Redigerer Arne Randers Heen (avsnitt)

== Tindebestiger ==
Heen begynte å klatre på slutten av 1920-årene. Han ble spesielt kjent for sine vinterbestigninger  av blant annet Romsdalshorn (1930), [[Juratind]], [[Kongen (Rauma)|Kongen]] og [[Store Vengetind]] (1931), [[Bispen]] (1932), [[Kvanndalstind]] (sammen med Torbjørn Krohn, 1933) og Lille Vengetind (1933).<ref name="Nebell1" /> Påsken 1956 gikk han sammen med Alf Bækkelund og Bjarne Ugelvik til topps på [[Store Styggedalstind]]. Trolig hadde han i sin tid flere førstebestigninger vinterstid enn noen annen i Norge.<ref name="Hohle" />

Han klatret i 1931 som den første opp til [[Trolltindene]] fra selve Romsdalen («Fivaruta» sammen med fetteren Eirik Heen, Fivaruta går til høyre for selve Trollveggen sett fra dalbunnen).<ref name="Nebell1" /> Sammen med [[Ralph Høibakk]] klatret han som den første opp «Trollryggen» i [[1958]] (ved [[Trollveggen]]). Trollryggen er den lengste (78 taulengder og over 3000 meter klatring), bratteste og vanskeligste av de tre store pilarene i Romsdalen, og er trolig en av de lengste klatrerutene i Europa. I 1958 var det også den klart vanskeligste klatringen som var gjennomført i Romsdalen. Klatringen ble utført med enkelt klatreutstyr og en overnatting.<ref name="Hohle" /> Han hadde 233 bestigninger av [[Romsdalshorn]] i perioden 1928–1985, siste gang da han var 80 år gammel.<ref name="Nebell1">Nebell og Bø, 1999, s. 10, 93, 127.</ref> På grunn av dette fikk han tilnavnet «Kongen av Romsdalshornet». Mange av turene til toppen av «Hornet» var som fører for turister.<ref name="Hohle">{{ Kilde bok | forfatter=Hohle, Per| utgivelsesår = 1984 | tittel = Glad i fjellet | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = NKS-forlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071804035 | side = }}</ref> På toppen av Romsdalshorn bygde han en steinhytte.<ref>Gjelstenli, side 61</ref> Han gikk i 1964 den første ruten fra Romsdalen til [[Breitinden (Rauma)|Breitinden]].<ref>Nebell og Bø, 1999, s. 117.</ref>

Arne Randers Heen var også på [[Svalbard]], [[Grønland]],<ref name="Hohle" /> i [[Alpene]], og i [[Himalaya]], der han rekognoserte [[Tirich Mir]] (med [[Arne Næss]] i 1949). Heen tålte ikke de store høydene særlig godt.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = Tirich Mir til topps | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022201078 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Arne Næss | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl/Dreyer | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015112008008 | side = }}</ref> Han var opptatt som medlem i [[Norsk Tindeklub]]. Heen var med på flere [[førstebestigning]]er. Andrebestiger av [[Reka]] i [[Vesterålen]] (1930). 

I 1939 ble Heen tildelt [[Medaljen for edel dåd]] for å ha reddet en fjellklatrer som satt fast i [[Dronninga (Rauma)|fjellet Dronninga]].<ref>Per Hohle: «Arne Randers Heen», nekrolog i [[Aftenposten]], morgenutgaven 10. februar 1991, s. 18.</ref>

Han ble aldri skadet på sine mange turer.<ref name=":4" />