Redigerer Aristoteles (avsnitt)

== Kosmologi ==

Universet var begrenset og kuleformet. I senteret av dette befant jorda seg. Rundt denne, i sirkelformede baner, beveget de andre himmellegemene seg med jevne hastigheter. Nærmest jorda kom månen, deretter Merkur, Venus, sola, Mars, Jupiter og Saturn. Universets ytterste grense var [[fiksstjerne]]himmelen. Dette lå nært opp til den umiddelbare opplevelsen av at jorda er i ro i sentrum.

Karakteristisk for fysikken til Aristoteles var et fundamentalt skille mellom den ''sublunare'' verden innenfor månens bane, og den ''supralunare'' verden fra månens bane og utover.<ref>Strømholm (1984), s. 21-23.</ref> I den sublunare verden var forandring det grunnleggende naturprinsippet, ting endra seg kvalitativt og kvantitativt, og den naturlige bevegelsen var rettlinja enten mot universets senter eller bort fra det. I motsetning til dette var den supralunare, himmelske verden preget av regularitet og uforanderlighet. Himmellegemene var perfekte og lytefrie kuler, og bevegelsene deres var sirkulære, i jevn fart og evige.

Ved universets grense, umiddelbart utenfor fiksstjernesfæren, fantes alle bevegelsers og naturprosessers første og absolutte årsak, den ''ubevegelige bevegeren''.

Jorden hadde dermed lavest verdi. Hans kosmologi hang også nøye sammen med hans bevegeleseslære og hans [[ontologi]] (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut).