Redigerer Art deco (avsnitt)

== Opprinnelse ==
=== Society of Dekorative Artists (1901–1945) ===
Framveksten av art deco var nært forbundet med økningen i statusen til dekorative kunstnere, som til sent på 1800-tallet ble ansett som kun håndverkere. Begrepet ''arts décoratifs'' (kunstdekoratører) var i bruk i 1858,<ref name="Gerlinger"> Gerlinger, Marion (4. mai 2022): [https://www.linearity.io/blog/art-deco/ «Arts Décoratifs: the history of Art Deco»], ''Linearity''</ref> og fikk status i 1875 da det ga designere av møbler, tekstiler og annen dekorasjon offisiell status. Société des artistes décorateurs («Foreningen av dekorative kunstnere»), eller SAD, ble grunnlagt i 1901, og dekorative kunstnere fikk de samme rettighetene til rettighetsopphav som malere og skulptører. En lignende bevegelse utviklet seg i [[Italia]]. Den første internasjonale utstillingen som utelukkende er viet dekorativ kunst, ''Esposizione Internazionale d'Arte Decorativa Moderna'', ble holdt i Torino i 1902. Flere nye magasiner viet dekorativ kunst ble grunnlagt i Paris, blant annet ''Arts et décoration'' og ''L'Art décoratif moderne''. Seksjoner for dekorativ kunst ble introdusert i de årlige salongene til Sociéte des artistes français, og senere i [[Salon d’automne]]. Fransk nasjonalisme spilte også en rolle i gjenoppblomstringen av dekorativ kunst, da franske designere følte seg utfordret av den økende eksporten av rimeligere tyske møbler. I 1911 foreslo SAD en stor ny internasjonal utstilling av dekorativ kunst i 1912. Ingen kopier av gamle stiler ville være tillatt, kun moderne verk. Utstillingen ble utsatt til 1914; og deretter, på grunn av krigen, til 1925, da den ga navn til hele familien av stiler kjent som «Déco».<ref> Benton, Benton & Wood (2003), s. 165–170.</ref>

<gallery mode="packed" heights="200">
Fil:Art Deco table, chairs, carpet.jpg|Bord og stoler av Maurice Dufrêne og teppe av Paul Follot på Société des artistes décorateurs i 1912]]
Fil:‘Lady with Panther’ by George Barbier for Cartier, 1914.jpg|''Kvinne med panter'' av George Barbier for Louis Cartier (1914).
Fil:Jacques-émile ruhlmann, poltrona 'oreille cassée', parigi 1914, 01.JPG|Lenestol av Émile-Jacques Ruhlmann (1914), nå i [[Musée d'Orsay]], [[Paris]]
</gallery>

