Redigerer Araberoppstanden (avsnitt)

== Opprøret ==
=== Juni-september 1916: Innledning ===
[[Fil:Hedschasbahn Uebersichtskarte.png|mini|Osmanene investerte mye på å bygge [[Hijaz-jernbanen]] på begynnelsen av det [[20. århundre]], men den forfalt fort etter araberopprøret i 1916]]
Det osmanske rike kjempet i Midtøstenfelttoget under første verdenskrig på grunn av deres allianse med [[Tysklands historie (1871–1918)|Keiserriket Tyskland]]. Mange arabiske nasjonalistledere i [[Beirut]] og [[Damaskus]] hadde blitt arrestert og deretter henrettet. På grunn av tyrkerne og deres allierte [[sentralmaktene]]s undertrykkelse av araberne inngikk sharif Husayn som leder for de arabiske nasjonalistene rundt 8. juni 1916, den faktiske datoen er ukjent, en allianse med [[Storbritannia]] og [[Frankrike]]. En mystisk, ung arabisk løytnant i den tyrkiske hæren, [[Muhammed Sharif al-Faruqi]], hjalp til med å gjøre alliansedanningen lettere.

Britene forsøkte under første verdenskrig å alliere seg med sa'udiyyah-staten [[Saudi-Arabia|Najd]] under kong [[Ibn Saud av Saudi-Arabia|Abdul Aziz As-Sa'ud]], som var hashemitenes senere kongerike (som de opprettet med Husayn som konge etter å ha [[slaget om Mekka]] i 1916) Hejaz' fiende og lå i nesten kontinuerlig krig med disse for å samle [[Den arabiske halvøy|Arabia]]. Likevel inngikk britene Darin-traktaten med Najd i 1915, hvor sa'udienes land ble et britisk protektorat mot at Najd skulle gå til krig mot omanernes allierte [[Ar-Rashid]] og fikk derfor stor støtte av britene, men As-Sa'ud gjorde ikke dette før i 1920, og to år senere erobret han Rashid-riket.

Husayn hadde omtrent {{formatnum:50000}} væpnede soldater, men under {{formatnum:10000}} av disse hadde rifler. Tegn som tydet på at osmanene ville avsette Husayn ved krigens slutt gjorde at han utvekslet brev med den britiske høykommissæren [[Henry McMahon]], som overtalte ham til å tro at hans støtte til [[trippelententen]] ville bli belønnet med et arabisk rike som inkluderte hele området mellom Egypt og [[Persia]] med unntak av britiske besetninger og interesseområder i [[Kuwait]], [[Aden]] og Syriakysten. De franske-britiske marinestyrkene hadde ryddet [[Rødehavet]] for osmanske kanonbåter tidlig i krigen. 10. juni 1916 angrep 3500 arabere havnebyen [[Jidda]] støttet av britiske krigsskip og sjøfly, og seks dager senere overga den osmanske garnisonen seg. I slutten av september 1916 hadde de arabiske styrkene inntatt kystbyene Rabegh, Yanbu og Qunfida og med støtte fra [[Royal Navy]] tatt 6000 osmanske soldater til fange. 15.000 godt utstyrte osmanske soldater befant seg nå i Hejaz-regionen. I oktober ble de arabiske styrkene slått tilbake med store tap i et direkte angrep mot [[Medina]].

=== Oktober-desember 1916: T.E. Lawrence ===
[[FIL:Ljidda.jpg|thumb|left|TE Lawrence i Rabegh, nord for [[Jidda]] i 1917.]]
De britiske styresmaktene i Egypt sendte den unge kapteinen [[Thomas Edward Lawrence]] for å samarbeide med araberne i oktober 1916. Lawrence fikk støtte fra marinen for å slå tilbake et osmansk angrep mot Yanbu i desember. Lawrence viktigste innsats i oppstanden ble å overtale de arabiske lederne, Husayns sønner [[Faisal I av Irak|Faysal]] og [[Abdullah I av Jordan|Abd Allāh ibn al-Husayn]], til å samordne sine angrep med den britiske strategien. Han overtalte araberne til å ikke drive osmanene ut av Medina, som deretter ble beleiret av Husayns styrker helt til januar 1919, men i stedet angripe [[Hejaz-jernbanen]] ved mange anledninger. Dette holdt igjen enda flere tyrkiske soldater, som måtte beskytte jernbanen og reparere den konstante skaden.

