Redigerer Apsley Cherry-Garrard (avsnitt)

=== Ekspedisjonen til Sydpolen ===

Cherry-Garrard fikk senere ansvar for å hjelpe til med utlegging av depoter med fyringsolje og proviant på den planlagte ruten som gruppene som skulle forsøke å nå [[sydpolen]] skulle bruke. Han ble også med sydpolgruppen opp til toppen av [[Beardmorebreen]]. Han returnerte sammen med tre andre fra toppen av breen den 22. desember 1911. På returen tok Cherry-Garrard over navigasjonen ved en rekke anledninger, ved å bruke synet til partneren frem til partneren ble [[Snøblindhet|snøblind]]. Uten partner som kunne se skikkelig klarte Cherry-Garrard å overkomme den ekstreme nærsyntheten ved å navigere etter det svake skinnet fra solen. 

I februar 1912 var han ansvarlig for å lede en gruppe som gjorde en siste tur til det største depotet på [[Rossbarrieren]], som hadde fått navnet «ett tonn depotet». Han ventet der i syv dager i håp om å møte den gruppen som var ventet tilbake fra polpunktet. Oppdraget hans var å eskortere polgruppen.<ref>Cherry-Garrard 1922, p425: ''The primary object of this journey with the dog team[s] was to hurry Scott and his companions home [but they] were never meant to be a relief journey''.</ref> Cherry-Garrard snudde tilbake til basen på den 10. mars 1912 av hensyn til sledehundene som hadde lite mat. Nitten dager senere døde Scott, [[Edward A. Wilson]] og [[Henry Bowers]] i teltet 20 kilometer sør for depotet. 

I april 1912, da den antarktiske vinteren i anmarsj, var det klart for alle på ekspedisjonen at sydpolgruppen hadde omkommet. [[Edward Atkinson]] tok kommando over ekspedisjonen og Cherry-Garrard <!--som var utmattet ble oppnevnt til å holde orden på (record) og--> fortsatte med zoologisk arbeid. Det vitenskapelige arbeidet fortsatte gjennom vinteren og først i oktobet 1912 satte en gruppe ledet av Atkinson og som blant annet bestod av Cherry-Garrard og [[Tryggve Gran]] sydover for å fastslå skjebnen til sydpolgruppen. Den [[12. november]] 1912 ble teltet med likene av Scott, Wilson og Bowers funnet, sammen med dagbøkene og flere brev. På sleden var fremdeles steinprøver som gruppen hadde dratt med seg fra fastlandet lenger inne. Cherry-Garrard var dypt preget av gruppens skjebne, særlig på grunn av dødsfallene til Wilson og Bowers, som han hadde vært med til Cape Crozier.