Redigerer Atom (avsnitt)

==Historikk og utviklingen av atommodellen==
[[Fil:A_New_System_of_Chemical_Philosophy_fp.jpg|left|thumb|Forskjellige atomer og molekyler som avbildet i [[John Dalton]]s ''A New System of Chemical Philosophy'' (1808).]]
Filosofiske funderinger over materiens oppbygning går tilbake til [[Antikkens Hellas]] og tidlig [[india|indisk]] kultur omkring 450 f.kr. [[Demokrit]] framsatte teorien om at alt kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense. De minste udelelige stykkene kalte han for atomer som betød udelelig. Disse ideene gikk senere tapt og ble først gjenoppdaget nesten 2000 år senere, i forbindelse med ny interesse for naturvitenskap under [[renessansen]].

[[John Dalton]] brukte i 1803 ideen om atomet for å forklare hvorfor grunnstoffene alltid reagerer i samme forhold, og hvorfor noen gasser løses bedre i vann enn andre. Han framsatte hypotesen at hvert grunnstoff består av atomer av en fast unik type, og at disse forenes og danner sammensatte kjemiske stoffer.

I 1897 oppdaget [[Joseph John Thomson|JJ Thomson]] elektronet som et resultat av arbeid med katodestråler. Dette viste at atomet kan deles i mindre enheter. Senere oppdaget Thomson eksistensen av [[isotop]]er gjennom arbeidet med [[ioner|ioniserte]] gasser. Thomson antok at elektronene var jevnt fordelt i et atom med en utstrakt positiv ladning som gjør atomet nøytralt. Denne beskrivelsen blir vanligvis omtalt som [[Thomsons rosinbollemodell|rosinbollemodellen]] eller "plum pudding modell" på engelsk.

Men i 1909 viste [[Ernest Rutherford|Rutherfords]] [[gullfolieeksperimentet|gullfolieeksperiment]] at atomets positive ladning og størstedelen av massen trolig er samlet i en atomkjerne, og at elektronene sirkler rundt denne som planeter rundt sola. [[Rutherfords atommodell]] ble framsatt i 1911, men allerede i 1913 presenterte [[Niels Bohr]] sin [[skallmodellen|atommodell]] som innførte kvantebegrepet. Elektronene ble nå kvantifisert i klart definerte baner og kunne ikke lenger spiralisere inn og ut.

I 1926 foreslo [[Erwin Schrödinger]] at elektronene oppførte seg som bølger. Som en følge av dette viste [[Werner Heisenberg]] et år senere at det ikke er matematisk mulig å måle en partikkels tilstand (posisjon og moment) til en gitt tid helt nøyaktig. Dette [[heisenbergs uskarphetsrelasjon|usikkerhetsprinsippet]] medførte at Bohrs atommodell ble erstattet med en beskrivelse der det ikke er mulig å angi elektronenes posisjoner, kun sannsynligheten for at de befinner seg innen visse soner.

Fra tidlig på 1970-tallet har [[standardmodellen]] gitt en samlet beskrivelse av elementærpartikler og krefter på subatomært nivå. Den har gitt en rekke teoretiske forutsigelser som senere er blitt eksperimentelt verifisert med høy nøyaktighet. Teorien har imidlertid fortsatt en rekke svakheter som at den inneholder mange eksperimentelt bestemte (ikke beregnede) konstanter, og at den ikke inkluderer [[tyngdekraft|gravitasjon]].