Redigerer Anna Lindh (avsnitt)

=== Politisk karriere ===
Lindh satt i Riksdagen fra 1982 til 1985, og igjen fra 1998 til sin død i 2003. Fra 1991 til 1994 var hun kommisjonær for kultur og miljø og varaordfører i Stockholm. I 1994, etter en sosialdemokratisk seier ved valget samme år, utnevnte statsminister [[Ingvar Carlsson]] henne til sin regjering som miljøminister. Noe av Lindhs arv var hennes banebrytende arbeid for EU-lovgivning om farlige kjemiske stoffer.{{Tr}} Hun etterlyste også en etablering av en felles EU-strategi mot surt nedbør.{{Tr}}

Etter valget i 1998 utnevnte statsminister [[Göran Persson]] Lindh til å etterfølge [[Lena Hjelm-Wallén]] som utenriksminister i den nye regjeringen. Etter å ha fått innflytelsesrike venner over hele verden som president i den svenske sosialdemokratiske ungdomsforbundet, støttet Lindh ivrig internasjonalt samarbeid gjennom FN og i EU.{{Tr}} 

Et høydepunkt i karrieren skjedde under det svenske presidentskapet i EU i begynnelsen av 2001.{{Tr}} Lindh fungerte som formann for EU-rådet, ansvarlig for å representere EUs offisielle utenrikspolitiske standpunkter. På reise med Den europeiske unions utenriks- og sikkerhetspolitiske talsperson [[Javier Solana]] i [[Nord-Makedonia|Makedonia]], under den kosovo-makedonske krisen, forhandlet hun frem en avtale som avverget borgerkrig i landet.{{Tr}}

Et annet markant punkt i hennes karriere var tvangshjemsendelsen av Ahmed Agiza og Muhammad al-Zery fra Sverige til Egypt, en operasjon utført av det amerikanske militæret.{{Tr}} Ifølge statsminister Göran Persson ville den amerikanske administrasjonen ilegge handelsembargo mot EU dersom Sverige ikke lot amerikanerne hente Ahmed Agiza og Muhammad al-Zery på svensk jord.{{Tr}} Lindh måtte velge mellom stå opp for menneskerettighetene slik hun så dem, og hegne om handelsforbindelsene med USA.{{Tr}} Hun valgte det siste, og ble senere grundig kritisert for dette.{{Tr}} 

Lindh kritiserte invasjonen av Irak i 2003 og sa at en krig som utkjempes uten støtte i FNs vedtekter er en stor fiasko. Imidlertid ønsket Lindh velkommen [[Saddam Hussein]]s fall. Hun tok til orde for større respekt for folkeretten og menneskerettighetene i den israelsk-palestinske konflikten, og kritiserte [[Ariel Sharon]]s israelske regjering, men fordømte også palestinske selvmordsbombinger som grusomheter.{{Tr}} Hun argumenterte sterkt for en slutt på israelsk okkupasjon av palestinske territorier; i et intervju kort før hennes død sa hun at israelsk bosetting på Vestbredden måtte opphøre; det må opprettes en palestinsk stat; Israel må forlate alle okkuperte områder på Vestbredden og Gazastripen og stoppe alle ekstraterritoriale henrettelser og angrep på palestinere.<ref name=Telegraph/>

I løpet av de siste ukene av sitt liv var hun involvert i kampanjen for [[euro]], der hun tok til orde for at Sverige skulle bli medlem av eurosonen. Hun ledet ja-kampanjen i folkeavstemningen. Folkeavstemningen ble avholdt 14. september 2003 (tre dager etter hennes død). Som den populær euro-politiker hun var, var hun talsperson og leder for ja-kampanjen; hennes ansikt var på kampanjeplakater over hele Sverige den dagen hun ble myrdet.<ref name="Telegraph">{{Cite news |url=https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1441219/Anna-Lindh.html |title=Anna Lindh |date=12. september 2003 |work=[[Daily Telegraph|The Telegraph]] |type=obituary |access-date=4. april 2018 |archive-url=https://web.archive.org/web/20190106155029/https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1441219/Anna-Lindh.html |archive-date=6. januar 2019 |url-status=live }}</ref><ref>{{Cite journal |last=Comelli |first=Michele |date=Juli–september 2004 |title=The Challenges of the European Neighbourhood Policy |journal=[[The International Spectator]] |volume=39 |issue=3 |pages=97–110|doi=10.1080/03932720408457087 |s2cid=154835160 }}</ref>