Parisiske varehus og motedesignere spilte også en viktig rolle i framveksten av art deco. Framtredende virksomheter som sølvtøyfirmaet [[Christofle]], glassdesigneren [[René Lalique]] og juvelerene [[Louis Cartier]] og Boucheron begynte å designe produkter i mer moderne stiler.<ref> [https://books.google.no/books?id=yslUAAAAMAAJ&q=Art+Deco.+Louis+Vuitton,+Christofle,+Ren%C3%A9+Lalique,+Louis+Cartier,+Boucheron&redir_esc=y ''Metropolitan Review, Volume 2''], Metropolitan Press Publications, 1989, s. 8.</ref><ref name="Campbell_42"> Campbell, Gordon (9. november 2006): ''The Grove Encyclopedia of Decorative Arts'', Oxford University Press, USA, [https://books.google.no/books?id=i3Od9bcGus0C&q=%22Andr%C3%A9+Vera%22&pg=PA42&redir_esc=y#v=snippet&q=%22Andr%C3%A9%20Vera%22&f=false s. 42] (Vera), s. 43 (Cartier), s. 243 (Christofle), s. 15, 515, 527 (Lalique), s. 13, 134 (Boucheron), ISBN 0195189485</ref> Fra og med 1900 rekrutterte varehus dekorative kunstnere til å jobbe i designstudioene sine. Utsmykningen av [[Salon d’automne]] fra 1912 ble betrodd varehuset [[Printemps]],<ref> [https://web.archive.org/web/20180201192912/http://www.salon-automne.com/wp-content/uploads/2013/01/catalogue-SA-2012.pdf Salon d'Automne 2012, exhibition catalogue] (PDF). Arkivert fra [http://www.salon-automne.com/wp-content/uploads/2013/01/catalogue-SA-2012.pdf originalen] (PDF) 1. februar 2018.</ref><ref name="Campbell_42-43"> Campbell, Gordon (9. november 2006): ''The Grove Encyclopedia of Decorative Arts'', Oxford University Press, USA, ISBN 0195189485; s. 42-43</ref> og det året opprettet det sitt eget verksted, Primavera.<ref name="Campbell_42-43"/> I 1920 ansatte Primavera mer enn 300 kunstnere, hvis stiler varierte fra oppdaterte møbelversjoner av stilene til Ludvig XIV, Lugvis XVI, og spesielt Ludvig Filip, laget av [[Louis Süe]] og Primavera-verkstedet, til mer moderne former fra verkstedet til varehuset Au Louvre. Andre designere, som blant annet [[Émile-Jacques Ruhlmann]] og Paul Follot, nektet å bruke masseproduksjon, og insisterte på at hvert stykke skulle lages individuelt. Den tidlige art deco-stilen inneholdt luksuriøse og eksotiske materialer som ibenholt, elfenben og silke, veldig lyse farger og stiliserte motiver, spesielt kurver og buketter med blomster i alle farger, som til sammen ga et modernistisk utseende.<ref>Laurent, Stephane (2002): «L'artiste décorateur», i Benton, Charlotte; Benton, Tim; Wood, Ghislain, red.: ''Art Deco, 1910–1939'', Renaissance du Livre, s. 165–171</ref>

=== Wiener Sezession og Wiener Werkstätte (1897–1912) ===
Arkitektene til [[Wiener Sezession]] (dannet 1897), spesielt [[Josef Hoffmann]], hadde en betydelig innflytelse på art deco. [[Palais Stoclet]] i [[Brussel]] (1905–1911), var et  typisk eksempel på art deco-stilen, med geometriske form, symmetri, rette linjer, [[betong]] dekket med [[marmor]]plater, fint skulpturert ornament og overdådig interiør, særlig [[mosaikk]]friser av [[Gustav Klimt]]. Hoffmann var også grunnlegger av [[Wiener Werkstätte]] (1903–1932), en sammenslutning av håndverkere og interiørdesignere som arbeidet i den nye stilen. Dette ble modellen for Compagnie des arts français, opprettet i 1919, som samlet [[André Mare]] og Louis Süe, de første ledende franske art deco-designerne og dekoratørene.<ref> Texier (2019), s. 5–7.</ref>

<gallery mode="packed" heights="200px">
Fil:Secession 2016, Vienna.jpg|Secessionsgebäude i [[Wien]] av Joseph Maria Olbrich (1897–98)
Penzing (Wien) - Kirche am Steinhof (2).JPG|Kirche am Steinhof i Wien av Otto Wagner (1903–1907)
Fil:Wien - Österreichische Postsparkasse, Georg-Coch-Platz.JPG|Østerriksk postsparebank i Wien av Wagner (1904–1912)
Fil:20120923 Brussels PalaisStoclet Hoffmann DSC06725 PtrQs.jpg|Palais Stoclet i [[Brussel]] av Josef Hoffmann (1905–1911)
Fil:Bruxelles - Palais Stoclet (6).jpg|Detalj fra fasaden til Palais Stoclet, laget av armert betong dekket med marmorplater
</gallery>

