Redigerer Arbeidernes kommunistparti (avsnitt)

=== 1970- og 1980-årene  ===
[[Fil:Sigurd Allern (cropped) (cropped).jpg|miniatyr|Sigurd Allern var partiets første leder.]]
Fremtredende ledere i 1970-årene var [[Pål Steigan]], [[Tron Øgrim]], [[Finn Sjue]], [[Sverre Knutsen]], [[Kjell Skjærvø]] («Billy») og [[Sigurd Allern]]. Av de fem er det bare Pål Steigan som var AKP-medlem inntil nedleggelsen. Tron Øgrim fortsatte som medlem i [[Rød Valgallianse]], senere [[Rødt]].

I 2005 ble det presentert som en nyhet at Kjell Skjervø (som stod frem i boken «Mao, min Mao» av [[Hans Petter Sjøli]], utgitt på [[Cappelen]]) i 1970-årene hadde vært hemmelig medlem i sentralkomiteen. Disse opplysningene hadde han imidlertid allerede kommet med i et intervju i [[Gnist (tidsskrift)|Røde Fane]] nr. 1 1992 (Skjervø forteller i intervjuet at han satt i sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og var med i arbeidsutvalget gjennom hele 1970-årene).<ref>{{Kilde www |url=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23297/Tjen_Folket_-_Koste_hva_det_koste_vil.pdf |tittel=Tjen Folket - Koste hva det koste vil |fornavn=Ole Martin |etternavn=Reime |år=2010 |verk=Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie |utgiver=Universitetet i Oslo |besøksdato=2025-01-29 }}</ref>

Pål Steigan skrev i sine memoarer («På den himmelske freds plass», [[Aschehoug]], 1985) at [[ml-bevegelsen]] kulminerte i 1978. I Norge var ungdomsopprøret langt på vei forbi og internasjonalt var det begynt å rakne for de mange sosialistregimene og frigjøringsbevegelsene som AKP hadde støttet opp om. Mest dramatisk var [[Det kinesisk-albanske brudd|bruddet]] mellom Arbeidets Parti i [[Albania]] (av Mao Zedong kalt «sosialismens fyrtårn i Europa») og [[Det kinesiske kommunistparti|Kinas kommunistiske parti]]. Bruddet førte til en varig splittelse i den internasjonale ml-bevegelsen. AKP tok et klart standpunkt for Kina og maoismen og opplevde ikke tilsvarende splittelser som tilfellet var i blant annet [[Danmark]] og [[Sverige]]. Utenrikspolitisk holdt AKP seg til Mao Zedongs teori om «De tre verdener», selv om kritikken mot Kina, og mot grunnlaget for den kinesiske [[kulturrevolusjonen]], økte utover på 1980-årene. AKP brøt båndene med Kina etter massakren på [[Den himmelske freds plass]] i 1989.

AKP støttet  aldri opp om [[Sovjetunionen]] og deres satellittstater i [[Øst-Europa]]. Tvert imot, Sovjetunionen ble vurdert som en [[imperialisme|imperialistisk]] stormakt på linje med [[USA]]. Med rustningskappløpet ut over 1970-årene analyserte man det slik at det nå var Sovjetunionen som var i ferd med å bli den farligste imperialistmakten. Kombinert med Norges beliggenhet og landets medlemskap i [[NATO]], øynet AKP en krigsfare der Sovjetunionen ble vurdert som den fremste trusselen. I denne sammenhengen foretok partiet studier på denne faren og ga blant annet ut «Geriljakrigføring i Norge» og «Slik er Sovjets hær». 

AKP ga imidlertid sin tilslutning til det [[stalinist]]iske Sovjetunionen. I AKP(m-l)s tolkning var det skjedd en [[kontrarevolusjon]] i [[Sovjetunionen]] etter [[Josef Stalin]]s død, noe som forvandlet Sovjet fra å være en [[arbeiderstyrt]] [[sosialistisk]] stat til et sosialimperialistisk [[diktatur]] med nærmest [[fascist]]isk tilsnitt. AKP(m-l) fikk også gitt ut Stalins verk ''Spørsmål i leninismen'' (Oktober forlag 1976,) og gav også ut bøker der de søkte å dokumentere at det fortsatt fantes «ekte» kommunister igjen i Sovjetunionen som i hemmelighet kjempet mot de sittende «falske» kommunister. (Se for eksempel ''Revolusjonær opposisjon i sovjet : dokumenter fra sovjetunionens revolusjonære kommunister og stalin-gruppa'', (Oktober forlag, 1976)). AKP(m-l) så på [[Folkerepublikken Kina|Kina]] (og en stund Albania) som bærerne av den opprinnelige ekte [[kommunismen]] som en gang hadde vært førende i Lenins og Stalins Sovjet.

I 1980-årene gjorde et gryende kvinneopprør seg gjeldende i partiet. Dette opprøret medførte at partiet både politisk og organisatorisk la større vekt på kvinnespørsmål. AKP ble svekket gjennom hele 1980-årene, og sammenbruddet i Øst-Europa i 1989–1990 bidro til en ideologisk krise, selv om AKP aldri hadde støttet disse regimene. [[Rød Valgallianse]] ble gjort uavhengig av partiet, og et betydelig mindretall av medlemmene valgte å forlate AKP og satse utelukkende på RV. Avisa Klassekampen ble også gradvis løsere tilknyttet partiet.