Redigerer Audun Hugleiksson (avsnitt)

== Lovmann med innflytelse ==
Mellom 1269 og 1281 ble det norske og islandske lovverket kraftig reformert, og Audun Hugleiksson hadde en sentral rolle i dette arbeidet, som blant annet samlet det meste av norske lover i ett lovverk ([[Landsloven]]). [[Borgartingsloven]] ble revidert i 1269, og året etter ble [[Frostatingsloven]] lagt fram og kongerikets jurister begynte arbeidet med Landsloven.
[[Fil:Magnusgirlovene.jpg|thumb|left|Kong [[Magnus Lagabøte]] overrekker [[Landsloven]] (utsnitt fra en initial).]]
Første gang Audun Hugleiksson nevnes i kildene som sendebud for kongen, var på et rettsmøte i [[Bergen]] i 1273. Samme året fikk han sin første politiske utmerkelse da han i en alder av 33 år ble gjort til stallare av Magnus Lagabøte. Det var en ung alder for en stilling som var regnet som en av landets viktigste. I 1277 ble Gulatings-, [[Frostating]]s- og [[Eidsivatingsloven]]e for første gang samlet i et lovverk, Landsloven.

Norge var blant de første nasjonene i Europa som foretok en slik reform, og Magnus Lagabøte hadde rettskyndige som Audun Hugleiksson og Oslo-bispens sønn Tore Håkonsson Biskopsson<ref>Bjørgo, Narve: «Tore Håkonsson Biskopsson» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 6. september 2022 fra [https://nbl.snl.no/Tore_H%C3%A5konsson_Biskopsson]</ref> sittende i sitt råd.<ref>[https://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3126-2002-06-02 Jørn Øyrehagen Sunde: ''Lov, rett og rette dommar]</ref> Sentralt stod også [[kansler]]en [[Askatin]], senere [[biskop]] i Bergen. Muligens også kongens biograf [[Sturla Tordsson]], [[Snorre]]s svigersønn som dro til [[Island]] med loven som kongens [[lagmann]] i 1271.

Tidligere hadde hver del av Norge hatt sine egne lover, dvs. nedarvet juridisk tradisjon, samlet ved årlige lokale [[tingsted|ting]] med pliktig fremmøte for alle frie voksne menn. Ved lovreformene 1269-81 tiltok kongen seg retten til å gi lover, dømme og sørge for fullbyrdelsen.<ref>Yngve Nedrebø: ''Bergensposten'' (s. 9), [[statsarkivet i Bergen]], desember 2002</ref> Kirken hadde samme ønsket, og sikret seg betydelige rettigheter ved [[sættargjerden i Tunsberg]] i 1277.

I siste avsnitt i ''[[Hirdskrå]]en'' fra 1277 summerer lovskriveren opp arbeidet han hadde vært sentral i. Dette regnes som Auduns [[tekst]]: «''No, gjev oss Gud gode seder og helsebot av alt dette, så det fører til slik nytte at det vert vår herre [[Jesus Kristus]] til lov og ære, kongen vår til stønad og sømd, og oss sjølve til timeleg tarv og evig lukke. No og utan ende vere Jesus Kristus med oss alle. [[Amen]].''»<ref name=ask/> Gjennom ''Hirdskråen'', kongens og [[hird]]ens lovbok, ble en stor mengde europeiske tradisjoner innført i norsk statsstyre. Gamle norske adelstitler fikk europeiske navn; «lendmannen» ble «baron». Audun ble selv en av disse baronene med eget sete i kongens råd. Det samme året som Landsloven ble lagt fram, ble Audun hedret av kongen både som fehirde og baron. 

I et kvart århundre fungerte han som fehirde, både under Magnus Lagabøte og sønnen [[Eirik Magnusson]].<ref name=ask/> Da kong Magnus døde i 1280, gikk kongsmakten over til Eirik, men den unge kongen var bare tolv år og kom under et formynderstyre som Audun Hugleiksson var en del av, sammen med en rekke andre baroner og [[Ingeborg Eriksdatter|enkedronning Ingeborg]], datter av danskekongen [[Erik Plogpenning]]. Også da kong Eirik ble myndig, beholdt Audun en sentral rådgiverrolle.