Redigerer Anjou (avsnitt)

=== Fulkoene ===
I den andre fjerdedelen av 900-tallet hadde Fulko den røde tatt tittelen greve, noe hans etterkommere beholdt i tre århundrer. Han ble etterfulgt først av sin sønn [[Fulko II av Anjou|Fulko den gode]] ([[941]] eller [[942]] – ca. [[960]]), og deretter av sin sønn, [[Geoffroy I av Anjou|Geoffroy Grisegonelle]] (Gråtrøye) (ca. [[960]] – [[21. juli]] [[987]]), som gikk inn for å erobre tilbake Anjous gamle områder som var blitt av dets naboer. Således ble vestlige Anjou tatt tilbake fra Bretagne og i øst var alle distriktene til [[Saumur]] allerede på den tiden tatt av grevene [[Blois]] og [[Tours]].

Geoffroy Grisegonelle lyktes å gjøre greven av Nantes til sin [[vasall]], og i få fra hertugen av [[Aquitaine]] konsesjon i [[len]] distriktet [[Loudun]]. I tillegg, i krigene til kong [[Lothar av Frankrike|Lothar]] mot [[normannerne]] og mot keiser [[Otto II av Det tysk-romerske rike]], utmerket han seg selv med en rekke [[våpenskjold]] som de episke poetene var raske til å feire.

Hans sønn [[Fulko III av Anjou|Fulko Nerra]] ([[21. juli]] [[987]] – [[21. juni]] [[1040]]) fant seg selv konfrontert  ved hans tiltredelse med allianse med [[Odo I, greve av Blois]], og [[Conan I av Bretagne|Conan I av Rennes]]. Den siste hadde erobret Nantes hvor grevene av Anjou mente at de var overherre. Fulko Nerra dro og beleiret det, og beseiret Conans hær i [[slaget ved Conquereuil]] den [[27. juni]] [[992]] og reetablerte Nantes under sitt overherredømme. Deretter vendte han oppmerksomheten mot greven av Blois. Han etablerte en festning ved [[Langeais]], ikke langt fra Tours, og takket være innblanding fra kong [[Hugo Capet]], klarte ikke Odo å fjerne ham.

Da Odo døde tok Fulko byen Tours i [[996]], men kong [[Robert II av Frankrike|Robert den fromme]] vendte seg mot ham og tok byen selv året etter. I [[1016]] kom det til en ny strid mellom Fulko og [[Odo II, greve av Blois|Odo II]], den nye greven av Blois, men denne ble fullstendig beseiret ved [[Pontlevoy]] den [[6. juli]] [[1016]], og noen få år senere da Odo beleiret [[Montboyau]] tok Fulko overraskende [[Saumur]] i [[1026]].

Den seieren som [[Geoffroy II av Anjou|Geoffroy Martel]] ([[21. juni]] [[1040]] – [[14. november]] [[1060]]), sønn og etterfølger til Fulko, fikk over [[Teobald III, greve av Champagne|Teobald III, greve av Blois]], ved [[Nouy]] den [[21. august]] [[1044]] sikret [[angevin]]ene besittelsen av grevskapet [[Touraine]]. På denne samme tiden, fortsatte sin fars verk (som i [[1025]] hadde [[Herbert I av Maine]] til fange og kun løslatt ham på betingelsen at han ble hans vasall), maktet Geoffroy å redusere grevskapet Maine til at det ble helt avhengig av ham. I løpet av hans fars tid hadde han blitt beseiret av [[Gervais de Château-du-Loir]], biskop av Le Mans ([[1038]]), men senere, i [[1047]] eller [[1048]], maktet han å ta den siste til fange, noe som fikk pave [[Leo IX]] til å lyse ham i bann ved kirkerådet i [[Reims]] i oktober 1049. Til tross for dette og de samstemte angrepene fra [[Vilhelm Bastarden]], [[hertug av Normandie]], og [[Henrik I av Frankrike]], var han i stand til tvinge Maine i [[1051]] til å anerkjenne hans autoritet, men mislyktes å ta hevn over Vilhelm av Normandie.

