Redigerer Arild Brinchmann (avsnitt)

=== Karriere===
Etter dette studerte han jus en tid før han tok til å studere regi, både i Norge, Tyskland og Sverige, der han blant annet ble kjent med [[Ingmar Bergman]]. Han filmdebuterte som regissør med dokumentaren ''Vi banker på'' fra 1951, som handlet om flyktningleirer i Europa. Denne filmen fikk han [[Statens filmpris]] for. I 1954 mottok han [[Statens filmstipend]], og hans første spillefilm, ''[[Ut av mørket]]'' kom i 1958 med manus av [[Alex Brinchmann]]. Samme år utgav han ''[[Høysommer]]'', etter en novelle av [[Cora Sandel]].

I 1959 ble han ansatt i [[NRK]] der han fra 1960 til 1967 var [[Fjernsynsteatret]]s første sjef, og introduserte moderne [[dramatikk|samtidsdramatikk]] for et større norsk publikum, ved å hente inn stykker av [[Samuel Beckett]] og [[Harold Pinter]]. Han ville at Fjernsynsteatret skulle bli landets fremste teaterscene, og høstet en del kritikk for dette.{{tr}}

Etter dette var han sjef for [[Nationaltheatret]] fram til 1978. Han var svært kvalitetsbevisst, noe som kan eksemplifiseres ved da han i 1969, valgte å avbryte forestillingen ''Congo'' etter generalprøven. Brinchmann mente at forestillingen ikke holdt kunstnerisk mål. Dette hadde aldri hendt på Nationaltheatret tidligere. I tillegg ansatte han flere faste teaterinstruktører, som [[Kirsten Sørlie]], [[Edith Roger]], [[Janken Varden]], [[Per Bronken]], [[Magne Bleness]] og [[Jan Bull]], som skulle arbeide i team. Dessuten ansatte han skuespillere som den gang var ukjente, for eksempel [[Lars Andreas Larssen]] og [[Sverre Anker Ousdal]]. 

I samarbeid med [[Janken Varden]] satte Brinchmann opp forestillingene ''Et spill om pugg'' og ''Kongens morgentøfler'' på [[Fagerborg skole]] i 1969 for å nå ut til et nytt publikum. Noen av stykkene ble Brinchmann kritisert av teaterstyret for å hente inn, fordi man mente de var for politiske for teatret. Brinchmann på sin side krevde full frihet innen repertoaret. Han ville ofte hente inn radikale teaterstykker, som stod i opposisjon til de konservative teaterstykker.<ref>[http://www.pluto.no/kulturspeilet/faste/nationalth/jubileum/Nat100_Brinchmann2.html Kulturspeilet om Arild Brinchmann, skrevet av Kjell Moe - side 2] </ref> Som teatersjef fikk han meget støtte fra styreformannen [[Jens Christian Hauge]].<ref>[http://www.pluto.no/kulturspeilet/faste/nationalth/jubileum/Nat100_Brinchmann1.html Kulturspeilet om Arild Brinchmann, skrevet av Kjell Moe]</ref> 

Da Brinchmann gikk av, markerte mange skuespillere sin motstand mot ham ved å ikke møte opp på den offisielle avskjedsfesten, men derimot reise på fest hos [[Toralv Maurstad]] i [[Holmenkollen]]. Likevel ble det en verdig avskjedsmarkering, der den da pensjonerte, men respekterte skuespilleren [[Per Aabel]] holdt takketale for Brinchmann. «''Jeg måtte bli pensjonist, før det kom en teatersjef som lærte meg at teater er mer enn oss store stjerner,''» sa Aabel.<ref> [http://www.pluto.no/kulturspeilet/faste/nationalth/jubileum/Nat100_Brinchmann2.html Kulturspeilet om Arild Brinchmann, skrevet av Kjell Moe - side 2] </ref> 

Etter avgangen for Nationaltheatret var han [[frilans]]instruktør.

Han mottok [[Amandaprisen]] for beste dramatiske fjernsynsproduksjon i 1988 for ''[[Av måneskinn gror det ingenting]]''. [[NRK]] sin biografi beskriver hans oppsetninger som «preget av stram spenning, dypt innsyn i stoffet, inntrengende karakteristikk av mennesker og miljø og sikker utnyttelse av visuelle virkemidler.»  [[Nils Johan Ringdal]]s bok ''[[Nationaltheatrets historie 1899-1999]]'' tegnet et bilde av Brinchmanns som «herskesyk, egoistisk og hevngjerrig», en framstilling som ble skarpt avvist av flere som kjente ham personlig.<ref>[http://www.nrk.no/nyheter/kultur/198176.html Per Kristian Olsens anmeldelse av ''Nationaltheatrets historie 1899-1999'' på NRK.no]</ref><ref>[http://www.dagbladet.no/kultur/2000/09/15/219263.html Dagbladet.no: Vil ha ny historie om Nationaltheatret]</ref>