Redigerer Antikkens filosofi (avsnitt)

== Antikkens filosofi: «gullalderen» ==
[[Fil:Attica 06-13 Athens 50 View from Philopappos - Acropolis Hill.jpg|thumb|right|Akropolis over Athen.]]
:''«I Sokrates finner vi en forløper for både den stoiske og den kyniske skole i senere gresk filosofi. Med kynikerne deler han mangelen på interesse for de verdslige goder, med stoikerne interessen for dyden som det høyeste gode.»''
::Bertrand Russell<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 52</ref>

De tre største skikkelsene i gresk filosofi var alle knyttet til [[Athen]]. [[Sokrates]] og [[Platon]] var født der, og [[Aristoteles]] studerte der og virket senere som lærer der. Athen er fødestedet for den vesterlandske kultur. [[Demokrati]] og moderne [[naturvitenskap]] har sin opprinnelse her. Byen har adskillige [[arkeologi]]ske minner, og høyt over byen troner [[Akropolis]]. Alt i [[antikken]] var Athen blitt den dominerende bystaten i [[Hellas]] og fortsatte å være en viktig by også i [[Hellenisme|hellenistisk tid]].

På et tidspunkt fantes det ikke systematisk utdannelse i Hellas før [[sofistene]] dekket behovet. De var omreisende lærere som ga forelesninger i blant annet [[litteratur]], [[retorikk]] og [[filosofi]] for betaling (noe Sokrates mislikte). Selve ordet sofist betyr noe lignende som «vismann». Deres filosofiske grunnsyn var [[skeptisisme]]. Da enhvers mening er sann for ham selv var det intet man kunne vite med sikkerhet. Det var en [[relativisme]] i etisk-politiske spørsmål ved at det finnes ingen allmenngyldig moral eller rett. Begrepet «sofisme» kom også til å bli benyttet i nedsettende betydning, særlig i lys av Platons subjektive angrep. Det var forskjell mellom sofist og filosof, må vite, men de sto også for demokratiseringen av kunnskapen. En av de meste kjente greske sofister var [[Protagoras]].

=== Sokrates ===
[[Fil:Vatsoc.jpg|right|thumb|Byste av Sokrates, i dag i [[Vatikanmuseene]].]]
[[Sokrates]] ble født en gang rundt [[470 f.Kr.]] Han hadde vært soldat og utmerket seg for sitt mot. Han hadde lite penger og liten interesse for å skaffe seg flere. Hans fremste interesse var samtaler med venner og likesinnede. Han underviste i filosofi, men uten betaling. Han var godt kjent i Athen, og komedieforfatteren [[Aristofanes]] gjorde narr av ham i stykket ''Skyene''. I år [[399 f.Kr.]] ble han dømt for uathensk virksomhet under anklagen om at han «forledet ungdommen og ikke trodde på statens guder», og henrettet med gift.

Sokrates skrev tilsynelatende ingenting, og man kjenner hans filosofi bare fra to av hans elever, historikeren [[Xenofon]] og filosofen Platon, av hvem sistnevnte er viktigst. Det fortelles at han vandret om i Athen for å slå av en prat, og framstilte seg selv som en som viste lite eller ingenting. Det er [[dialog]]en som var hans filosofiske form, basert på [[fornuft]]en og [[ironi]]. Det meste av de læresetninger som er tillagt Sokrates er gjengivelser og fortolkninger av hva den rundt 40 år yngre Platon lar Sokrates si i de platonske dialoger. Han er først og fremst opptatt av det gode. I henhold til Platon lette han etter definisjoner på moralske begreper, hva måtehold er, vennskap, og mot. Det motsatte av det gode er det onde, og årsaken til det onde er uvitenhet. Det trengs kunnskap for å oppnå det gode, og det gode er kunnskap. Hans dialektiske metode går gjennom spørsmål og svar. Han står klarest fram i det som Platon presenteres som hans forsvarsskrift hvor den sokratiske grunntese om at intet ondt kan hende den som er god: 

:«Men også dere, dommere, bør være ved godt mot ansikt til ansikt med døden, og ha den sannhet i tankene, at intet ondt kan vederfares en god mann, hverken i livet eller i døden, og at det som hender ham, ikke er gudene likegyldig.»<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 103</ref>

