Redigerer Aristide Briand (avsnitt)

=== Anarkist og sosialist ===
Han kastet seg i 1889 inn i politikken, da han stilte som «radikal-revisjonistisk» kandidat på [[boulangisme|boulangistenes]] side i [[Saint-Nazaire]]. Han nådde ikke frem, men forlot også det slagne og snart oppløste parti for som uavhengig sosialist å slutte seg til fagforeningsbevegelsens syndikalistiske fløy. Ved retningens kongress i Nantes i 1894 talte han for «direkte aksjon» og anbefalte – skjønt først når alle fredelige midler var uttømte – generalstreiken som middel i kampen mot «kapitalen». Han ble generalsekretær for de franske sosialisters sentralstyre og trådte i nær forbindelse med [[Alexandre Millerand]], hvis gradvise overgang til en moderat sosialreformatorisk konservativisme ble forbilledlig for Briands egen politiske utvikling. Skjønt Briand forsvarte sin venn da han under partifellenes protest hadde mottatt en portefølje i [[René Waldeck-Rousseau]]s «store» samlingsministerium i 1899, fortsatte han å være sosialistisk valgkandidat.

I 1902 kom han endelig inn i deputerkammeret som representant for [[Saint-Étienne]] (dépt. Loire). I den rundt ministeriet [[Émile Combes]] i juni samme år sammensluttede blokk av kammerets borgerlig-radikale og moderat-sosialistiske grupper inntok Briand snart i kraft av sin alltid slagferdige og betagende veltalenhet, sin klokskap og hensynsfullhet en forgrunnsstilling. Denne ble befestet da det ble ham i egenskap av «rapportør» overdratt å forberede og motivere den lenge omstridte, sosialt dyptgripende reform som ble søkt gjennomført ved loven av 9. desember 1905 om kirkens adskillelse fra staten og loven av 16. mars 1906 om de nye kirkelovers gjennomføring. Disse lover var i det vesentlige Briands verk, og forsvaret av de prinsipper som de var tuftet på, innbragte ham en pen rekke parlamentariske seirer. Disse gjorde ham i fremtredende grad «ministrabel», og da [[Ferdinand Sarrien]] den 14. mars 1906 dannet sitt ministerium, var Briand så at si selvskreven – også for å kunne føre sine egne kirkelover ut i livet – til at overta stillingen som dennes undervisnings- og kulturminister.

Skjønt Briand slett ikke var noen venn av den gamle radikaler [[Georges Clemenceau]], lot han seg likevel bevege til å beholde sin portefølje i dennes nærmest påfølgende regjering (25. oktober 1906-20. juli 1909). Imidlertid var Briand trådt i et stadig skarpere markert motsetningsforhold til de revolusjonære sosialister. At disse skjelte ham ut for «renegat» og «forræder» bidro bare til å gi ham en så meget kraftigere støtte hos de moderate og konservative partier.<ref>[https://runeberg.org/salmonsen/2/3/1012.html Salmonsen (III), s. 946]</ref>

Briand offentliggjorde i disse år blant annet sin berømte ''Rapport à la Chambre sur la Séparation des Églises et de l’État'' (1905) og en rekke kammertaler 1904-07 om ''La Séparation'' (1908).<ref name="autogeneret1">[https://runeberg.org/salmonsen/2/3/1012.html Salmonsen (III), s. 947]</ref>