=== Nye materialer og teknologier ===
Nye materialer og teknologier, spesielt [[Betong#Armert_betong|armert betong]], var nøkkelen til utviklingen og utseendet til art deco. Det første betonghuset ble bygget i 1853 i Paris-forstedene av [[François Coignet]]. I 1877 introduserte [[Joseph Monier]] ideen om å styrke betongen med et nett av jernstenger i et grillristmønster. I 1893 bygde [[Auguste Perret]] den første betonggarasjen i Paris, deretter en leilighetsbygning, hus, deretter, i 1913, [[Théâtre des Champs-Élysées]]. Teateret ble fordømt av en kritiker som «Zeppelinet i Avenue Montaigne», en påstått tysk innflytelse, kopiert fra Wiener Sezession. Deretter ble flertallet av art deco-byggene laget av armert betong, noe som ga større formfrihet og mindre behov for forsterkende søyler og søyler. Perret var også en pioner i å dekke betongen med keramiske fliser, både for beskyttelse og dekorasjon. Arkitekten [[Le Corbusier]] lærte først bruken av armert betong som tegner i Perrets studio.<ref> Cabanne (1986), s. 225.</ref>

Andre nye teknologier som var viktige for art deco var nye metoder for å produsere plateglass (maskinelt produsert glass i plater),<ref>[https://naob.no/ordbok/plateglass «plateglass»], ''NAOB''</ref> som var rimeligere og tillot mye større og sterkere vinduer, og for masseprodusering av [[aluminium]], som ble brukt til bygg og vindusrammer og senere av Le Corbusier, [[Warren McArthur]], og andre, for lette møbler.

=== Théâtre des Champs-Élysées (1910–1913) ===
<gallery mode="packed" heights="200">
Fil:Théâtre des Champs-Élysées DSC09330.jpg|[[Théâtre des Champs-Élysées]] av Auguste Perret ved 15, avenue Montaigne, [[Paris]] (1910–1913). Armert betong ga arkitekter muligheten til å skape nye former og større rom.
Fil:"La Danse", bas-relief d'Antoine Bourdelle (Théâtre des Champs Elysées, Paris).jpg|''La Danse'', relieff på fasaden til Théâtre des Champs-Élysées av Antoine Bourdelle (1912)
Fil:Theatre Champs Elysees 35.jpg|Interiør i Théâtre des Champs-Élysées, med Bourdelles relieffer over scenen
Fil:Plafond du Théâtre des Champs-Élysées à Paris.JPG|Teaterets kuppel med art deco-rosedesign av Maurice Denis
</gallery>

Théâtre des Champs-Élysées (1910–1913), av Auguste Perret, var den første landemerke Art Deco-bygningen som ble fullført i Paris. Tidligere hadde armert betong kun blitt brukt til industri- og leilighetsbygg, Perret hadde bygget den første moderne leilighetsbygningen i armert betong i Paris på rue Benjamin Franklin i 1903–1904. [[Henri Sauvage]], en annen viktig framtidig art deco-arkitekt, bygde en annen i 1904 på 7, rue Trétaigne (1904). Fra 1908 til 1910 jobbet den 21 år gamle Le Corbusier som tegner på Perrets kontor og lærte teknikkene for betongkonstruksjon. Perrets bygning hadde ren rektangulær form, geometrisk dekor og rette linjer, framtidens varemerker for art deco. Innredningen av teatret var også revolusjonerende; fasaden ble dekorert med høye [[relieff]]er av [[Antoine Bourdelle]], en kuppel av [[Maurice Denis]], malerier av [[Édouard Vuillard]], og et art deco-gardin av [[Ker-Xavier Roussel]]. Teateret ble arena for mange av de første forestillingene til [[Ballets Russes]].<ref name="Hillier"> Hillier, Bevis (1983): [https://archive.org/details/styleofcentury1900hill/page/62/mode/2up?q=cubism ''The style of the century, 1900–1980'']. New York: Dutton; s. 62, 67, 70.</ref> Perret og Sauvage ble de ledende art deco-arkitektene i Paris på [[1920-tallet]].<ref>Collins, Peter (1959): ''Concrete: The Vision of a New Architecture''. New York: Horizon Press.</ref><ref> Poisson (2009), s. 318–319.</ref>