=== Platon ===
[[Fil:Head Platon Glyptothek Munich 548.jpg|thumb|Etter filosofens død sto hans byste i Akademiet. Romersk kopi]]
[[Platon]] kom fra en fornem athensk slekt, og etter å ha forsøkt seg som tragediedikter og muligens på en politisk karriere, ble han forvandlet av sitt møte med Sokrates. I Athen grunnla han en skole som ble kalt for [[Platons Akademi|Akademiet]], angivelig for at det holdt til i en have nær gravstedet til helten [[Akademos]]. Det ble på et vis det første [[universitet]], og som institusjon holdt det gående, i den samme haven, i nær tusen år, til keiser [[Justinian I den store|Justinian]] stengte det i år [[529]] e.Kr.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 104</ref> Hans styrke som skribent er åpenbar i hans sokratiske dialoger; trettiseks dialoger og tretten brev er tilskrevet ham. Hans tekster strakte seg over en rekke emner: [[filosofi]], [[logikk]], [[etikk]], [[retorikk]] og [[matematikk]]. Platons innflytelse på filosofien har sannsynligvis vært større enn noen andre, mente [[Bertrand Russell]], og som arving til Sokrates og førsokratene, som grunnlegger av Akademiet, og som Aristoteles lærer, står Platon som selve filosofiens sentrum.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 58</ref>

[[Fil:Plato-raphael.jpg|thumb|left|Platon framstilt av [[Raphael]] (utsnitt) hvor han peker oppover, mot idéenes verden.]]
[[Idé]]læren lar Platon sin læremester Sokrates fremme, men den er antagelig Platons egen. For å illustrere denne fortelles en [[Platons hulelignelse|lignelse om en hule]] som er lettere å fortolke enn å forstå.<ref>Arne Næss skriver at filosofistudenter ofte forventer at de skal forstå idélæren, men «det vil neppe være noen komplement til den store tenker om vi etter en liten stunds lesning kunne si til oss selv: ‘Se det var jo en klar og grei lære!’» ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 120.</ref> I korthet: De som er uten filosofi sitter fanget i en hule. Bak dem er det et bål. Foran dem er hulen stengt med en naken vegg. På denne ser de skyggene av seg selv. Siden de ikke ser noe annet, er skyggene de virkelige tingene. Det som menneskene oppfatter som virkeligheten, bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten: ideenes verden. Kun som filosofer ser vi tingene utenfor fornuftens og sannhetens sollys. Ideenes verden er begrepenes verden. Idélæren fremmer påstanden om ideenes eksistens uavhengig av tid og rom og uavhengig av menneskenes følelsesliv.

Platons mest berømte verk er ''[[Staten (dialog)|Staten]]'' hvor han skisserer en idealstat bestående av voktere, soldater og folket. Vokterne er den elite som alene skal utøve all makt. Kjønnene var likestilte og barn skulle ikke vite hvem deres foreldre var. Uten privat følelsesliv ville samfunnsånden vokse seg strek. De beste skulle få opplæring i filosofi. Rettferdigheten råder når enhver passer sin jobb. Staten er bygget opp som en sokratisk dialog med det formål å avdekke betydningen av begrepet rettferdighet. Platon lar Sokrates først utvikle et rettferdighetsbegrep for en «[[polis]]» (bystaten) da han argumenterer at rettferdighet i polis ligner på rettferdighet i det enkelte menneske. Ved å finne ut hvordan en rettferdig polis er innrettet kan denne innretning overføres til det enkelte menneske. Ettersom det gode også er det sanne, og ettersom sannhet ikke er et spørsmål om mening (''[[doxa]]''), men om kunnskap, bør staten ledes av filosofer. Denne elitære tankegang er direkte vendt mot [[demokrati]]et, som Platon mislikte da det var Athens demokrati som hadde dømte Sokrates til døden.