Kystbyen [[Al Wajh]] ble basen for angrepene på Hejaz-jernbanen. 3. februar 1917 begynte Faysal å rykke nordover land rødehavskysten med 5100 [[dromedar]]ryttere, 5300 fotsoldater, fire [[Krupp (konsern)|Krupp]]-fjellkanoner, ti [[maskingevær]] og 380 bagasjedromedarer. Den britiske marinen forsynte ham med stadig nye forsyninger på hans marsj til Wajh. Mens den 800 mann store osmangarnisonen forberedte seg på et angrep sørfra, angrep et landgangsparti bestående av 400 arabere og 200 britiske blåjakker Wajh nordfra 23. januar 1917. Etter 36 timer overga garnisonen seg, og osmanene ga opp deres framrykking mot [[Mekka]], som araberne hadde erobret i juli 1916, og fokuserte heller på å bygge opp en forsvarsposisjon i Medina og utplassere spredte avdelinger langs Hejaz-jernbanen. Den arabiske styrken hadde økt til rundt 70.000 mann væpnet med 28.000 rifler og inndelt i tre hovedavdelinger. Husayns styrke truet Medina, mens 'Abd Allāh opererte med Wadi Ais som base og angrep osmanske kommunikasjonslinjer og tok deres forsyninger, og Faysal baserte sin styrke i Wajh. Arabiske angrepsgrupper bestående av dromedarryttere kunne slå til innenfor en effektiv radius på 1600&nbsp;km, og de bar sin egen mat mens de tok vann fra et brønnsystem med ca. 160&nbsp;km mellom hver brønn.

=== 1917: Slaget om Akaba ===
[[FIL:Auda ibu Tayi colorized.jpg|thumb|Den viktige opprørslederen [[Auda ibn Tayi]], [[sjeik]] for deler av [[Howeitat]]-[[beduiner|benduinene]], som har blitt regnet som Araberoppstandens virkelige helt. Fargelagt bilde fra [[Amman]], [[Jordan]], 1921.]]
I 1917 organiserte Lawrence et samordnet angrep med de arabiske irregulære styrkene og styrker under [[Auda ibu Tayi]], som inntil da hadde vært i osmanenes tjeneste, mot havnebyen [[Akaba]] sør i Jordan i det som har blitt kjent som [[slaget om Akaba]]. Akaba var den eneste Rødehavshavna som osmanene fortsatt kontrollerte, og den truet den høyre flanken til [[den egyptiske ekspedisjonsstyrken]], som beskyttet Egypt og var beredt på å gå inn i [[Palestina]]. Hvis Akaba ble inntatt ville det gjøre det lettere å bringe forsyninger til de arabiske opprørsstyrkene. Lawrence og Auda forlot Wajh 9. mai 1917 med en styrke på kun førti mann for å rekruttere en mobil dromedarstyrke fra Howeitat-stammen i [[Syria]]. 6. juli ble Akaba inntatt etter et landangrep hvor araberne kun mistet to mann. Lawrence red så 240&nbsp;km til [[Suez]] for å organisere den britiske marinens forsyninger til 2500 arabere og 700 osmanere som hadde blitt tatt til fange etter slaget om Akaba. Kort tid senere ble byen ko-okkupert av en stor britisk-fransk flåte, som inkluderte krigsskip og fly, og som hjalp araberne med å sikre sin okkupasjon av byen.

Senere det året igangsatte arabiske krigere flere små raid mot osmanske stillinger for å støtte general [[Edmund Allenby]]s vinterangrep på [[Gaza]]-[[Beersheba]]-forsvarslinjen i [[slaget ved Beersheba]] 31. oktober 1917. Allenbys seier var den direkte årsaken til at britiske styrker kunne innta [[Jerusalem]] i desember.

