Redigerer Anakreon (avsnitt)

== Tema ==
Anakreons poesi berørte allmenne tema om kjærlighet, lidenskap, kjærlighetsfortapelse, skuffelse, drikkelag, festing, festivaler, og observasjoner av dagliglivets mennesker og liv. Det er emnene til Anakreons poesi som har gjort dem kjente og til glede for generasjoner av lesere og tilhørere. Hans utstrakte popularitet inspirerte talløse etterlignere som bidro til å holde hans navn levende.

Anakreon hadde et omdømme som en komponist av [[hymne]]r foruten hans [[bakkanal]]e og [[Erotikk|erotiske]] elskovslyrikk som er vanligvis assosiert med hans navn. To korte hymner til den jomfruelige [[Artemis]] og den livsglade [[Dionysos]] består av henholdsvis åtte og elleve linjer, og står fremst blant de etterlatte dikt hvor opphavet ikke bestrides. Men hymner, særlig når de er adressert til guddommer som [[Afrodite]], [[Eros]] og Dionysos er ikke så ulik den poesi som karakteriseres som «anakreonetisk» poesi ved at kontrasten i stil er så stor som ordene kan synes å antyde. Tonen i Anakreons lyriske åpenhjertighet har antagelig ført til en urettmessig vurdering både i [[antikken]] og i moderne tid av poetens personlige karakter. Den triple dyrkelsen av [[muse]]ne, vin og elskov som er tilskrevet ham som hans religion i et gammelt gresk epigram,<ref>''Anthol.'' iii.25, 51</ref>, kan ha vært like så profesjonelt i de to siste tilfellene som i det første, og hans private karakter i dette var antagelig verken særlig bedre eller verre enn de av hans samtidige. Anakreon bemerker skarpsindig at han synes i det minste å ha vært edruelig når han skrev; og han benekter sterkt, som [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] gjør, av den brutale karakteristikken at berusning er kun passende for [[barbar]]ere og [[Skytia|skytere]] (Fr. 64).

[[Fil:Norbert Schroedl-The Poet Anacreon with his Muses.jpg|thumb|400px|Anakreon ifølge av sine kvinnelige «muser», maleri av Norbert Schrödl, 1890]]
Av de fem bøkene med lyriske stykker av Anakreon som ''[[Suda]]'' og [[Athenaios]] nevner som eksisterende i deres tid finnes det i dag kun fragmenter, samlet fra sitater hos senere forfattere.

En samling av dikt av tallrike, anonyme imitatorer ble lenge antatt å ha vært verker gjort av Anakreon selv. Kjent som ''Anacreontea'' ble det bevart i et manuskript fra [[900-tallet]] e.Kr. som også omfattet ''[[Anthologia Palatina]]'' (Den palatinske antologien). Diktene ble utgitt i [[1554]] med en oversettelse til [[latin]] av [[Henry Estienne]], kjent som Stephanus, men lite er kjent om manuskriptets opprinnelse. Salmasius rapporterte å ha sett ''Anacreontea'' i et bibliotek i [[Heidelberg]] i [[1607]]. I [[1623]] ble det gitt til pave [[Gregor XV]] etter at Heidelberg ble herjet og plyndret. Det ble stjålet fra [[Vatikanstaten]] av [[Napoléon Bonaparte]] i [[1797]]. Det var da innbundet i to adskilte bind. Det ene av disse bindene ble gitt tilbake til Heidleberg mens det andre forble oppbevart i [[Bibliothèque nationale de France|Bibliothèque nationale]] i [[Paris]].

På [[1600-tallet]] oversatte [[Thomas Stanley]] ''Anacreontea'' til engelske vers. Noen få dikt ble også oversatt av [[Robert Herrick]] og [[Abraham Cowley]], begge på 1600-tallet. I [[Sverige]] kom det en oversettelse så tidlig som [[1794]] i form av ''Anacreons sånger''.

Diktene i seg selv synes å ha bli diktet over en lang tidsepoke, fra tiden til [[Aleksander den store]] og fram til [[400-tallet]] e.Kr. da [[kristendom]]men fikk sitt gjennombrudd i [[Romerriket]]. De reflekterte den lette og hjertelige elegansen til mye av Anakreons ekte verk, skjønt disse var ikke skrevet i den samme joniske dialekten som han benyttet. De viser også litterære referanser og stiler som har mer til felles med den tid da de faktisk ble skrevet.