Redigerer Athenske demokrati (avsnitt)

=== Solons reformer ===

På 500-tallet f.Kr. hadde aristokratiet politisk monopol i sådan grad at noe måtte gjøres. [[Solon]], den fremste arkont på den tiden og stamfar til Platon, ble gitt oppgaven å endre lovene til Athens beste. Det han gjorde var å redusere aristokratiets makt ved å avskaffe gjeldsslaveriet, og ved å gi vanlige borgere rett til å delta i forsamlingsmøter. Han opprettet en folkeforsamling kalt [[Ekklesia (antikkens Hellas)|''ekklesia'']] (det greske ordet for forsamling) som var åpen for alle mannlige voksne borgere som eide eiendom, og denne overtok mange av funksjonene som areopagos tidligere utøvde.<ref name="Thorley10" /> I tillegg ble det opprettet en ''rådsforsamling'' (boule) hvor 400 vanlige borgere (100 fra hver av Athens fire [[fyle|grupper]]) satt og styrte den politiske agendaen. Areopagus ble da redusert til å ha en rolle som øverste domstol. Aristoteles oppsummerte i sitt verk om Athens statsforvaltning følgende resultater av reformene: gjeldsslaveri ble opphevet og den som ble krenket kunne ta sin sak til domstolen. Begge deler fremmet fellesskapet ved at det svake og fattige flertallet fikk beskyttelse mot adelens vidtgående maktmisbruk. Rettssikkerhet ble athenernes kriterium til et sivilisert politisk system, og likhet for loven ble ansett som demokratiets grunnprinsipp.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekere i antikken'', s. 38</ref> Konsekvensen av Solons reformer ble ikke et fullverdig demokrati, men «en timokratisk forfatning, der borgerne fikk innflytelse og privilegier etter den av de fire formuesklassene de tilhørte».<ref>Andersen, Øivind: [https://snl.no/Solon "Solon" i ''Store Norske Leksikon''].</ref>

Tyrannen [[Peisistratos]] fjernet midlertidig noe av dette begynnende demokratiet, men fortsatte kampen for å redusere aristokratiets makt. Selv om Peisistratos selv tilhørte adelen, nektet han å gi aristokratiet fordeler mot bondestanden og de eiendomsløse. Det var under hans styre at adelens politiske monopol ble brutt og ikke lenger egenmektige utøvere av makt. Bondestaden kunne endelig leve trygt og ikke lenger være truet av gjeldsslaveri og vilkårlig justis. Peisistratos satt med makten i to perioder fram til sin død i 545 f.Kr. Hans sønn [[Hippias]], som etterfulgte ham som tyrann (og i den betydningen av ordet som ettertiden har gitt det), hadde ikke de samme kvaliteter, og ble fordrevet i 510 f.Kr.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekere i antikken'', s. 38-39</ref>