=== 1918: Økt alliert støtte og slutten på opprøret ===
[[FIL:CCL5 072.jpg|thumb|left|Araberoppstandens flagg på verdens nest høyeste flaggstang i [[Akaba]] i Jordan, 2006.]]
Da Akaba hadde falt hadde også mange andre offiserer blitt med i Faysals felttog. Mange britiske offiserer og rådgivere ledet, av oberstløytnant S.F. Newcombe og Charles E. Wilson, ankom for å forsyne araberne med rifler, eksplosiver, mortere og maskingevær. Støttet inkluderte bare sporadisk artilleri siden også britene hadde lite, selv om Faysal hadde flere fjellkanonbatterier ledet av den franske kaptein Pisani i det avgjørende [[slaget om Megiddo|Megiddo-felttoget]], da araberne hadde slått seg sammen med en stor fransk-britisk-[[Armenia|armensk]] hær. Egyptiske og [[Britisk India|indiske]] styrker støttet nå også opprøret, hovedsakelig som maskingeværskyttere og spesialtropper. Opprøret ble også tildelt flere [[panserbil]]er, [[Royal Flying Corps]] støttet arabernes operasjoner og den hovedsakelig [[Australia|australske]] [[Imperial Camel Brigade]] samarbeidet også sammen med araberne en liten stund. En liten kontingent med franske soldater slo seg også sammen med araberne, men araberne hadde et hovedsakelig fiendtlig innstilt holdning til franskmennene på grunn av at Frankrike ikke la noe skjul på landets [[imperialisme|imperialistiske]] ambisjoner i Syria.

Under Lawrece, Wilson og andres ledelse startet araberne et svært vellykket felttog mot Hejaz-jernbanen, hvor de tok militært utstyr fra tyrkerne, ødela tog og -skinner og holdt tilbake flere tusener av osmantyrkiske tropper. Selv om angrepene i seg selv hadde en blandet suksessgrad, oppnådde de sitt hovedmål, som var å holde tilbake tyrkiske soldater og isolere Medina. I februar 1918 klarte Lawrences arabiske styrker å beseire en stor tyrkisk styrke i landsbyen [[At-Tafilah]] i et av de største enkeltslagene under oppstanden, hvor tyrkerne mistet over tusen mann mot arabernes førti.

I 1918 økte det arabiske kavaleriets styrke, siden det nå så ut som om seieren sto for hånd, og de klarte å informere Allenbys hær om osmanernes stillinger. De angrep også osmanske forsyningskolonner og små garnisoner og ødela jernbanelinjer. En stor seier fant sted 27. oktober, da en tyrkisk-[[Tyskland|tysk]] brigade som flyktet fra Mezerib ble nesten helt ødelagt etter et slag med de arabiske styrkene nær landsbyen Tafas, som tyrkerne hadde plyndret under deres tilbaketog. Det var delvis på grunn av disse angrepene at slaget om Megiddo, Allenbys siste offensiv, ble en overveldende suksess. Den osmanske hæren ble knust mellom 19. september og 1. oktober 1918. Allenby roste Faysal for hans soldaters innsats under slaget og hevdet at det var på grunn av deres samlede anstrengelse at den tyrkiske hæren flyktet.

De første arabiske styrkene som nådde [[Damaskus]] var [[Sharif Nasir]]s hashemit-kavaleri og kavaleriet til Ruwallah-stammen ledet av [[Nuri Sha'lan]], som ankom byen 30. september. De fleste soldatene forble utenfor bymuren med den intensjon å vente på ankomsten til Sharif Faysal, men en liten kontingent fra hæren hadde tatt seg inn i byen, og der så de at araberopprørets flagg allerede hadde blitt heist opp av overlevende arabiske nasjonalister blant byborgerne. Senere den dagen ankom australske kavalerister fra ''Australian Light Horse'', som så marsjerte inn i Damaskus, og den følgende dagen red Audi ibu Tayi og TE Lawrence inn i byen. Ved krigens slutt hadde den egyptiske ekspedisjonsstyrken erobret [[Palestina]], [[Transjordan]], [[Libanon]], deler av [[Den arabiske halvøy]] og Sør-Syria. Medina, isolert fra resten av Osmanriket, overga seg endelig i januar 1919.