=== Salon d'Automne (1903–1914) ===
Ved fødselen eller dets gjennombrudd mellom 1910 og 1914 var art deco en eksplosjon av farger, med lyse og ofte sammenstøtende fargetoner, ofte i blomsterdesign, presentert i møbeltrekk, tepper, skjermer, tapeter og tekstiler. Mange fargerike verk, eksempelvis stoler og et bord av [[Maurice Dufrêne]] og et lyst [[gobeleng]]teppe av [[Paul Follot]] ble presentert på [[Salon des artistes décorateurs]] i 1912. I 1912–1913 laget designeren [[Adrien Karbowsky]] en blomsterstol med papegøyedesign for jakthytta til kunstsamleren [[Jacques Doucet]].<ref> [https://web.archive.org/web/20220108032535/https://www.musee-orsay.fr/fr/oeuvres/bergere-151537 «Bergère - Adrien Karbowsky»], ''Musee d'Orsay''. Arkivert fra [https://www.musee-orsay.fr/fr/oeuvres/bergere-151537 originalen] 8. januar 2022.</ref> Møbeldesignerne Louis Süe og André Mare dukket opp for første gang på utstillingen i 1912, under navnet Atelier français, og kombinerte polykromatiske stoffer<ref>[https://naob.no/ordbok/polykromatisk «polykromatisk»], ''NAOB''</ref> med eksotiske og dyre materialer, blant annet ibenholt og elfenben. Etter første verdenskrig ble de et av de mest framtredende franske interiørdesignfirmaene, og produserte møblene til førsteklasses salonger og lugarer til de store franske transatlantiske [[Atlanterhavsskip|passasjerskipene]].<ref name="Arwas_51-55">Arwas (1992), s. 51–55.</ref>

<gallery mode="packed" heights="200px">
File:Scheherazade (Rimsky-Korsakov) 02 by L. Bakst 2.jpg|Sett til [[Nikolai Rimsky-Korsakov]]s ballett ''Sheherazade'' av [[Léon Bakst]] (1910)
File:Art Deco Armchair.jpg|Art deco-lenestol laget for kunstsamleren Jacques Doucet (1912–13)
File:Display at Salon D'Automne (1913).jpg|Visning av tidlig art deco-møbler av Atelier français på [[Salon d'Automne]] i 1913 fra magasinet ''Art et décoration'' (1914)
</gallery>

De livlige fargene i art deco kom fra mange kilder, blant annet de eksotiske scenografiene av [[Léon Bakst]] for Ballets Russes, som skapte en sensasjon i Paris like før første verdenskrig. Noen av fargene var inspirert av den tidligere [[fauvisme]]bevegelsen ledet av [[Henri Matisse]]; andre av den abstrakte [[orfisme]]n til malere som [[Sonia Delaunay]];<ref name="Arwas_21">Arwas, Victor; Russell, Frank (1980): [https://archive.org/details/Art_Deco_by_Victor_Arwas_and_Frank_Russell ''Art Deco'']. New York: Harry N. Abrams. Inc. ISBN 0-8109-0691-0; s. 21, 52, 85, 171–184, 197–198. </ref>andre av bevegelsen kjent som [[Les Nabis]], og i arbeidet til den symbolistiske maleren Odilon Redon, som designet peisskjermer og andre dekorative gjenstander. Lyse nyanser var et trekk ved arbeidet til motedesigner Paul Poiret, hvis arbeid påvirket både art deco-mote og interiørdesign.[30][32]<ref name="Mackrell_16">Mackrell, Alice (1990): [https://archive.org/details/paulpoiret0000mack/page/16/mode/2up?q=cubism ''Paul Poiret'']. New York: Holmes & Meier. s. 16, 56.</ref><ref name="Arwas_51-55"/><ref name="Duncan_46–47">Duncan, Alastair (1988): [https://archive.org/details/encyclopediaofar0000unse_q3m2/page/6/mode/2up?q=cubism ''The Encyclopedia of art deco, An Illustrative Guide to a Decorative Style from 1920 to 1939'']. New York: E.P. Dutton. ISBN 9780525246138; s. 46–47, 71, 73, 76, 82, 130.</ref>

