Redigerer August von Mackensen (avsnitt)

=== Karriere ===
Han tjenestegjorde under [[den fransk-prøyssiske krig]] og [[første verdenskrig]], og regnes som en av [[Tysklands historie (1871–1918)|det tyske keiserrikets]] betydeligste generaler, med kallenavnet «den siste [[husar]]», ikke minst for sin tjeneste under første verdenskrig da han var en mann i 60-årene.<ref>[https://www.warhistoryonline.com/world-war-i/august-von-mackensen.html Todd Neikirk: «August von Mackensen: The German Field Marshal Dubbed «The Last Hussar»», ''warhistoryonline.com]</ref>

Under den fransk-prøyssiske krig tjenestegjorde han som [[løytnant]] og ble dekorert med [[Jernkorset]]. I 1890-årene tjenestegjorde han blant annet i [[generalstab]]en sammen med [[Alfred Graf von Schlieffen|Alfred ''Graf'' von Schlieffen]]. Da Schlieffen ble pensjonert i [[1906]], var von Mackensen på tale som etterfølger, men i stedet ble [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|von Moltke]] utnevnt.

von Mackensen ble [[adel|adlet]] 27. januar 1899 og tildelt adelspredikatet ''[[von]]'' som en del av navnet.
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-L19106, Doorn, Beisetzung Kaiser Wilhelm II..jpg|thumb|left|250px|Den 91-årige [[generalfeltmarskalk]]en August von Mackensen (med husarlue, sørgebind og [[marskalkstav]] i midten) og tyske militære ledere under [[bisettelse]]n av tidligere [[keiser Wilhelm II]] i slottsparken i [[Doorn]] i Nederland i juni 1941. {{Byline|''Deutsches Bundesarchiv}}]]
Etter å ha deltatt ved [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] i august 1914, ledet han den niende armé i Polen og inntok [[Łódź]] i desember. For sin innsats ved Łódź og [[Warszawa]] ble han tildelt ''[[Pour le Mérite]]'', den høyeste prøyssiske militære utmerkelsen.

I mai 1915 var han sjef for 11. armé og sto i spissen for den vellykkede offensiven ved Gorlice og Tarnow i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]]. Han ble da utnevnt til generalfeltmarskalk og tildelt [[Den sorte ørns orden]], den høyeste ridderorden i Preussen. Mackensen viste gjennom sommeren sin dyktighet i å bryte gjennom en motstanders forsvarslinjer.

I oktober 1915 overtok han kommandoen over [[sentralmaktene]]s styrker i [[Serbia]] og besatte landet. Senere ledet han kampene i [[Romania]] og ble tildelt [[Jernkorset|Jernkorsets storkors]], som den ene av fem mottakere av denne under første verdenskrig. Deretter tjenestegjorde han som militærguvernør i Romania. Etter [[București-traktaten (1918)|freden i București]] i mai 1918 fortsatte han til krigens slutt som militærguvernør, men ble [[internering|internert]] av den ungarske regjering da han etter [[Våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenstillstanden 11. november 1918]] skulle bringe hjem styrkene. Han ble holdt tilbake til november 1919.

Etter første verdenskrig gikk han av med pensjon. Selv om han var en innbitt [[monarkist]], avstod han først fra politisk virksomhet. Han endret mening i 1924 og engasjerte seg blant annet i ''[[Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten]]''.

Etter keiser Wilhelms død ble han gradvis mer betraktet som en forræder enn en krigshelt.<ref>[https://www.warhistoryonline.com/world-war-i/august-von-mackensen.html Todd Neikirk: «August von Mackensen: The German Field Marshal Dubbed «The Last Hussar»», ''warhistoryonline.com]</ref> Han støttet [[Paul von Hindenburg|general Hindenburg]] mot [[Adolf Hitler|Hitler]], men etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]] ble han en passiv støttespiller. 

Sammen med den tyske hærs tidligere øverstkommanderende, [[Kurt von Hammerstein-Equord|general von Hammerstein]], protesterte han likevel etter [[de lange knivers natt]] da kollegene [[Ferdinand von Bredow]] og [[Kurt von Schleicher]] ble myrdet i sine hjem; von Schleicher sammen med sin kone. Det er en skamplett på tysk militær at det var de to gamlingene som måtte ta på seg å få renvasket sine kolleger, inntil Hitler ble så lei maset deres at han gikk med på et hemmelig møte mellom [[NSDAP|partiledere]] og høyere offiserer i Berlin 3. januar 1935. Her innrømmet han at mordene på von Bredow og von Schleicher skyldtes «en feiltagelse», og lovet at navnene deres skulle gjeninnføres i æresrullene. Men dette ble aldri offentlig kunngjort i Tyskland; også dette godtok det tyske offiserskorps, trolig fordi de lange knivers natt i det minste hadde befridd dem for det plagsomme [[Sturmabteilung|SA]]. Men også dette var en feiltagelse, for i stedet fikk de en langt verre rival om makten, [[Schutzstaffel|SS]], utskilt fra SA og opprettet 26. juli 1935 som belønning for sin hensynsløse opptreden under de lange knivers natt året før.<ref>[[William Shirer]]: ''Det tredje rikes vekst og fall'' bind 1 (s. 246-47), Cappelens forlag, Oslo 1961</ref>

En måned før sin 95-årsdag i 1944 oppfordret den fromme [[protestant]]en von Mackensen tysk ungdom til å utvise ''Opferbereitschaft und Fanatismus'' («offervilje og [[fanatisme]]»). På selve fødselsdagen denne siste, forferdelige krigsvinteren 1944/45 fikk han besøk av en delegasjon som overbrakte Hitlers «varmeste gratulasjoner» på vegne av den samlede tyske befolkning,<ref>[https://thefirstworldwarin261weeks.wordpress.com/2015/01/31/032-august-von-mackensen-and-the-hat-with-the-skull/ ''August von Mackensen and the hat with the skull]</ref> noe som gledet ham synlig.<ref>[https://www.youtube.com/watch?v=lBvHLIeEbeE General von Mackensens 95-årsdag på ''youTube]</ref>