Etter at Geoffroy Martel døde i [[1060]] ble det strid om etterfølgeren. Martel hadde ingen barn, men lovet grevskapet til sin eldste nevø, [[Geoffroy III av Anjou|Geoffroy den skjeggete]], sønn av [[Geoffroy, grev av Gâtinais]], og Ermengarde, datter av Fulko Nerra. Men [[Fulko le Réchin]] (muligens «Skjeløyde»), bror av Geoffroy, som først hadde fornøyd med å få [[Saintonge]] og festningen i [[Vihiers]]. Men da Saintonge ble erobret i [[1062]] av hertugen av Aquitaine tok han selv fordel av den generell misnøye med brorens manglende dyktighet og gjorde seg selv til herre over Saumur og Angers i 1067 og fikk kastet Geoffroy i fengsel. Press fra paven førte til at Geoffroy ble løslatt og gjeninnsatt, men i et slag i nærheten av [[Brissac]] i året etter ble Geoffroy beseiret og atter fengslet, nå i festningen i Chinon. For å få hevd på at han var greve måtte Fulko IV Réchin føre en lang kamp med sine baroner, å avstå Gâtinais til kong [[Filip I av Frankrike]], og til å underkaste Touraine for greven av Blois. På den annen side hadde han suksess i å fortsette Geoffroy Martels politikk i Maine: etter å ha ødelagt [[La Flèche]], fått fred med [[Blanchelande]] i [[1081]], fikk han [[Robert Curthose]], sønn av Vilhelm Bastarden, til gi ham hyllest for Maine. Senere fikk han [[Elias, herre av La Flèche]], vendt mot [[Vilhelm Rufus]], konge av England, og ved anerkjennelsen av Elias som greve av Maine i [[1100]], fikk han arrangert for sin sønn med Bertrade de Montfort, [[Fulko V an Anjou|Fulko V den unge]], et ekteskap med Elias’ datter og enearving.

Fulko V den unge ([[14. april]] [[1109]] – [[1129]]) etterfulgte som greve i Maine da Elias døde den [[11. juli]] [[1110]], men denne utvidelsen av [[Angevin-riket]] kom i direkte konflikt med Englands interesser og da [[Henrik I av England]] som også var [[hertug av Normandie]] etter å ha nedkjempet sin bror Robert Curthose. En krig mellom de to maktene var uunngåelig. I [[1112]] brøt den ut, og Fulko kunne ikke hindre at Henrik I tok [[Alençon]] og fengslet [[Robert de Bellême, 3. jarl av Shrewsbury|Robert de Bellême]], og Fulko ble tvunget til bøye av og gi sin hyllest for Maine til Englands konge i [[traktaten ved Pierre Pecoulée]] den [[23. februar]] [[1113]]. Som hevn for dette nedkjempet han Henriks hær ved [[Alençon]] i [[1118]] og i mai året etter var det Henrik som krevde fred, og en fredsavtale ble sikret ved å gifte sin eldste sønn og arving [[William Adelin]] til Fulkos datter Matilda. Da William Adelin kort tid etter druknet i skipsulykken med ''[[Det hvite skip]]'' i [[1120]] gikk alliansen i oppløsning, men da Fulko kom tilbake fra pilegrimsreise i [[Det hellige land]] ([[1120]]–[[1121]]) fikk han sin andre datter Sibyl giftet med [[William Clito]], sønn av Robert Curthose, som kunne gjøre hevd på hertugdømmet Normandie og teoretisk også på kongedømmet England. Sibyl fikk Maine som medgift. Henrik fikk dette ekteskapet annullert ved å hevde at partene var i nær slekt. I [[1127]] kom en ny allianse i gang da Henrik trolovet sin datter [[Maud av England|Matilda eller Maud]], enke etter [[Henrik V av Det tysk-romerske rike]], til Fulkos unge sønn [[Geoffrey V, greve av Anjou|Geoffrey den smukke]]. Bryllupet ble feiret den [[2. juni]] [[1129]] i [[Le Mans]], og kort tid etter, på invitasjon fra [[Baudouin II av Jerusalem]], dro han til [[Jerusalem]] for å gifte seg med [[Melisende av Jerusalem|Melisende]], Baudouins datter og arving, og således overta tronen til [[kongedømmet Jerusalem]] den [[14. september]] [[1131]]. Hans eldste sønn Geoffrey den smukke, eller «Plantagenet» som han etter hvert ble kalt, etterfulgte ham som greve av Anjou ([[1129]] – [[7. september]] [[1151]]).