=== Kubisme ===
<gallery mode="packed" heights="200">
Fil:Raymond Duchamp-Villon, 1912, Projet d'hôtel, Maquette de la façade de la Maison Cubiste, published in Les Peintres Cubistes, 1913.jpg|Design for fasaden til ''[[La Maison Cubiste]]'' («Det kubitiske hus») av [[Raymond Duchamp-Villon]] (1912)
Fil:Raymond Duchamp-Villon, 1912, La Maison Cubiste (Cubist House) at the Salon d'Automne, 1912, detail of the entrance. Photograph by Duchamp-Villon.jpg|Detalj av inngangen til ''La Maison Cubiste'' ved Salon d'Automne fra 1912
Fil:La Maison Cubiste, Le Salon Bourgeois, Salon d'Automne, 1912, Paris.jpg|''Le Salon Bourgeois'', designet av [[André Mare]] inne i ''La Maison Cubiste'', i delen for dekorativ kunst i Salon d'Automne fra 1912. Metzingers ''[[Femme à l'Éventail]]'' kan sees hengende på venstre vegg.
Fil:Jacques Doucet's hôtel particulier stairs, 33 rue Saint-James, Neuilly-sur-Seine, 1929 photograph by Pierre Legrain.jpg|Trapp i ''hôtel particulier'' til motedesigner-kunstsamleren Jacques Doucet i Paris, designet av [[Joseph Csaky]] (1927). De geometriske formene til [[kubisme]]n hadde en viktig innflytelse på art deco
</gallery>

Kunstbevegelsen kjent som [[kubisme]] dukket opp i Frankrike mellom 1907 og 1912, og påvirket utviklingen av art deco.<ref>Collins, Peter (1959): ''Concrete: The Vision of a New Architecture''. New York: Horizon Press.</ref><ref> Poisson (2009), s. 318–319.</ref>I boken ''Art Deco Complete: The Definitive Guide to the Decorative Arts of the 1920s and 1930s'' skrev Alastair Duncan: «Kubisme, i en eller annen bastardisert form, ble ''[[lingua franca]]'' (fellesspråket) for epokens dekorative kunstnere.»<ref name="Duncan_46–47"/><ref name="Mackrell_Poiret"> Mackrell, Alice (1990): [https://archive.org/details/paulpoiret0000mack/page/16/mode/2up?q=cubism ''Paul Poiret'']. New York: Holmes & Meier; s. 16, 56.</ref> Kubistene, selv under påvirkning av [[Paul Cézanne]], var interessert i forenkling av former til deres geometriske essensielle: [[sylinder]]en, [[kule]]n, og [[kjegle]]n.<ref>Loran, Erle (1963): [https://books.google.com/books?id=vpbEHESVx9cC&pg=PA9 ''Cézanne's Composition: Analysis of His Form, with Diagrams and Photographs of His Motifs'']. University of California Press. ISBN 978-0-520-00768-0; s. 9.</ref><ref name="Goss"> Goss, Jared (juni 2010): [https://www.metmuseum.org/toah/hd/frdc/hd_frdc.htm «French Art Deco»], ''Metropolitan Museum of Art''</ref>

I 1912 stilte kunstnerne fra [[Section d’Or]] ut verk som var betydelig mer tilgjengelig for allmennheten enn den analytiske kubismen til [[Pablo Picasso|Picasso]] og [[Georges Braque|Braque]]. Det kubistiske vokabularet lå åpent for å tiltrekke seg mote-, møbler- og interiørdesignere.<ref name="Arwas_21"/><ref name="Goss"/><ref>''La Section d'or'', 1912-1920-1925, Cécile Debray, Françoise Lucbert, Musées de Châteauroux, Musée Fabre, exhibition catalogue, Éditions Cercle d'art, Paris, 2000</ref>

