Redigerer Arthur Qvist (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==
Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 møtte han på Gardermoen og satte opp en styrke på 140 dragoner.<ref name="Syltevik" /> Qvist tjenestegjorde som rittmester og sjef for 2. hjulryttereskadron i Opland dragonregiment, samt som nestkommanderende for Hærens rideskole. Han overgav seg uten kamp med sin avdeling på 400 mann (hvorav 250 under ledelse av Richard Andvord) til hauptmann Spillers styrke (som returnerte fra Midtskogen<ref name="Syltevik" />) tidlig morgen 10. april. Qvist og hans avdeling ble overrumplet og hadde ikke ladd våpen da de kjørte langs [[riksvei 50 (1931-1965)|riksvei 50]] litt sør for [[Strandlykkja]].<ref name="Blindheim" />{{rp|173}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kristiansen, Egil M. | utgivelsesår = 1990 | tittel = Da tyskera kom: en beretning om det fredelige Hedemarkens møte med verdenskrigen - våren 1940 | isbn = 8290139462 | utgivelsessted = Stange | forlag = Stange historielag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010081908073 | side = }}</ref> Ifølge Syltevik var mitraljøser og ammunisjon pakket i kasser da de møtte den tysk avdelingen. De regnet med risikofri reise til nordover til Hedmark.<ref name="Syltevik" /> Han ble løslatt etter et kort fangenskap. Han hadde fullført [[Krigsskolen]]s øverste avdeling i 1917 og ble utnevnt til [[rittmester]] i 1932. Han ble oppnevnt som kommissarisk leder for Norges Rytterforbund i november 1940,<ref name="Blindheim" />{{rp|43}} men han sa fra seg denne stillingen i starten av 1941.

Qvist vervet seg til [[Den norske legion]] sommeren 1941,<ref name="Blindheim" />{{rp|43}} og tjenestegjorde høsten 1941 som sjef for legionens ski- og hjulrytterbataljon på [[Torpo]] i [[Hallingdal]], etter at han hadde avsluttet et offiserskurs ved SS-Unterführerschule Lauenberg.{{tr}} Qvist skal ha mislikt NS-propaganda i legionen, som han mente måtte fokusere på at de var nordmenn.<ref name="Blindheim" />{{rp|50}}<ref name="Blindheim" />{{rp|169}} Qvist skal ha vært lite ideologisk og mest opptatt av militær disiplin.<ref name="Syltevik" />

Den norske legionens hovedstab måtte gå av sent på høsten i [[1941]], etter bråk med tyskerne. Dette førte til at legionsjefen, oberst [[Finn Hannibal Kjelstrup]], og sjef for bataljon Viken, [[Jørgen Bakke]], ble erstattet av Arthur Qvist i desember 1941.<ref name="Blindheim" />{{rp|43}} Han ledet legionen til den ble nedlagt i mai [[1943]]. 

I sin periode som legionsjef røk han uklar med ledelsen i [[Waffen-SS]]. Den opprinnelige avtalen var at de skulle til [[Finland]] for å kjempe på finsk side mot [[Sovjetunionen]], men de ble sendt til [[Sovjetunionen]] og [[Leningrad]] isteden. Qvist forsøkte å få soldatene trukket tilbake til Norge, men tyskerne truet Qvist med tysk [[krigsrett]] for [[sabotasje]].

Etter at den norske legionen ble trukket tilbake fra Østfronten i mars 1943 og oppløst,<ref name="Blindheim" />{{rp|50}} ble Qvist utnevnt til «oberstløytnant» av Quisling (på tross at det ikke eksisterte noen norsk hær). Qvist gikk inn i Landbruksdepartementet som sjef for Statens Hestestyre fra 1. juli 1943, og denne stillingen hadde han frem til de tyske styrkene kapitulerte i mai 1945.

Fra februar til september 1944 fungerte han som sjef for III. Hirdfordeling i Trondheim med grad av nestregimentfører i [[Rikshirden]]. I denne perioden organiserte han Hirdens Bedriftsvern og en befalsskole i området. Vinteren 1944/1945 var han rådgiver for Quisling i saker angående dimittering av frontkjempere og deres overføring til Hirden. Den 20. april 1945 ble han utnevnt til SS-Obersturmbannführer der Reserve. Qvist og [[Egil Hoel|Egil Reidar Hoel]] var dermed de to nordmennene som oppnådde med høyest offisersgrad i [[Schutzstaffel|SS]].

Som deltaker i [[Waffen-SS]] ble Qvist dekorert med [[Jernkorset]] 1. og 2. klasse, [[Østfrontmedaljen]], det tyske ryttermerket i sølv og [[Frontkjempermerket]].

I [[landssvikoppgjøret]] etter krigen ble Qvist i april 1948 dømt til ti års tvangsarbeid av Eidsivating lagmannsrett. Han ble løslatt ved Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 16. desember 1950.<ref>Erik Veum, Geir Brenden og Torgeir Lindtvedt Dalen: ''Deres ære var troskap'' s. 124 - Vega Forlag 2017</ref> Han var blant dem som ble satt til å grave opp likene i [[Trandumskogen]] i mai 1945.<ref name="Syltevik" />

På Qvists eiendom, Qvistebo ved Gardermoen, anla den tyske okkupasjonsmakten en fangeleir for omkring 400 sovjetiske fanger.<ref name="Syltevik" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.rb.no/lokale_nyheter/article7592437.ece|tittel=Bjørndalen beklager og fjerner video|besøksdato=2019-03-20|forfattere=|dato=2014-09-19|språk=no|verk=www.rb.no|forlag=|sitat=Kåre Syltevik var selv vitne til henrettelser av russiske krigsfanger på noe avstand i Qvistebo i Nannestad, før han fikk beskjed av en tysk vaktpost om å forsvinne. Syltevik var også i Trandumskogen en av dagene da norske nazister ble tvunget til å grave opp lik fra massegravene her.}}</ref>

Qvist var under krigen gift med en jødisk kvinne. Hun hadde barn fra et tidligere ekteskap.