her]. Den aktuelle setningen er «''AT Augustinus, ubi in regia ciuitate sedem
 episcopalem, ut praediximus, accepit, recuperauit in ea, regio fultus adminiculo, ecclesiam, quam inibi antiquo Romanorum fidelium opere factam fuisse didicerat, et eam et Sal nomine sanisciti nostri Iesu Christi sacrauit, atque ibidem sibi habitationem statuit et cunctis successoribus suis.''»<ref> [http://www.thelatinlibrary.com/bede/bede1.shtml#33 «Historiam Ecclesiasticam Gentis Anglorum: Liber Primus»], ''The Latin Library''. Ad Fontes Academy. Arkivert fra [https://web.archive.org/web/20080317064020/http://www.thelatinlibrary.com/bede/bede1.shtml originalen] 17. mars 2008.</ref> Det latinske ordet ''recuperauit'' kan oversettes enten «reparert» eller «gjenopprettet». Sherley-Price oversetter setningen som «Having been granted his episcopal see in the royal capital, as already recorded, Augustine proceeded with the king's help to repair a church he was informed had been built long ago by Roman Christians» (Etter å ha fått sitt bispesete i den kongelige hovedstaden, som allerede nedtegnet, fortsatte Augustin med kongens hjelp for å reparere en kirke han ble informert om hadde blitt bygget for lenge siden av romerske kristne.<ref>Beda (1988), s. 91</ref>}} Det er ikke klart om Beda mente at Augustin gjenoppbygde kirken eller at Augustin bare gjeninnviet en bygning som hadde blitt brukt til hedensk tilbedelse. Arkeologiske bevis ser ut til å støtte sistnevnte tolkning; i 1973 ble restene av en bygning med gangskip fra den romersk-britiske perioden avdekket like sør for den nåværende katedralen i Canterbury.<ref>Lapidge (2001), s. 305–306</ref> Historikeren Ian Wood har hevdet at eksistensen av ''Libellus responsionum'' peker på mer kontakt mellom Augustin og de innfødte kristne ettersom temaene som dekkes i verket ikke er begrenset til omvendelse fra hedenskap, men også omhandlet relasjoner mellom ulike stiler av kristendom.<ref>Wood (1994), s. 170</ref>

Augustin klarte ikke å utvide sin autoritet til de kristne i [[Wales]] og [[Dumnonia]] i vest. Gregor hadde bestemt at disse kristne skulle underkaste seg Augustin og at biskopene deres skulle adlyde ham,<ref>Mayr-Harting (1991), s. 70–72</ref> tilsynelatende i troen på at flere av den romerske statlige og kirkelige organisasjonen overlevde på de britiske øyer enn hva som faktisk var tilfelle.<ref>Yorke (2006), s. 118</ref> Ifølge fortellingen til Beda var de innfødte i disse regionene svært usikre på Augusti, og deres mistanke ble forsterket av en diplomatisk feilvurdering fra Augustins side.<ref name="Stenton_110–111">Stenton (1971), s. 110–111</ref> I 603 innkalte Augustin og Æthelbert de britiske biskopene til et møte sør for elven [[Severn]]. Disse gjestene trakk seg tidlig tilbake for å konferere med folket sitt,<ref name="Hindley_110–111">Hindley (2006), s. 8–9</ref> som ifølge Beda rådet dem til å vurdere Augustin basert på respekten han viste på deres neste møte. Da Augustin ikke klarte å reise seg fra setet ved inngangen til de britiske biskopene,<ref>Bede (1988), s. 100–103</ref> nektet de å anerkjenne ham som deres erkebiskop. <ref name="Hindley_110–111"/><ref name="Mayr-Harting_72–73">Mayr-Harting (1963), s. 72–73</ref> Det var imidlertid store forskjeller mellom Augustin og den keltiske kirken som kanskje spilte en mer betydelig rolle i å forhindre en avtale. Det dreide seg om [[tonsur]]en, helligholdelsen av påsken og praktiske og dypt forankrede forskjeller i tilnærming til [[askese]], [[misjon]]sarbeid og hvordan kirken selv var organisert.<ref name="Stenton_110–111"/> Noen historikere mener at Augustin ikke hadde noen reell forståelse av historien og tradisjonene til den keltiske kirken, og det skadet hans forhold til biskopene deres.<ref name="Mayr-Harting_72–73"/> Det var også politiske dimensjoner involvert, ettersom Augustins innsats ble sponset av kongen i Kent, og i denne perioden utvidet kongedømmene Wessex og Mercia seg mot vest, til områder som ble holdt av waliserne.<ref>Yorke (2006), s. 119</ref>