Tekstene til André Vera fra 1912 , «Le Nouveau style», publisert i tidsskriftet ''L'Art décoratif'', uttrykte avvisningen av [[Jugendstil|art nouveau]]-former (asymmetriske, [[Polykromi|polykrome]] og malerisk) og ba om «simplicité volontaire, symétrie manifeste, l'ordre et l'harmonie», temaer som til slutt ville bli vanlige innen art deco;<ref name="Campbell_42"/> selv om art deco-stilen ofte var ekstremt fargerik og ofte kompleks.<ref>Vera, André (januar 1912): «Le Nouveau style», publisert i ''L'Art décoratif'', s. 21–32</ref>

I ''Art Décoratif''-delen av Salon d'Automne fra 1912 ble en arkitektonisk installasjon utstilt kjent som ''La Maison Cubiste'' («Det kubitiske hus»).<ref>Blau, Eve; Troy, Nancy J. (1998): «The Maison Cubiste and the meaning of modernism in pre-1914 France», i: ''Architecture and Cubism'', Montreal, Cambridge, MA, London: MIT Press−Centre Canadien d'Architecture, ISBN 0-262-52328-0; s. 17–40</ref><ref> Troy, Nancy J. (1991): ''Modernism and the Decorative Arts in France: Art Nouveau to Le Corbusier'', New Haven CT, and London: Yale University Press, ISBN 0-300-04554-9; s. 79–102</ref> Fasaden var designet av [[Raymond Duchamp-Villon]]. Innredningen av huset var av [[André Mare]].<ref>»Portraits of Architects- André Mare», ''Cité de l'Architecture et du Patrimoine''</ref><ref> Green, Christopher (2000): [https://books.google.com/books?id=vlY6SLmg-xEC&pg=PA161 «Chapter 8, Modern Spaces; Modern Objects; Modern People»], ''Art in France, 1900–1940''. Yale University Press. ISBN 978-0-300-09908-9; s. 161.</ref> La Maison Cubiste var en møblert installasjon med en fasade, en trapp, smijernsrekkverk, et soverom, en stue ─ Salon Bourgeois, hvor malerier av Albert Gleizes, Jean Metzinger, Marie Laurencin, Marcel Duchamp, Fernand Léger og Roger de La Fresnaye ble hengt opp.<ref>Mare, André (30. november 1912): ''Salon Bourgeois, Salon d'Automne'', The Literary Digest, ''Doom of the Antique'', s. 1012</ref><ref> [https://chroniclingamerica.loc.gov/lccn/sn83030272/1912-11-10/ed-1/seq-46/ The Sun (New York, N.Y.)], 10. november 1912. ''Chronicling America: Historic American Newspapers''. Lib. of Congress</ref><ref> Davis, Ben (6. november 2014): [https://news.artnet.com/art-world/cubism-at-the-met-modern-art-that-looks-tragically-antique-157075 «"Cubism" at the Met: Modern Art That Looks Tragically Antique»], Exhibition: «Cubism: The Leonard A. Lauder Collection», Metropolitan Museum of Art, ''ArtNet News''</ref>Tusenvis av tilskuere på salongen gikk gjennom fullskalamodellen.<ref>[https://web.archive.org/web/20130313233214/http://www.kubisme.info/kt324a.html La Maison Cubiste, 1912], ''Kubisme.info''. Arkivert fra [http://www.kubisme.info/kt324a.html originalen] 13. mars 2013.</ref>