[[Fil:Plato i sin akademi, av Carl Johan Wahlbom (ur Svenska Familj-Journalen).png|thumb|Platon foreleser i sitt akademi, tegning av Carl Johan Wahlbom.]]
I motsetningen til Sokrates står matematikken sentralt hos Platon, et område av særlig interesse for en logiker. Som matematiker hadde han også interesse for [[astronomi]]. Studier av fenomen på himmelen var nyttige for både folk flest som samfunnets ledere. Disse studiene hadde oppmerksomhet på den kosmiske orden. Sine tanker om universet utviklet Platon i dialogen ''Timaios''. Til tross for at den er vanskelig å tolke kom ''Timaios'' ved Platons autoritet til å få en avgjørende betydning på [[Middelalderens filosofi|middelalderens lærde]]. Den sterkt konfesjonelt fargede [[nyplatonismen]] ved antikkens slutt kom til å føre Platons grunnleggende ideer videre.

Platons elev og yngre kollega Aristoteles omtalte læremesteren med respekt, men er kortfattet. Han er også kritisk til Platon på flere punkter, selv om Aristoteles' filosofi på en del områder kan betraktes som en utvikling av ideene til den eldre Platon, i særdeleshet ''Timaios''.

=== Aristoteles ===
[[Fil:Aristotle Altemps Inv8575.jpg|thumb|Romerk marmorbyste av Aristoteles fra en gresk bronseoriginal av Lysippos ca 330 f.Kr. Drakten av alabast er moderne tillegg.]]
Aristoteles var i motsetningen til Sokrates og Platon født i [[Stagira]] i [[Trakia]]. Hans far var hofflege for kongene i [[Oldtidens Makedonia|Makedonia]], og man kan forvente at han hadde sin interesse for zoologi og dissekering fra sin far. Atten år gammel begynte han som elev hos Platon i Akademiet og fortsatte som medlem til Platons død i [[348 f.Kr.]], men lærestedets nye leder ble den matematisk anlagte [[Speusippos]], og Aristoteles forlot Athen og ble lærer for [[Filip II av Makedonia|Filip av Makedonias]] 13 år gamle sønn [[Aleksander den store|Aleksander]] i tre år. Da Aleksander ved farens død startet sin verdenserobring dro Aristoteles tilbake til Athen hvor han opprettet sin egen filosofiskole, ''[[Lykeion]]''.<ref>Nussbaum, M. (2003): «Aristotle», side 166, i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony: ''[[The Oxford Classical Dictionary]]'' (3. utg.), Oxford University Press; Furley, David (2003): «Peripatetic School», side 1141, i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony: ''The Oxford Classical Dictionary'' (3. utg.), Oxford University Press; Lynch, J. (1997): «Lyceum», side 311, i: Zeyl, Donald J.; Devereux, Daniel; Mitsis, Phillip: ''Encyclopedia of Classical Philosophy'', Greenwood Press</ref> Hans elever ble kalt «peripatetikere» (fra gresk ''peripatetikos'', «spaserende») da han ledet sine seminarer gående under havens løvtrær.<ref>Vårt ord «diskurs» betyr bokstavelig å løpe omkring. Det var først i middelalderen at dens nåværende mening som resonnerende argumentering oppsto. Se Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 80.</ref> I Athen var man fiendtlig innstilt til Makedonia, og da Aleksander døde, fryktet Aristoteles byens hevn grunnet sitt nære forhold til det makedonske kongehus, men han ønsket ikke å ende opp som Sokrates og flyktet fra byen slik at athenerne «ikke «forsyndet seg mot filosofien for andre gang».<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 142</ref>

[[Fil:Sanzio 01 Plato Aristotle.jpg|thumb|left|Platon (venstre) og Aristoteles (høyre), detalj av Raphaels ''[[Skolen i Athen]]'' hvor Aristoteles peker utover og mot jorden, representasjon av hans tro på kunnskap gjennom empirisk observasjon og erfaring, og han holder en kopi av sin bok ''Ta Ethika'' eller ''Den nikomachiske etikk''.]]
Aristoteles' betydning for filosofien er like stor som sine læremester. Aristoteles er systematikeren som fremmet flere egne disipliner, blant annet [[fysikk]], [[metafysikk]],<ref>Metafyiskk, ''meta'', «etter», da den denne delen fulgte etter hans tekster om fysikken</ref> [[poesi]], [[teater]], [[musikk]], [[logikk]], [[retorikk]], [[politikk]], [[etikk]], [[biologi]] og [[zoologi]]. Aristoteles' syn på fysikken strakte seg langt inn i [[renessansen]].Under oppholdet i Egeerhavet drev han vitenskapelig undersøkelser av [[marinbiologi]], som først korrigert på [[1800-tallet]]. Hans verk inneholder de tidligste kjente formelle studiet av [[logikk]], hvilket ble underlagt formell logikk på slutten av 1800-tallet. Innenfor metafysikken har aristotelismen hatt stor innflytelse på filosofien innenfor [[middelalderen]]s [[islam]]ske filosofi og [[Jødedom|jødiske]] [[Hellenistisk jødedom|hellenistiske filosofi]], og videre på den [[Kristendom|kristen]] filosofi og teologi, særskilt [[Den ortodokse kirke|østlig ortodoks]] teologi og den [[Skolastikk|skolastiske]] tradisjonen. Likevel er rundt to tredjedeler av hans tekster gått tapt, og det som er bevart er dessverre mye som synes å være forelesningsnotater i stikkordsform. 

