Redigerer Arminius (avsnitt)

== Biografi ==
=== Arminius i romersk tjeneste ===
[[Fil:Imperium Romanum Germania.png|thumb|right|350px|''Imperium Romanum'', Romerriket og ''Magna Germania'', germanske stammer, rundt år 9 e.Kr.]]
Arminius ble antagelig født i år 18 eller 17 f.Kr. som sønn av en [[cheruskere|cheruskisk]] krigshøvding som kjennes ved sitt romerske navn Segimerus. En periode med fred fulgte, og germanske ledere overga sin barn til romerne som gisler for å sikre freden. Også Arminius og hans bror Flavus (latinsk for «den blonde») ble sendt til Italia for militær utdannelse. Arminius ble trent som en romersk militær kommandant og fikk romersk statsborgerskap og status som ''[[Ridder (romersk)|equites]]'', noe som oversettes til [[ridder]], men hadde betydningen lavadelig &ndash; navnet ''equites'' henspilte på de var rike nok til å stille med [[hest]] i hæren. Deretter dro Arminius tilbake til Germania og drev romerne ut.

«Arminius» er sannsynligvis en latinisert variant av hans germanske navn ''Irmin'', som betydde «stor» (jf. stammen [[herminonere]]). Et antatt mer riktig forslag er ''Erminameraz'' eller bare ''Erminaz''. I løpet av den [[Tyskland|tyske]] [[reformasjon]]en, og særlig senere under den tyske [[nasjonalisme]]n på [[1800-tallet]], ble Arminius brukt som symbol for det tyske folk og deres kamp mot [[Roma]].<ref>W. Bradford Smith (2004): [http://www.blackwell-synergy.com/links/doi/10.1111/j.1529-921X.2004.00104.x/abs/ «German Pagan Antiquity in Lutheran Historical Thought»]{{Død lenke|dato=oktober 2019 |bot=InternetArchiveBot }}. ''The Journal of the Historical Society'' 4 (3): 351–74.</ref> Det er i løpet av denne tiden at navnet «Hermann» kom i bruk som et tysk likeverdig navn til Arminius. Det er antatt at [[Martin Luther]] var den første som likestilte disse to navnene.<ref>Herbert W. Benario (April 2004): [http://dx.doi.org/10.1093%2Fgr%2F51.1.83 «Arminius into Hermann: History into Legend»]. Greece and Rome 51 (1): 83–94.</ref>

=== Skjebneslaget i Teutoburgerskogen ===
* ''Se hovedartikkel, [[Slaget ved Teutoburgerskogen]]''

En gang rundt år [[4]] e.Kr. fikk Arminius kommandoen over en løsrevet avdeling av romerske leiesoldater bestående av germanere, hovedsakelig cheruskere, som antagelig hadde kjempet i krigene i [[Pannonia]] på [[Balkan]]. Han kom tilbake til nordlige Germania i år 7 eller 8 e.Kr. Da hadde romerne etablert sikker kontroll over områdene rett øst for Rhinen langs elvene [[Kreis Lippe|Lippe]] og [[Main]], og søkte nå å utvide herredømmet østover mot elvene [[Weser]] og [[Elben]]. Den romerske lederen var senatoren og generalen [[Publius Quinctilius Varus]], utpekt av Augustus som guvernør og stattholder. Arminius begynte snart å sammenkalle ulike germanske stammer for å forene dem i en felles innsats mot at de havnet inn under Romerriket.

Våren år 9 la Arminius &ndash; da rundt 25 år gammel &ndash; seg sammen med sine allierte germanske stammer ([[cheruskere]], [[marserne (Tyskland)|marsere]], [[chattere]], [[brukterere]], [[chaukere]], og [[sugambrere]]) i bakhold og overfalt en romersk hær bestående av 17., 18. og 19. [[Romersk legion|legion]] foruten også tre kavaleriavdelinger og seks [[Kohort (avdeling)|kohorter]] av støttetropper, totalt rundt 30 000 mann, hvorav 18 000 romerske borgere. Slaget har gått inn i historien som [[Slaget ved Teutoburgerskogen]]. Nyere [[arkeologi]]ske funn har fastslått en langvarig debatt om det nøyaktige stedet for slaget som nå med rimelig sikkerhet er fastslått å ha funnet sted i nærheten av [[Kalkriese]], en høyde i [[Niedersachsen]], omtrent 20&nbsp;km nord for [[Osnabrück]].

I tre dager bølget slaget fram og tilbake. Samtlige av den 30 000 mann store romerske hæren ble utslettet, og da nederlaget var sikkert, begikk Varus selvmord ved å kaste seg på sverdet.

Den romerske historikeren Suetonius, eller [[Sveton]], forteller at da keiser Augustus fikk meldingen om nederlaget, dunket han hodet i fortvilelse mot veggen og ropte ut: «Varus, gi meg mine legioner tilbake.» Tapet var uopprettelig og de tre legionene ble aldri gjenopprettet, og legionnumrene 17, 18 og 19 kom aldri siden i bruk igjen.<ref>Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: ''Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere''. Oslo 2001. Side 11</ref>