Fasaden på huset, tegnet av Duchamp-Villon, var ikke særlig radikal etter moderne standard; [[Overligger|overliggene]] og [[fronton]]ene hadde [[Prisme (geometri)|prismatiske]] former, men ellers lignet fasaden på et vanlig hus fra perioden. For de to rommene designet Mare tapetet, som inneholdt stiliserte roser og blomstermønstre, sammen med møbeltrekk, møbler og tepper, alle med prangende og fargerike motiver. Det var et tydelig avbrekk fra tradisjonell innredning. Kritikeren Emile Sedeyn beskrev Mares arbeid i magasinet ''Art et Décoration'': «Han er ikke brydd for det enkle, for han multipliserer blomster hvor enn de kan settes. Effekten han søker er åpenbart den med maleriskhet og festlighet. Han oppnår det.»<ref> Arwas (1992), s. 52.</ref> Det kubistiske elementet ble gitt av maleriene. Installasjonen ble angrepet av noen kritikere som ekstremt radikal, noe som bidro til suksessen.<ref name="Arwas_54"> Arwas (1992), s. 54.</ref> Denne arkitektoniske installasjonen ble deretter utstilt på [[Armory Show]] i 1913 i byene New York, Chicago og Boston.<ref name="Arwas_21"/><ref name="Goss"/><ref>[https://www.aaa.si.edu/collections/items/detail/detail-duchampvillons-faade-architecturale-14604 «Detail of Duchamp-Villon's Façade architecturale, 1913»], ''Archives of American Art, Smithsonian Institution''</ref> Mye takket være utstillingen, begynte begrepet «kubistisk» å bli brukt på alt moderne, fra kvinners hårklipp til klær til teaterforestillinger.»<ref name="Arwas_54"/> 

Den kubistiske innflytelsen fortsatte, selv om art deco forgrenet seg i mange andre retninger.<ref name="Arwas_21"/><ref name="Duncan_46–47"/> I 1927 samarbeidet kubistene [[Joseph Csaky]], [[Jacques Lipchitz]], [[Louis Marcoussis]], [[Henri Laurens]], billedhuggeren [[Gustave Miklos]] og andre i utsmykningen av et studiohus, rue Saint-James, Neuilly-sur-Seine, designet av arkitekten [[Paul Ruaud]] og eid av den franske motedesigneren Jacques Doucet, også en samler av postimpresjonistisk kunst av Henri Matisse og kubistiske malerier (blant annet malerioet [[Pikene fra Avignon|''Les Demoiselles d'Avignon'']] (Pikene fra Avignon), som han kjøpte direkte fra Picassos studio). Laurens designet fontenen, Csaky designet Doucets trapp,<ref>Green, Christopher (2000): [https://books.google.com/books?id=vlY6SLmg-xEC&pg=PA57 ''Joseph Csaky's staircase in the home of Jacques Doucet'']. Yale University Press. ISBN 0300099088.</ref> Lipchitz laget peismantelen, og Marcoussis laget et kubistisk teppe.<ref>Aestheticus Rex (14. april 2011): [http://aestheticusrex.blogspot.com.es/2011/04/jacques-doucets-studio-st-james-at.html «Jacques Doucet's Studio St. James at Neuilly-sur-Seine»], ''Aestheticusrex.blogspot.com.es''</ref><ref>Imbert, Dorothée (1993): [https://books.google.com/books?id=fcKfjM9OknEC&pg=PA56 ''The Modernist Garden in Frances'']. Yale University Press. ISBN 0300047169. </ref><ref>Balas, Edith (1998): [https://archive.org/details/bub_gb_0T8LAAAAIAAJ ''Joseph Csáky: A Pioneer of Modern Sculpture'']. American Philosophical Society. ISBN 9780871692306; s. 5.</ref>

Foruten de kubistiske kunstnerne, hentet Doucet inn andre interiørdesignere tilknyttet art deco for å hjelpe til med å dekorere huset, blant annet Pierre Legrain, som hadde ansvaret for å organisere dekorasjonen, og Paul Iribe, Marcel Coard, André Groult, Eileen Gray og Rose Adler for å skaffe møbler. Innredningen omfattet massive deler laget av [[makassaribenholt]], inspirert av afrikansk kunst, og møbler dekket med marokkansk skinn, krokodilleskinn og slangeskinn, og mønstre hentet fra afrikanske design.<ref>Arwas (1992), s. 70.</ref>