[[Fil:Callyspongia sp. (Tube sponge).jpg|thumb|Aristoteles var en praktisk filosof som sto vitenskapen nær, og drev systematisk studier og innsamling av marinbiologi, her representert av et [[korallrev]].]]
Aristoteles er den [[Formal logikk|formelle logikkens]] far, slår [[Arne Næss]] fast, og hans «bidrag til utviklingen av logikken hører til de mest selvstendige og grunnleggende i tenkningens historie.»<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 142</ref> Hans studium av systematisk tenkning, korrekte respektiv ikke-korrekte slutninger har gitt hans bevisførsel hvor en [[syllogisme]] er en måte å gjøre en slutning eller konklusjon fra to forutsetninger, [[premiss]]er. Et «bevis» er for Aristoteles den logiske argumentasjon som fører til strengt vitenskapelig kunnskap.

Han var selv den første som kritiserte Platon. Aristoteles er enig at vitenskap oppstår i utforskning av det allmenne og det uforanderlige ved de enkelte ting, men han følger ikke Platon i idélæren. Kun de enkelte ting ''eksisterer'' i seg selv da det ikke finnes noe selvstendig eksisterende idéverden, bare trekk som er felles ved de enkelte ting.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 151</ref>

Aristoteles' [[fysikk]] var nyskapende for hans tid og langt videre enn våre dagers begrep. Hans definisjon av bevegelse innbefattet når alle former av forandringer, også tilvekst, aldring og lignende. [[Universet|Verdensaltet]] ble sett på som bestående av fem elementer og inndelt i åtte sfærer. Fire av elementene finnes i den innerste sfæren, det vil si på, rundt og i jorden. Disse elementene er [[jord]], [[luft]], [[ild]] og [[vann]]. Lengst ut lå tomrommet, ''primum mobile''.

Aristoteles [[estetikk]] finnes i hans ''[[Poetikken]]'', som fikk stor betydning for [[litteraturvitenskap]]en og for den [[drama]]tiske [[tragedie]]ns funksjon ved at Aristoteles igjen systematiserer diktverket lik en biolog: først formell beskrivelse, deretter analyse. Platon verget seg å gi dikterkunsten plass i en idealstat da kunstens kunne opphisse tilskuernes slik at deres følelser svekket viljens kontroll. Aristoteles mente derimot, [[Psykoanalyse|psykoanalytisk]], at tilskuerne oppnår i identifikasjonen med den tragiske helt en utløsning og en renselse som han kalte ''[[katarsis]]'' og som gjorde oss godt.<ref>Pettersen, Jonas (2011): [http://www.dagbladet.no/2011/07/01/kultur/roskilde/musikk/konsertanmeldelser/17142236/ «Det er kort vei mellom rock og renselse. PJ Harvey fikk voksne menn til å gråte»]. ''Dagbladet'' 1. juni 2011: eksempel på at Aristoteles' argument «katarsis» fortsatt anvendes.</ref> At vi finner noe skjønt eller vakkert ligger i kunstverkets etterligning, ''[[mimesis]]'', da det å dikte (etterligne) er naturlig for mennesket, og vi finner glede i etterligningen.<ref>Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk», i Winther, Truls & Langholm, Odd Inge (red.): ''Estetikk fra Platon til våre dager'', Oslo 1977. Sidene 32-53.</ref>