Redigerer August Strindberg (avsnitt)

=== Gjennombrudd ===
[[Fil:Strindberg eldh.png|miniatyr|left |[[Carl Eldh]]s statue over August Strindberg i [[Tegnérlunden]] i Stockholm]]
Teaterstykket ''[[Mäster Olof]]'', påbegynt i 1872, var et gjennombrudd i svensk drama. Det ble innsendt til en konkurranse arrangert av [[Svenska akademien]] men de likte det ikke, det ble så innlevert til [[Stockholmsoperaen|Kungliga teatern]]s direksjon, men ble heller ikke der godtatt som det var, Strindberg fikk en oppfordring om å endre stykket og komme tilbake med det. Han endret og kom tilbake fem ganger men stykket ble igjen refusert, Strindberg fikk beskjed at det var [[Nihilisme|nihilistisk]] og inneholdt [[blasfemi]]. Fem års arbeid var bortkastet og den unge forfatteren var nedbrutt. Stykket ble ikke satt opp før 1881 på Nya teatern.<ref>[[Carl Grimberg]], ''Svenska folkets underbara öden'', del IX, s. 506, P. A. Norstedt & söners förlag, 1924</ref> 

Strindbergs gjennombrudd kom i 1879 med utgivelsen av ''[[Röda rummet]]'' som skildrer hans bohemtid i Stockholm og boken gjorde Strindberg til en omtalt forfatter, med denne roman bryter [[Naturalismen]] inn i Sverige og boken var gjennombruddsverket for 1880-tallet. I de følgende årene skrev han det historiske verket ''Svenska folket i helg och söcken'', samt romanen ''[[Det nya riket|Det nya riket, satiriska skildringar från attentatens och jubelfesternas tidevarv]]'', som er et av hans mest infame verk der han gjør narr av «det officiella Sverige» i ulike situasjoner: de langtrukne debattene i [[riddarhuset]] om gjennomføringen av den nye fordelingene av representantene til [[Sveriges riksdag|riksdagen]], den oppskrudde feststemningen ved allskens innvielser av jernbaner, som alltid obligatorisk kulminerte med at kongen hevet sitt glass for den nye jernbanestasjonen, 

{{Sitat|en urgammal härd för svenskmannatrohet (Obs. alla nya järnvägsstationer äro sådana härdar). 'Efter fanfarerna och [[kungssången]] kommer turen till landshövdingen, som talar om att 'svenska folket alltid älskat sina konungar (såsom [[Erik av Pommern]], [[Albrekt av Mecklenburg]], [[Kristian II]]).' På grund av denna trohet mot sina konungar 'är svenska folket det lyckligaste i Europa (vilken lycka är så stor, att den icke kan bäras här hemma utan måste njutas i ett annat land, Amerika. Fanfarer. Om igen 'Ur svenska hjärtan'!|Det nya riket}}

I kapitlet ''Våra idealister'' og ''Om den offentliga lögnen, kanoniseringar och festtal'' pekte Strindberg ut menn innen det offentlige livet ut og dikteren diktet om deres lyter og laster, noe som førte til skandale.<ref>[[Carl Grimberg]], ''Svenska folkets underbara öden'', del IX, s. 511-512, P. A. Norstedt & söners förlag, 1924</ref> Disse verkene kritiserte stort sett alle samfunnsinstitusjoner og mange av de faglitterære forfatterne oppfattet også det som galt at en skjønnlitterær forfatter gav seg inn i genren. 

Strindberg ble så omdiskutert og kritisert at han så seg tvunget å forlate Sverige. Med sin hustru Siri von Essen (som var skuffet over å forlate landet og teateret) og sine barn sluttet ekteparet Strindberg seg i september 1883 til den skandinaviske kunstnerkolonien i [[Grez]], men bare noen uker senere flyttet de til [[Paris]] og senere til Ouchy ved [[Genfersjøen]] rett sør for [[Lausanne]] i [[Sveits]]. I 1884 skrev Strindberg i et brev fra Sveits til sin bror Axel Strindberg: «Det luktar rutten skit af Sverge ända hit ner ibland, men det skall väl ge sig!»
 
Under utenlandsoppholdet fortsatte Strindberg å skrive og publisere selvbiografiske romaner som ''[[Giftas]]'', ''Tjänstekvinnans son'' og ''En dåres försvarstal'', skuespill som ''Fadren'' og ''Fröken Julie'', samt samfunnskritiske romaner som ''Utopier i verkligheten''. Første delen av novellesamlingen ''Giftas'' ledet til tiltale for blasfemi; rettssaken benevnes vanligvis som ''[[Giftas|Giftas-prosessen]]''. Strindberg ble frikjent men striden rundt boken ble en stor psykisk belastning og han mente etter dette at han ble forfulgt. 

Etter frifinnelsen kritiserte han [[Svenska akademien]] som ble stiftet av [[Gustav III]] og som han anså besto av amatører. Svenska akademiens faste sekretær [[Carl David af Wirsén]] var kritiker av Strindberg. Strindberg ville også hevnes på [[Oscar II]] og kongehuset som hadde hatt en ledende rolle i Giftasprosessen. Kongen ville at Strindbergs verk skulle forbys. Strindberg ble utenlands til 1889. I løpet av den tiden hadde hans ekteskap blitt stadig dårligere, hvilket uten tvil fikk betydning for utformingen av kvinneportrettene i hans litterære arbeid. {{Sitat|Nu har jag piskat henne så att hon blifvit en samvetsgrann mor, och nu vågar jag lemna barnen åt henne, sedan jag afskedat pigan, med vilken hon supit och horat!|Strindberg i et brev til [[Edvard Brandes]] i 1888}} 

Strindberg tilbrakte mange sommere på [[Kymmendö]] i [[Stockholms skjærgård]] og skrev mye om skjærgårdboernes liv: ''[[Hemsöborna]]'' 1887, en av hans letteste romaner som ble skrevet i bayerske [[Lindau]], [[Tyskland]] i en dyp krise, i et brev fra 1887 nevner han dette: «Men jag kände, att något var brustet i mig och fattas snart af den öfvertygelsen att jag var sinnessjuk. Ser min omgifning, mina vänner behandla mig som en dåre eller ett sjukt barn.», ''[[Skärkarlsliv]]'' 1888 og [[övermänniska|övermänniskoromanen]] ''[[I havsbandet]]'' 1890. Motiv fra skjærgården forekommer i mange av de malerier Strindberg gjorde – symbolladede verk i impresjonistisk stil. Etter at Strindberg hadde skrevet den utleverende romanen ''Hemsöborna'' fikk han ikke komme tilbake til Kymmendö.